[Om besøk i kinesisk nyttår.]

GODT NYTTÅR!

Det er siste dagen av kinesisk nyttår, og det krampesprenges kinaputter og fyrverkeri nok for det neste århundre. Man har mye å ta igjen når man bare er i år 98. Dessuten har kinesere på lik måte som oss nordmenn en evig kamp med naboen om de største og beste rakettene, og for å si det mildt, det er mange naboer i Beijing. Det gjør at luften er tettere enn inne på speiderhytten til 1. Høvik speidergruppe (den gang da pipen ikke hadde vært renset på 16 år) grunnet alt støvet det tar med seg, vi er halvt døve av de høye lydene, og alle gatene i Beijing for en gangs skyld faktisk er opplyst. Samtidig kan jeg informere om at Beijing er folketom, for ingen i Beijing er egentlig fra Beijing, og liksom at alle i Norge skal hjem til jul, har alle som bor i Beijing også dratt hjem under Kinas største høytid.









Så hva gjør jeg? Dagen jeg kom hjem fra spontanferien min hadde jeg fått besøk av liksom-tvillingen til Verstevennen, og dagen etterpå ramlet jammen meg både hun og Partner in Crime in døren. Stavanger dro til Korea to dagere senere og det tror jeg han gjorde lurt i. Å leve med meg kan være en prøvelse nok, men tre av oss kan bli litt i verste laget. Stavanger eller ei, de siste dagene har derfor vært travle. Vi har sett tidenes villeste fyrverkeri- fem dager i strekk, skaffet en tatovering (slapp av mor, ikke meg), sett turistting, spist mat, spist mer mat, spist enda mer mat, handlet, laget Peppes pizza fra scratch, vært nattens dronninger, og verdens mest morgenfriske. Vi har hørt på Wondergirls, og det koreanske BigBang, og hatt lange dovne frokoster. De er her en hel uke til, og til tross for alt bråket og levenet de hadde med seg i bagasjen, kunne ikke besøket deres vært mer etterlengtet.