[Om besøk i kinesisk nyttår.]

GODT NYTTÅR!

Det er siste dagen av kinesisk nyttår, og det krampesprenges kinaputter og fyrverkeri nok for det neste århundre. Man har mye å ta igjen når man bare er i år 98. Dessuten har kinesere på lik måte som oss nordmenn en evig kamp med naboen om de største og beste rakettene, og for å si det mildt, det er mange naboer i Beijing. Det gjør at luften er tettere enn inne på speiderhytten til 1. Høvik speidergruppe (den gang da pipen ikke hadde vært renset på 16 år) grunnet alt støvet det tar med seg, vi er halvt døve av de høye lydene, og alle gatene i Beijing for en gangs skyld faktisk er opplyst. Samtidig kan jeg informere om at Beijing er folketom, for ingen i Beijing er egentlig fra Beijing, og liksom at alle i Norge skal hjem til jul, har alle som bor i Beijing også dratt hjem under Kinas største høytid.









Så hva gjør jeg? Dagen jeg kom hjem fra spontanferien min hadde jeg fått besøk av liksom-tvillingen til Verstevennen, og dagen etterpå ramlet jammen meg både hun og Partner in Crime in døren. Stavanger dro til Korea to dagere senere og det tror jeg han gjorde lurt i. Å leve med meg kan være en prøvelse nok, men tre av oss kan bli litt i verste laget. Stavanger eller ei, de siste dagene har derfor vært travle. Vi har sett tidenes villeste fyrverkeri- fem dager i strekk, skaffet en tatovering (slapp av mor, ikke meg), sett turistting, spist mat, spist mer mat, spist enda mer mat, handlet, laget Peppes pizza fra scratch, vært nattens dronninger, og verdens mest morgenfriske. Vi har hørt på Wondergirls, og det koreanske BigBang, og hatt lange dovne frokoster. De er her en hel uke til, og til tross for alt bråket og levenet de hadde med seg i bagasjen, kunne ikke besøket deres vært mer etterlengtet.

[Om hvor eksotisk Tyskland kan være.]

Suppen kom på bordet og den var så varm at jeg hoppet bakover. Stolen tippet bakover og jeg lå utover gulvet. Guttene lo.

Tysker I: Tine, noen ganger er du veldig søt.
Tysker II: Ja. Du er litt som en sånn jente som triller ost.
Tine: Hehe... ehm?
Tysker I: En jente som triller ost.
Tine: Tysk kompliment?
Tysker II: Ja. Et veldig tyskt ett.
Tine: Hm.

Same same, but oh so different. Japanere og koreanere kan jeg jo. Ihvertfall så godt som. Jeg kjenner tre tyskere, og selv om vi er så utrolig like, så er vi allikevel så utrolig langt fra hverandre.

[Om den foerste uken med ferie.]

Det har skjedd saa sykt mye den siste uken. Alt paa impuls og ingenting har vaert planlagt. Jeg skulle jo egentlig vasket leiligheten, sovet ut eksamensvaaketimene, og gjort klart til jentene mine kommer til Kina paa loerdag. I stedet er jeg i skrivende stund paa verdens mest shabby internettcafe, i den skitneste bygningen i hele Hong Kong. Jeg har vaert paa en trettito timers togtur fra Beijing til Xiamen. Ti timers bussstur fra Xiamen til Shenzhen. Xiamen er den fineste byen jeg har vaert i i hele Kina. Om Shenzhen har jeg ikke annet aa si enn at de har de fleste horene, og en turistattraksjon som heter Minsk World. Men det er greit for jeg er paa en real guttetur. Med paa reisen er det to tyskere, koreaneren med hatt, og inntil vi dro til Hong Kong, en kineser, siden kinesere ikke faar visum til aa reise ut. Ogsaa meg da. Det har vaert gull, og det har vaert kjempekleint (det pusher litt reisegleden med folk naar du ligger med foerti i feber og kaster opp paa et rom du deler med fem andre...), og om historiene var mange foer, saa har vi slaatt nye rekorder i randoms. Dessuten har jeg helt tilfeldig moett paa kjentfolk i gatene. Som vanlig er det altfor mye aa fortelle, men altfor knapp tid, og plass.

Jeg skal dra hjem i morgen. Kveld.

[Om våre nye landsmenn.]

Jeg liker at det går en koreaner rundt i Beijing og spør "Unnskyld, kan du snakke riksmål, eller?".

[Om nyttårspresanger.]

Jeg fant han på vei ut av skolens souvenirbutikk med favnen full av nøkkelringer med skolelogoen på. I en pose hadde han sikkert femten t-skjorter, i en annen syv hettegensere.

Tine: Skal du hjem i kinesisk nyttår og besøke kinesiske slektninger nå?

Han rødmet. Mye.

Han: Ja. Og det var kun én ting de ønsket seg.
Tine: Skoleeffekter?
Han: Jepp. Du trenger ikke si det til noen.
Tine: At du er grunnen til at de andre ABCenes tanter, tremenninger, kusiner, onkler, bestemødre, naboer, geiter...

Han nikket fort og forsvant ut på veien.

Tine:.... ikke får det de ønsker seg?

Jeg ble stående og lure på om det virkelig finnes noen i hele min utvidede omgangskrets som hadde blitt oppriktig glade for en rød liten nøkkelring med Tsinghua på når jeg kommer hjem fra Kina.*

*Retorisk spørsmål.

[Om kinesisk propaganda.]

Hver mandag kjøper jeg en kinesisk avis, for å øve meg på å lese liksom. Kinesiske aviser er så tynne at jeg trodde det var reklame da jeg så dem i avisenkiosken første dagen. Stort sett er de ganske så intetsigende, men det finnes unntak. Noen ganger hender det nemlig at det står utrolige historier. Mirakeløse kurer som har forbedret livet til noen, eller kinesiske genier som har lært seg ti tusen engelske gloser på en uke. Det er en like stor nedtur hver gang jeg oppdager at det står reklame skjult øverst i et hjørne. Men slik er Kina, og ettersom tiden har gått, har også jeg innsett at det er vanskelig å produsere en tykk avis når man ikke har lov å skrive det som skal stå i aviser.

Så hvordan finne ut hva som skjer i verden? Vel, jeg kunne selvsagt lest nettaviser, men også den muligheten er ganske begrenset, da flere nettaviser, både norske og utenlandske blir stoppet av den kinesiske (brann-)mur. Og kampen med internett som stenger seg hvert minutt, er en kamp jeg hverken har tid eller ork til å ta opp på en daglig basis. Det samme er forresten tilfelle med flere av de bloggene jeg helst skulle lest. Det er rart at man skal kunne føle seg isolert i en by med en mer enn seks ganger større befolkning enn Norge til sammen.

Situasjonen er ikke helt kritisk enda. Vi har jo avislesning på skolen hvor vi leser artikler om Kina, dog for fem år siden. I følge læreren vår er ting omtrent det samme da som nå, så innholdet er så absolutt aktuelt nok til at vi gjør vårt beste for å forstå innholdet. Og så har vi jo muntligtimene, som fortsatt kun består av at læreren vår snakker og vi lytter, og det hender hun kommer innom siste nytt på verdensbasis.

Det er m.a.o. ingen grunn til panikk (LEK med ORD). Tilstanden har faktisk vært holdbar inntil jeg satt på flyet tilbake fra Taiwan. I nabosetet mitt satt det en amerikaner som viste seg å være enda mer snakkesalig enn meg. Til tross for utallige hinteforsøk (høylydt snorking, sovebriller, overdrevne gjesp, klaging over søvnmangel), måtte jeg til slutt gi det hele opp, og til alt hell skulle det vise seg at han var veldig hyggelig. Det ble snakket om løst og fast, da jeg plutselig kom til skade for å si at det er jammen bra det er så mange kinesere, nå som kinesisk økonomi er den eneste som fortsatt har fotfeste. Jeg pekte på alle kineserne som er ute og reiser for tiden, og hvor billig det er blitt for dem i alle andre land siden kuaien gjør det bedre enn alle andre pengeenheter. Ja, tenk, nesten ukentlig slår kinesiske reiseselskaper nye salgsrekorder. Selvsagt er det en del andre land som har problemer, men Kina har til nå sluppet unna, for de har pøst på med krisepakker i milliardklasser. Han avbrøt meg ved å le. Det var en rar latter, og jeg hadde jo faktisk ikke vært morsom en gang, så jeg lurte på hvor det kom fra. Jeg hadde jo bare gjentatt det muntliglæreren min hadde fortalt oss nesten daglig de siste tre månedene.

Og det var da, i det han ga meg Blikket, at det hele demret for meg. Jeg er blitt utsatt for kinesisk propaganda. Og jeg har trodd på det. Kjøpt det lettere enn treåringer kjøper julenissen. Heldigvis var han ABC, og viste nøyaktig hvordan den kinesiske stat kan tulle med hodene til folk. Flau unnskyldte jeg meg, og fortalte om skoletimene våre, og han påpekte at det ikke nødvendigvis var lærernes feil heller. De tror sannsynligvis at det er akkurat sånn det er.

Og kanskje den kinesiske stat har rett. Om du ikke tror du lever i en finanskrise, holder du ikke så hardt på pengene dine.

[Dette er det beste fra Taiwan IV.]

Det fineste skjerfet i verden er blitt strikket av Hawaii-piken, og tilhører han som faktisk heter Super-Mario.

Det er genialt. Henger det rundt halsen din er soppen parallell med en stor Mario, bladet med en flyve-Mario, ildblomsten med ild-Mario, og så videre.


Det er dobbeltstrikket. Dette er baksiden.

Da jeg var i Taiwan fikk jeg låne nøklene til Super-Mario. De med fjorten Super-Mario-nøkkelringer på. Og jeg gikk med skjerfet hans. En dag jeg var ute og handlet med Super-Mario kom jeg plutselig over denne hettegenseren. Det var kjærlighet ved første blikk. Butikkeieren trodde at jeg var sammen med Super-Mario, og kniste til butikkdamen "Tenk at det går an å ha en så heftig Super-Mario fetisj." Super-Mario ble kjempemisunnelig på genseren, og dagen etter hadde han jammen meg kjøpt helt lik.

[Om å leve med et midlertidig handicap II.]

Vi var i Houhai, fortsatt såpass tidlig at innkasterne fortsatt var ivrige på å få oss inn, men allikevel sent nok til at det dundret av komplett talentløs karaokesynging uansett hvor man snudde seg. En av innkasterne kom bort til oss. Dro litt i kameraten mins arm, mens han fortalte om alle fordelene ved å komme inn til nettopp hans bar. Jeg så på han med store blå øyne.

Tine: Kan jeg få synge også?
Han: Nei.

Og akkurat som om vi var merket i pannen, ble vi ikke spurt så mye etter det.

[Om det beste fra Taiwan III.]

Etter julemiddagen dro vi på rekefiske, en kjent og kjær juletradisjon som ble startet opp i fjor. Fiskelykken var enda verre enn året før. Det var delte meninger om årsaken til nettopp dette. Enkelte mente det skyldtes at gjensynsgleden var for stor, da de fleste ikke hadde sett hverandre siden året før. En annen teori om at alle rekene var døde verserte også sterkt, da det lå skremmende mange døde reker igjen på bunnen. Dem om det.

Det var dessuten de som mente at jeg var alt for distré og høylydt. Jeg aner ikke hva de snakker om. Her er forøvrig verdens to dårligste rekeimmitasjoner.

Etter tre og en halv time klarte jeg faktisk å fange en reke. Jeg hadde fått napp syv ganger før den tid, men seks av de gangene var det fordi kroken satt vi risten på bunnen av bassenget, og den siste gangen hoppet reken av.

Jeg mistenkte at det kom til å bli det eneste skrytebildet jeg hadde å sette i albumet mitt, så jeg tok like så godt et med lue også (så det så ut som jeg i det minste fanget to).

Guttene fikk sinnsykt mange. Så mange at det var litt pinlig å stå med dem, så jeg grillet den ene reken min alene. Heldigvis var de kule og delte hjertelig med meg på slutten allikevel.

Tilbake i leiligheten jeg bodde i. Dagen derpå (vi fisket til fem om morgenen) ble det oppdaget at noen hadde skrevet "God jul" på spansk på veggen. Det bor en kar fra Panama i leiligheten og en kar fra Equador. I tillegg bor det en fransk jente der, og som alle vet, er det temmelig lett for franskmenn å lære seg spansk. Allikevel var det jeg som fikk skylden. Jeez.

Godt kjøp i Taiwan: "Crazy boyz crack king!!" Denne kommer jeg til å bruke mye.

Dagen etter skulle vi i middag til Mr. Japan. Guttene gikk inn på rommet, skiftet, og kom ut slik. Vi påpekte at de så noe like ute. De skjønte ikke hva vi snakket om. Host.

Tine og Mr. Japans middager er legendariske. Alle vet at jeg er glad i etegilder, men det er ingen etegilder som kan sammenlignes med de han står for. Han er glad i å lage mat, jeg er glad i å invitere. Ulastelig kombo med andre ord. For et år siden hadde vi det jeg trodde skulle bli vårt siste. Absolutt en høydare i romjulen.

Runde førti rundt bordet omtrent. Vi sto og diskuterte bestemødre, da Lærer Bai plutselig påpekte at alle trengte en taiwanesisk 阿媽 (Bestemor eller gammel tante- men kan brukes om alle gamle damer). Han var min, så om det skulle være noe som helst var det bare å komme tilbake til han. Alle vet at Lærer Bai er den mentalt eldste trettiåringen på denne siden av ekvator, så det takket jeg ja til. Lager mat kan han også, og det er det omtrent bare 阿媽er i Taiwan som kan.

Men pensjonisttanker til side, Lærer Bai (som betyr "Hvit") kan være kul også. Vi oppdaget plutselig at han hadde malt buksene sine. Både Qing Hui og jeg var meget skeptiske til hvem den egentlige kunsteren er, da Lærer Bai har en engelsk som egentlig ikke holder mål for dette en gang.

A.M. Dette bildet er til deg. Jeg vet ikke om disse var å finne på High Life da du var der sist, men de selges nå. Dorritos med 台客 smak! 台客 betyr taiwanesisk, men det kan også bety harry. Det er et ord som kan være positivt eller negativt, alt etter som hvordan man ser det.

I.D. kortet til den gamle læreren min. Merk dere party-hatten og peasetegnet. Hun unnskyldte seg med at hun kun brukte det til å ta bussen inne på skoleområdet. Skeptisk. Ja.

Rekekjeks med plommesmak. Sært? Ehm.. ja, akkurat like sært som det høres ut. Vi var allikevel høflige og spiste opp.

Etter å ha hjulpet Mr. Japan med å rydde opp, dro vi alle hjem. Dette er det siste bildet som ble tatt i Taiwan i løpet av turen. ...Frank kom seg ut av huset for å kjøre meg tilbake til de andre. ...Frank er en sær fyr, jeg hadde virkelig ikke regnet med det, men det gjorde ihvertfall kvelden komplett.

[Om å leve med et midlertidig handicap.]

Vi var ute, musikken var høy, og stemmen var fortsatt absolutt ikke tilstedeværende. Området der jeg bor, er jo som nevnt tidligere Koreatown. Mot alle odds hadde allikevel Ikeapiken og jeg faktisk funnet (det vi antok var) den eneste kinesiske gutten på hele utestedet, og vi presenterte oss selv. Når jeg skulle si navnet mitt, kom det ingenting ut, og jeg ba han spørre Ikeapiken. Det er ikke alle ord som blir brukt like ofte på kinesisk, stum er et av de. Det gikk litt fort, og før hun selv var klar over det, hadde hun fortalt at jeg var blind i stedet.

Han så sjokkert på meg. Hæh?

Misforståelsen ble fort ryddet opp da jeg skrev tegnene for stum i hånden hans. Deretter kom kameraten hans, hilste på Ikeapiken, og så til meg, med den fantastiske linjen:

"Hei, jeg hører du er stum. Det er greit for meg altså, i Kina er det rom for alle."

Vi skal ut med guttene og vennene deres på tirsdag. Jeg mistenker de virkelig tror jeg er stum. Jeg er spent på hvor langt vi vil greie å dra den.

[Om Første Nyttårsdag.]

Taiwan i forrige uke:
Tine: Blir 2009 bedre enn 2008?
Spådame: Nei.

Jeg har drukket te konstant i hele dag, ettersom jeg la igjen stemmen min på den japanske restuaranten jeg var på i går. Aner ikke hva som skjedde. Jeg hadde den på toppen av trappen, men da jeg hadde gått ned, var den borte. Det er faktisk så ille at da Koreaneren med Hatt ringte meg i dag, holdt han nesten på å legge på, fordi han trodde det var noe annet som pep i den andre enden og ikke meg. Om dette er utgangspunktet for det kommende året, da kan ganske mye bli veldig interessant.