[Om hvorfor jeg ikke trenger finne på historier.]

Det har vært en helg av de sjeldne. Ikke at den har vært så eksepsjonelt bra- den har vært helt grei. Jeg har hatt bedre og jeg har hatt verre helger, men bare vent til du får høre hva jeg har vært gjennom.

Fredag morgen sto jeg opp, sendte mail til skolen i Japan jeg begynner på i april, hvor jeg takket ja til å leie seng til hybelen min. Det var aller siste ting jeg måtte få gjort før jeg kunne begynne glede meg til avreise. Jeg trykker "Send," før jeg går ut på badet og skrur på radioen. Da kom det første sjokket: Tsunami over hele Japan. Jeg setter i et stille hyl. Dette er det ene som ikke skal skje. Jeg kan ikke gå et halvt år til å jobbe slik jeg gjør nå. Alle mine studieplaner for det neste året i ruiner. Det går ti minutter før jeg kommer over sjokket. Ti minutter hvor jeg sitter på en krakk på badet og bare lytter for å få bekreftet at det ikke gjelder det området jeg skal til. Til slutt bestemmer jeg meg for at det ikke nytter å sitte slik. Skolen min ville vel ikke sendt meg mail om utleie av sengetøy om det var en fare for å bli skylt bort av en tsunami. Dette roer meg ned til til jeg får ordnet meg og dratt på jobb.

Ti timer senere er jeg hjemme. Jeg gjør meg klar til å dra ut, etter å ha sendt utallige mailer ut for å få en oversikt over japanerne mine. De fleste er flinke til å svare raskt. Selv hun jeg ikke har møtt enda, men som skal ta seg av meg når jeg kommer ned har gode nyheter: Fukushima er langt unna her, skriver hun, og videre at de har mange jordskjelv i Japan. Hun lurer på om det er jordskjelv i Norge. Hun ønsker meg dessuten en god helg. Japanere er det høfligste folkeslaget i verden, men jeg bestemmer meg for at det allikevel er litt upassende å si det samme tilbake. Jeg svarer derfor at det er ganske få jordskjelv her, men at vi ofte sliter snøras, bare ikke akkurat der hvor jeg bor. Er jo ikke nødvendig for henne å bekymre seg mer enn nødvendig.

Så twittrer Partner in Crime at mobilen ligger igjen i andre etasje på H&M. Jeg har ikke en gang oppdaget at den har vært borte, men jeg regner med at jeg skulle klare rekke butikken før de stenger.

Roligere til sinns tar jeg derfor fatt på kvelden. Det er jo fredag. Jeg har kjøpt ny kjole, og alt er egentlig fryd og gammen, til jeg oppdager at kjolen er revnet før jeg i det hele tatt har tatt den på meg, og dessuten har jeg bare rødvin, og det er fy-fy hos de jeg skal på besøk til. Selvsagt er det tyve minutter igjen til ølsalget stenger. Jeg drar på meg en topp det vil være plass til i vesken når jeg får skiftet til den nye kjolen på H&M. Pappa og jeg kaster oss i en bil og han kjører meg til butikken.

På bussen på vei til byen blir jeg overfalt av Han Kjekke fra barneskolen som gir meg en kjempeklem. Han som var (er) så kjekk at jeg blir litt sjokkert hver gang han faktisk snakker til meg. Og han er hyggelig også. Altfor hyggelig. Han skjønner ikke hvorfor han snakker til meg, men for all del.

La oss gjøre en oppsummering her. Jeg har nyvasket hår som lukter godt. Jeg har helt ny sminke. Jeg har til og med lipgloss og rene klær hvor selv ikke strømpebuksen er raknet. Jeg snakker rolig og avbalansert med Han Kjekke som ikke har bodd på Østlandet på seks år. Noe må være veldig galt.

Det er da jeg oppdager at jeg har rett i det siste. Katastrofen: Jeg har ingen bukser på. Toppen jeg trodde rakk meg til midt på låret når meg knapt nok ned til beltenivå. Og strømpebuksene? Vel, de er ganske gjennomsiktige. Mer enn det jeg husker. Det er verdens mest kjente klisjémareritt og jeg kan ikke våkne fra det. Jeg imponerer meg selv med å ta det hele med knusende ro, og gjør det alle andre i min situasjon ville gjort: Jeg lukker igjen jakken. Den er ikke mye lengre, men det føles litt tryggere. Jeg har et tynt håp om at senebetennelsen min vil gjøre at Han Kjekke legger merke til at jeg halter mer enn at jeg har tatt lårkort til et nytt nivå.

Etter å ha fått en rask klem går jeg av i Fredriksgate med sikte for H&M i Bogstadveien. Jeg rekker akkurat å få mobilen og bytte kjolen før jeg får beskjed om at de skal stenge. Bukseløs, men med mobil og en ikke ødelagt kjole i vesken, fortsetter jeg turen til jentevors. Tilstanden er så banal at jeg må bite meg selv i kinnet for å ikke le på trikken.

Kvelden videre er ikke noen vits i å gå inn på, bortsett fra da jeg oppdaget at jeg var på fest med Pål Refsdal, freelancejournalisten som ble holdt som gissel i Afghanistan. Jeg fortalte dette til alle, bortsett fra verten. Det er jo viktig å være naturlig når man vanker med kjendiser. Selvsagt var dette veldig spennende, og jeg prøvde å peile samtalen inn på samtlige land i Midtøsten. Pussig nok hadde han merkelig få meninger om det, men jeg tenkte for meg selv at det nok bare var slik han var som privatperson. Er jo ikke alle som vil ta med seg jobben hjem.

Som ikke dette var en surrealistisk kveld allerede, kom selve kronen på verket da jeg kom hjem, og oppdaget mens jeg pusset tenner at det kan være fare for atomskyer i Japan. Det snakkes om Tjernobyl i nettavisene og det eneste de kan fortelle meg, er at de har ingen oversikt.

Det var da jeg bestemte meg for at det var på tide å legge seg.

(Et raskt googlesearch dagen derpå viste at det ikke var Pål Refsdal jeg hadde vært på fest med. Tror ikke en gang de var i slekt. De er fortsatt like som to ting som er veldig like, men femten års alderforskjell og en føflekk beviste at det ikke var mulig.)