[Om det beste fra Taiwan III.]

Etter julemiddagen dro vi på rekefiske, en kjent og kjær juletradisjon som ble startet opp i fjor. Fiskelykken var enda verre enn året før. Det var delte meninger om årsaken til nettopp dette. Enkelte mente det skyldtes at gjensynsgleden var for stor, da de fleste ikke hadde sett hverandre siden året før. En annen teori om at alle rekene var døde verserte også sterkt, da det lå skremmende mange døde reker igjen på bunnen. Dem om det.

Det var dessuten de som mente at jeg var alt for distré og høylydt. Jeg aner ikke hva de snakker om. Her er forøvrig verdens to dårligste rekeimmitasjoner.

Etter tre og en halv time klarte jeg faktisk å fange en reke. Jeg hadde fått napp syv ganger før den tid, men seks av de gangene var det fordi kroken satt vi risten på bunnen av bassenget, og den siste gangen hoppet reken av.

Jeg mistenkte at det kom til å bli det eneste skrytebildet jeg hadde å sette i albumet mitt, så jeg tok like så godt et med lue også (så det så ut som jeg i det minste fanget to).

Guttene fikk sinnsykt mange. Så mange at det var litt pinlig å stå med dem, så jeg grillet den ene reken min alene. Heldigvis var de kule og delte hjertelig med meg på slutten allikevel.

Tilbake i leiligheten jeg bodde i. Dagen derpå (vi fisket til fem om morgenen) ble det oppdaget at noen hadde skrevet "God jul" på spansk på veggen. Det bor en kar fra Panama i leiligheten og en kar fra Equador. I tillegg bor det en fransk jente der, og som alle vet, er det temmelig lett for franskmenn å lære seg spansk. Allikevel var det jeg som fikk skylden. Jeez.

Godt kjøp i Taiwan: "Crazy boyz crack king!!" Denne kommer jeg til å bruke mye.

Dagen etter skulle vi i middag til Mr. Japan. Guttene gikk inn på rommet, skiftet, og kom ut slik. Vi påpekte at de så noe like ute. De skjønte ikke hva vi snakket om. Host.

Tine og Mr. Japans middager er legendariske. Alle vet at jeg er glad i etegilder, men det er ingen etegilder som kan sammenlignes med de han står for. Han er glad i å lage mat, jeg er glad i å invitere. Ulastelig kombo med andre ord. For et år siden hadde vi det jeg trodde skulle bli vårt siste. Absolutt en høydare i romjulen.

Runde førti rundt bordet omtrent. Vi sto og diskuterte bestemødre, da Lærer Bai plutselig påpekte at alle trengte en taiwanesisk 阿媽 (Bestemor eller gammel tante- men kan brukes om alle gamle damer). Han var min, så om det skulle være noe som helst var det bare å komme tilbake til han. Alle vet at Lærer Bai er den mentalt eldste trettiåringen på denne siden av ekvator, så det takket jeg ja til. Lager mat kan han også, og det er det omtrent bare 阿媽er i Taiwan som kan.

Men pensjonisttanker til side, Lærer Bai (som betyr "Hvit") kan være kul også. Vi oppdaget plutselig at han hadde malt buksene sine. Både Qing Hui og jeg var meget skeptiske til hvem den egentlige kunsteren er, da Lærer Bai har en engelsk som egentlig ikke holder mål for dette en gang.

A.M. Dette bildet er til deg. Jeg vet ikke om disse var å finne på High Life da du var der sist, men de selges nå. Dorritos med 台客 smak! 台客 betyr taiwanesisk, men det kan også bety harry. Det er et ord som kan være positivt eller negativt, alt etter som hvordan man ser det.

I.D. kortet til den gamle læreren min. Merk dere party-hatten og peasetegnet. Hun unnskyldte seg med at hun kun brukte det til å ta bussen inne på skoleområdet. Skeptisk. Ja.

Rekekjeks med plommesmak. Sært? Ehm.. ja, akkurat like sært som det høres ut. Vi var allikevel høflige og spiste opp.

Etter å ha hjulpet Mr. Japan med å rydde opp, dro vi alle hjem. Dette er det siste bildet som ble tatt i Taiwan i løpet av turen. ...Frank kom seg ut av huset for å kjøre meg tilbake til de andre. ...Frank er en sær fyr, jeg hadde virkelig ikke regnet med det, men det gjorde ihvertfall kvelden komplett.