[Om selvironi.]

Modern satt og var oppriktig lei seg for at alle barna hennes dro sin vei. Lillesøster Benedicte la en arm rundt henne og sa at hun ikke skjønte hva problemet var.

- Men mamma, du har jo fortsatt Plan B: Meg.

[Om familieidyll.]

Jeg hadde vært hjemme alene en uke. Det har vært vinterferie, og til tross for at jeg har vært på jobb, skal det ikke stikkes under en stol at det har vært en ferie for meg også. At familien valgte å komme hjem på lørdagen- en hel dag før planlagt, var allikevel litt hyggelig. Så hyggelig at jeg valgte å tilbringe lørdagen hjemme. Smellen de hjemmelagde (les: hjemmebryggede) bananølvaflene ga meg i forrige uke kan dessuten også gjerne sies å være litt av grunnen.

Til tross for at enkelte har hevdet det motsatte, er det helt greit å innrømme at det kan være kult å sitte hjemme på en lørdag. Det er like sant som at gutter som er trygge på sin egen seksualitet helt fint kan foretrekke å gå i rosa jentetruser med blonder uten at det trenger å bety noe som helst.

• Mens den øvrige familien dyrket VM, leste jeg en bok om Talibans herjinger i Kabul, så Kautokeinoopprøret og en dokumentar om jentesoldater i Israel. Gjett hvem som satt med headsett, og gjett så på hvem som jeg personlig mener at burde gjort det. Ordene "Kringsatt av fiender" har tidvis gått gjennom tankene mine.
  
• Vi snakket om at det er ganske rart at pappa reagerte på at noen ønsker å bo i telt, men at han ikke syntes det er det minste merkelig at noen bæsjer på pose. Enkelte vil jo hevde at det er ganske spesielt.
• Jeg besøkte mormor og snakket kjempelenge med bestefar på telefon om været.
• Vi feiret fastelavn en uke for tidlig.
• Modern viste at hun er god i yoga, og pappa snakket mye om at han vil begynne å meditere. Ihvertfall kjøpe en bok om det. Jeg kaller det konservativ new age, fordi jeg tror de ville blitt fornærmet om jeg kalte det midtlivskrise. Tolk det som du vil.
• Jeg løy til foreldrene mine og sa at lampen jeg knuste da jeg løftet vekter, knuste fordi jeg kom borti den mens jeg støvsugde. De trodde på det, og påpekte at huset var svært rent. Jeg har selvsagt ikke støvsugd i det hele tatt, men hadde jeg sagt det med vektløftingen, hadde jeg fått husarrest for å ha hatt fest. Det til tross for at det er to dager til jeg fyller 24. Denne saken ville nemlig ikke blitt henlagt som følge av bevisets stilling.
• Jeg har brukt en time på å grave en solgrop i snøen ute, bare for å oppdage at det var blitt overskyet.
• Søsknene mine har bevist at selv om de er blitt ganske store, klarer de fortsatt helt fint å rappe den ene strofen de kan av en sang sammenhengende gjennom et måltid.
• Jeg har drukket syv kanner te.

Helgen har vært, som du skjønner, svært begivenhetsrik.

[Om advarselen som kom for sent.]

Hei du som vurderer å studere kinesisk.

Her er en advarsel som sannsynligvis ikke får deg til å ombestemme deg. Alt er sant. Glem aldri at du ble advart.

[Om et lite mysterium VII.]

Jeg hadde slått meg til ro med at motivene på postkortene ikke betydde noe. Så kom dette. Noen leker med meg.

那麼好 [namehao] betyr "Så bra," i tillegg til å være den siste (og beste) delen av mitt kinesiske navn. Tradisjonelle tegn. Den oppmerksomme leser vil her kanskje bemerke at det er noe kjent med akkurat disse tre tegnene. Det er fordi det tilfeldigvis også er navnet på bloggen min.

Med dette har kortet bragt meg ytterligere forvirring. Var temmelig sikker på at det ikke var meg. Alle bevis så langt tyder på det motsatte. Bortsett fra at jeg aldri har vært i USA.

孔子曰：“生而知之者，上也；學而知之者，次也；困而學

之，又其次也；困而不學，民斯為下矣。”

Eller, for oss vanlige som ikke er helt stødige i klassisk kinesisk:
Konfusius sa, "De som er født innehavende med kunnskap er av den høyeste klassen hos mennesket. De som lærer, og slik oppnår kunnskap, tilhører den neste. De som er late og dumme, og allikevel lærer, tilhører klassen etter disse. Når det kommer til de som er late og dumme og ikke lærer - det er de mest lavstående av alle mennesker.

Dette er min blogg. Jeg kan si at jeg hverken er lat eller dum, og at jeg faktisk har klart å oppdrive meg noe livserfaring. Velger derfor å ikke tolke teksten som en pekepinn, men heller som en leveregel.

Jeg klarer ikke tyde hvor i USA dette er poststemplet. Personen skriver tvilsomt løkkeskrift til vanlig, men har brukt det på adressen min nå. I likhet med størsteparten av norges skrivende befolkning, med andre ord.

[Om Min Kamp.]

Det skal liksom ikke være sosialt akseptert å være som meg. Jeg snakket med modern.

- Men Tine, for å ta et eksempel. Da jeg gikk på barneskolen pleide rektor å melde resultatene over høytalerne.

Jeg sukket høyt. Om jeg skulle være helt ærlig, var det faktisk et utrolig dårlig argument, men det er sjeldent at mødre takler den nakne sannhet. Dessuten hadde jeg forlengst innsett at jeg var David mot Goliat, bare at en uslig steinslynge ikke var nok. Det hadde forøvrig vært en tung første dag av VM, selv før jeg fikk bekreftet min verste mistanke - at jeg ikke en gang hadde familien i ryggen. På jobb hadde jeg holdt verdens lengste tale mot VM på ski i lunsjen. Lytterskaren besto av resten av firmaet. Antall støttespillere: Én. Men han var til gjengjeld like mye i mot VM som meg. Etter at alle hadde ledd seg fillete av det stusselige korstoget duoen vår kjørte, barikerte de øvrige ansatte seg selv inne på det ene pauserommet, med klar beskjed om at vi fikk skrive ned telefonnummere om det var noen som ringte. Det eneste positive med situasjonen var at de hadde valgt det rommet hvor det ikke var twist og te-poser.

- Mamma, kan du ikke bare godta at dette er noe som bryr meg fint lite?

Selv min mor, som jeg i all tid har sett på som like lite sportsinteressert som meg, var i hundre. Pushover mumlet jeg lydløst, før jeg valgte å holde mobilen en meter fra øret. Marit Bjørgen gjorde det tydeligvis ikke så verst. Jeg hørte søsteren min hyle.

Det er ikke selve skisporten jeg har et problem med. Jeg liker å gå på ski, jeg liker at andre går på ski, og jeg elsker at det finnes ting som bringer nasjonen sammen. Det jeg heller har et problem med, er at som ikke-VMentusiast blir man segregert av det norske samfunnet. Det skal dyttes opp i ansiktet ditt at alle elsker å se på svette menn i trikot. Runde på runde skal det heies. Man skal være oppdatert på hvem som vinner hva, og det skal være umulig å la være. Man skal ha en mening om Petter Northug, og man bør aller helst ha en svensk kamerat man skal ha syket ut i langt. Personlig er jeg så lite interessert at hadde det ikke vært for at jeg måtte fjerne VM-bilaget fra Aftenposten før jeg begynte å lese den, hadde jeg muligens ikke visst at det var VM før i går.

Men det gjør jeg altså. Livet mitt skal omrokeres fullstendig for at de flinkeste skiløperne i verden skal gå tur i skogen. P1 Alltid Nyheter har viet halvparten av de siste morgensendingene sine til denne såkalte folkefesten. Det er VM-brød, VM-boller, VM-rabatter, og hadde det ikke vært for at det ble stoppet, hadde det vært VM-øl i butikkene også. I går så jeg en sushi-restaurant med egen VM-meny. La meg gjenta det siste: I en sushi-restaurant, drevet av kinesere eller thaier, var det VM-priser!

- Tine, dette er kulturen din. Det er dette som har bygd deg- som har bygd nasjonen vår. Du må godta det. Å herregud! Dette er så spennende...

Jeg la på.

Neste gang flykter jeg utenlands. Og om noen skulle lure, Big Bang kom ut med nytt album i dag, men tvinger jeg dere til å lytte på det? Nei. Jeg skal faktisk ikke fortelle deg hvor du kan høre på det en gang. Så omtenksom er jeg, tenk.

[Om et lite mysterium V og VI.]

Jeg har nesten lyst til å si at jeg gir opp, men jeg gjør jo ikke det. Jeg kommer ingen vei. Jeg kaster beskyldninger i hytt og pine. I forrige uke var jeg til og med innom den delen av Blindern hvor alle de som lærer kinesisk i Oslo sitter, og som et paranoid offer satt jeg der og skulte på alle de som gikk forbi. Satt det noen der som visste noe? Postkortene tar helt av.

Denne uken har jeg faktisk fått to kort. Begge fra Miami. Dette kom på torsdag. Stumptown Coffee Roasters. Jeg drikker kaffe bare når jeg skal tøffe meg. Motivet må være helt tilfeldig.

Teksten også, for øvrig:
"Hva er best: Sjokade vs Nugatti?"
Jeg liker best nugatti. Men jeg er blitt kresen på mine voksne dager. Jeg må ha juice til. Og om det er ristet brød eller egg foretrekker jeg sjokade. Ikke at jeg vil ha egg på sjokaden, men kanskje før eller etter? Jeg er i grunn veldig sær på dette med sjokoladepålegg merker jeg.

Fredag kom det et nytt kort. Det var et sjokk. Jeg ble litt svett da søsteren min ringte om det. Dette falt utenfor systemet. Det som verre var, var at motivet minnet meg skrekkelig mye om blokken min i Beijing. Og blokken ved siden. Eller egentlig alle de tjue blokkene i leilighetskomplekset jeg bodde i, og alle de andre som var i byen.

Teksten: "Addendum til kort 3: 人er ikke det samme som 入. (rén [er ikke lik] rù) Ellers: Wang Wei er best, hva?"

Jeg vet faktisk at det ikke er det samme tegnet. Jeg var litt for rask da jeg skrev det inn, og flere har ettertrykkelig bemerket det. Jeg har ikke noe annet å si enn at dere er noen nerder, hele gjengen. Wang Wei var dikteren av teksten på kort tre. Jeg har ikke et videre utstrakt forhold til han annet enn på dette postkortet. Kinesere jeg har snakket med om valget av akkurat dette verset har påpekt at det er ganske spesielt å ha valgt ut akkurat det. Det er ikke noe videre kjent, det er mye annet han har skrevet som har fått betydelig mer oppmerksomhet.

Og så, over til noe ganske annet. Jeg har også fått et noe mer hyggelig kort. Jeg velger å kalle det hyggelig fordi det ble sent av kjærlighet og ikke som et forsøk på å drive meg fra sans og samling. Ironisk bilde, da Victoria uten tvil skriver den sykeste bloggen som finnes på norsk.

[Om det som egentlig burde vært selvforklarende.]

Gående på vei til jobben i dag, kom jeg frem til fem utrolig teite fashion statements. Jeg synes egentlig at det meste som er teit er veldig morsomt, men dette er faktisk selv for teit for meg.

1. Solbriller om kvelden. Det heter solbriller. Unntaket til at dette er teit, er nok muligens i Norge om sommeren, men altså i en svært begrenset periode av året. Eller forresten, jeg synes det er teit da også.
2. Hunder i vesker. Hunder er dyr. De skal løpe i skogen og angripe farlige menn med urene tanker som sniker seg inn på området ditt om natten. Unntaket er selvsagt om du har tenkt å spise hunden. Det er jo lov å legge en pølsepakke i vesken.
3. Sokker i sandaler. Enkelte sannheter er sant selv om det sies ofte. Unntaket er om du skulle ha kommet til skade for å miste en kniv i foten og måtte sy og gå med gips- men hvorfor skulle du hatt sokker på deg da?
4. Leggvarmere og hotpants. Ta et valg. Unntaket gjelder om du velger å ta på deg alle klærne du har.
5. Sykling i snøen. Dette er faktisk det aller teiteste jeg vet. Det er griseteit. "Å, se på meg, jeg er kjempesprek og kjempebarsk og synes det er kjempekult å sykle til jobben selv om det er kjempekaldt ute og det er kjempefarlig å sykle og det kan godt hende jeg faller og dør av det, men det er jo helt klart en risiko jeg er villig til å ta." Akkurat så teit synes jeg faktisk at det er. Dødsteit.

[Om et lite mysterium IV.]

Dette har skjedd:

Jeg har nå mottatt tre postkort uten avsender. Ja, det har vært hyggelig, og ja, det har bidratt godt til samlingen, men hallo. Hallo! Jeg vet ikke hvem som sender meg postkort, og det gjør meg jo uhyre nysgjerrig.


En tidligere EXPO-kollega har analysert forrige postkort og konkludert med følgende:

"Det er ingen tvil om at diktet er valgt med omhu. Det skal gi oss et hint, en ledetråd om hvem denne psykoen er. De fleste forbryterne legger igjen masse spor når de gjør sine udåder.... I hvertfall gjør de det på film. Wang Wei er helt 100% sikkert ikke tilfeldig valgt. Ei heller diktet. Så la oss ta utgangspunkt i fyren og diktet. Diktet heter Lu Chai og skrevet av denne Wang Wei da han søkte tilflukt i en gudsforlatt plass som heter Lu Chai etter å ha sagt fra seg embetsposten sin. Der finner han ro og inspirasjon til å meditere og skrive dikt i fred. I motsetning til mange av sine kolleger fra samme tid, var ikke Wang en alkis, men vegetarianer og dedikert buddhist. Han fikk faktisk tilnavnet 诗佛 eller Dikt-buddhaen. NÅ, tenk etter! Hvem i din omgangskrets er interessert i religion og buddhisme? Og som gjerne "retreat" fra sitt embede for å finne et sted der han kan kontempletere og forske på livets og diktets dype mysterier? Og som er veggis og meditasjonsfreak? Wang Wei selv har vært dau en tid, så jeg tror vi kan utelukke ham. Da sier svaret seg selv. Postkortmannen din er professor Halvor Eifring!"

Den våkne leser vil legge merke til at en av professor Eifrings publikasjoner er gitt ut nettopp av forlaget Brill, som det første kortet jeg mottok var laget av. Teorien er allikevel en smule søkt, da jeg aldri har hatt han som hverken lærer, veileder, eller foreleser, og det er gått tre år siden jeg så han sist. I tillegg til at den tydelig er svært faktabasert, selvfølgelig.

Så, over til denne ukens postkort.

Motivet? Jeg tror ikke det er spesielt relevant. Her er det ingen hint overhodet, slik jeg ser det. Ingen skilt. Ingen kjennetegn. Nada og niks.

Kortet er også denne gangen sendt fra Miami.


"有朋自遠方來不亦樂乎? [Er det ikke fint med besøk fra venner som kommer langveisfra?] Ikke hør på Jon Henrik. Postkortsamling er en super hobby."

Det er sitat av Konfusius.

Det den norske delen siktes til, er at Jon Henrik tilsynelatende ga uttrykk for at han syntes postkortsamling var en teit hobby. Det viste seg at han ikke mente det allikevel, og vi har blitt venner på det punktet der. Jon Henrik og jeg har allikevel ikke nok felles kjente til at det skulle være en venn av oss begge.

Jeg klarer ikke ta ut mer fakta av dette kortet.

[Om et lite mysterium III.]

Å. Herre. Gud. Det er kommet et postkort til.

Dette kortet skal jeg helt ærlig innrømme at var en genuin utfordring: Klassisk kinesisk. Jeg føler at noen har overvurdert meg en smule.

Teksten er som følger:

空山不見人
但開人語響
返景入深林
復照青育上

Som igjen kan oversettes til,

There seems to be no one on the empty mountain
And yet I think I hear a voice,
Where sunlight, entering a grove,
Shines back to me from the green moss.

Det er fortsatt tradisjonelle kinesiske tegn. Dette er et dikt av Wang Wei fra Tang-dynastiet, for den som er interessert. Litt usikker på om det er samme person som har skrevet disse tegnene og de forrige kortene.

Er helt overbevist om at det ikke skjuler seg noen mening bak diktet, bortsett fra at det er i grunn akkurat sånn jeg føler meg av å holde på med dette her.

[Om mitt forhold til kinesisk nyttår.]

Mange tror at jeg, som den kinapiken jeg går for å være, elsker kinesisk nyttår. De tror dette er noe som jeg gleder meg til, som jeg markerer og feirer, ja, ganske enkelt noe som betyr noe for meg. De tar feil.

Jeg hater kinesisk nyttår.

Som regel snarere enn et unntak har dette vært ferien jeg ikke har villet ha. Ikke misforstå, ferie er ikke feil om det passer seg med en tur til Hong Kong eller Thailand, eller om jeg skal få besøk av min beste og min verste venn. Midtveis i januar har dette selvsagt ikke pleid å være tilfelle. Det som snarere heller har vært saken, er at jeg har elsket å gå på skolen, og kinesisk nyttår har derfor virket som verdens lengste og mest ubrukelige ferie. Jeg har allerede innsett at 2011 nok kommer til å bli det store dannelsesåret mitt. Det er dette året jeg skal utsettes for alle de prøvelsene som vil gjøre meg til et større og bedre menneske. Derfor, av alle ting jeg har klart å rote meg borti, har jeg da på uforklarlig vis ordnet meg én av de omtrent ti jobbene i Norge med obligatorisk kinesisk nyttårsferie.

Så, hvorfor skulle ikke en ukes ferie være ønskelig i år? Vel, for tiden jobber jeg med å bli rik. Korttenkt som jeg er, har jeg valgt den slitsomme, men som oftest enkleste måten, ved å ikke satse på arv og gaver. Jeg jobber. Minuset ved denne metoden er dessverre at man da ikke blir spesielt rik av å ha ferie. Allikevel har dette altså skjedd meg. En hel uke plutselig ferie er dessuten unødvendig dyrt også, for oss som har timesbetalt og ikke fastlønn.

Når alt dette er sagt, det er Kaninens år vi trer inn i nå. Fyller du i år noe som kan deles med tolv, er du kanin. Er du av den overtroiske typen innebærer dette at du i hele år burde gå med noe rødt for at ikke onde ånder skal komme og spise opp hellet ditt. Jeg fyller 24 år om knappe tre uker. Altså er dette mitt år, men kom ikke til meg og ønsk meg godt nyttår. Skal du virkelig være ålreit og følge kinesisk kutyme, er det mest korrekte en rød konvolutt med penger. Ellers kan det være det samme.

[Om å bli gammel.]

Når du er så gammel at du snart skal bli pensjonist, da går tiden så fort at det er Norge Rundt annenhver dag, kunne en på jobben fortelle meg i dag.

Som om ungdommen i meg ikke var vettskremt alderdommen nok fra før.

[Om dagens tankekors.]

Det er ganske interessant at alle vet at det er dumt å tisse i buksene, men ingen snakker om hvorfor de vet det.

Jeg har forøvrig heller ikke noe mer å legge til utover det.

[Om et lite mysterium II.]

Mysteriet fortsetter. Jeg har fått et nytt postkort. Jeg skjønner ingenting, og det gjør at det er det eneste jeg tenker på.

La meg forklare. Jeg liker å vite. Det er riktignok en sannhet med modifikasjoner. Jeg liker å vite at egg blir laget av eggemaskinen hos Prior, at han som lager kebaben min klokken fire om natten selvsagt har vasket hendene innenfor en anstendig tidsperiode før mitt besøk, og jeg synes det er ganske fint å vite at det ikke er en utkledningsbursdag jeg skal i allikevel, før ankomst.

Samtidig, når alt kommer til alt hadde jeg nok foretrukket om tannlegen hadde hatt bakholdsangrep på meg, fremfor situasjonen slik den er nå, hvor jeg først i dagevis må grue meg til timen, og så få høre i detalj hva hun skulle gjøre mot meg. Jeg vet at sofa, potetgull og Holidaydip alltid er bedre enn en joggetur i refleksvest, og jeg vet at januar er alt for kaldt uten strømpebukser. Dette vil jeg jo faktisk egentlig ikke vite.

Så, om du går bort fra enkelte unntak, da er det ganske fint å vite.

Derfor gjør disse postkortene uten avsender meg litt gal.


Her er fakta:

Motivet er fra et noe ghettolignende strøk, hvor "Hurley & Stuebe printing company" holder til. Jeg har vel egentlig bestemt meg for at motivet nok ikke spiller en viktig rolle i jakten på avsender. Jeg kan dog ta feil, og det er derfor jeg nevner det.

Det er fortsatt frimerke fra USA, men denne gangen er kortet poststemplet Miami, Florida. All ære til lillesøster for god obervasjon. Jeg hadde nok ikke sett det uten henne, for det var veldig utydelig.

Teksten er som følger:

"Dette må da være bra for samlingen din? 加油!" [Heia, eller Jalla, jalla! på arabisk om du vil. Det finnes egentlig ikke noe godt utrykk for dette på norsk. Ordrett betyr det "Fyll på olje."]

Seriøst. Jeg aner ikke hvem dette kan være fra.