[Om livet mitt for tiden.]

Jeg lever gode dager for tiden. I morgen er det en uke siden jeg flyttet inn i leiligheten og det har vært bare fryd og gammen så langt. Husverten er en herlig gammel kineser som ikke gjør noe annet enn å klage over at sønnesønnen er bælfeit og å passe på at jeg har det bra. Husagenten vår er av den litt for ivrige typen, men det er greit å vite at jeg kan ha ham også på speeddial, om jeg skulle trenge hjelp til å flytte et kjøleskap eller å ha noen å spise middag med. (Ringer han ikke så mye).

Vi er fire stykker fra klassen i Norge som skal begynne på Tsinghua: Fredrikstad, Trondhjem, og Stavanger. Jeg bor med Stavanger. Eller vel, dagen vi skulle flytte inn dro han på ferie til Sør-Kina, men når han en gang kommer tilbake, da skal vi nok bo sammen.

Leiligheten er perfekt. Den ligger i niende etasje, i en blokk på 23 tilsammen. Vi har to soverom, og under en svært demokratisk loddtrekning per telefon ble vi enige om at jeg skulle få det største rommet (det var han som trakk, jeg jukset ikke!). Vi har et kjøkken jeg har ingen planer om å bruke så mye, et bad som endelig er blitt rent etter at jeg har skurt ned hele med det sterkeste vaskepulveret jeg fant i butikken på hjørnet, og en stue med utsikt til den lokale gettoen. Huseieren hadde latt alle vinduene stå åpne siden forrige gang det bodde folk her, noe som vil si omtrent et år, om da ikke kalendrene jeg har funnet lyver. Omtenksomt av han, da Beijing luften er så forurenset at absolutt alt innendørs var dekket av et svart belegg, slik at jeg har hatt noe å gjøre mens Stavanger er borte.

Blokken vår er en av tretti helt like blokker, fylt til randen med koreanere. Noen ganger lurer jeg på om det kan være en koreaner igjen i hele Korea, når det er så mange her. Det er koreanske skilt overalt, og i butikkene som ligger i første etasje av hver eneste blokk selger de kun koreanske varer, bortsett fra Melon Shop, som dessuten også selger amerikanske frokostblandinger og kvalitetsvinen "Great Wall". Ved hovedporten står det fruktselgere og sykkelreperatører i hopetall, og hver morgen vinker jeg til kidsene som løper mellom pirattaxiene til mødrenes store fortvilelse. Det er to hovedveier når man kommer ut hovedporten. Den ene er den tidligere nevnte gettoen med damer som vasker håret i gatene og offentlige toaletter som alle bruker da de ikke har noe eget, og menn syklende med kjempelass med papp de skal selge på søppelplassen. Det er allikevel en koselig getto hvor jeg helt fint kunne parkert bilen om jeg hadde hatt en, eventuelle villhunder er sikkert blitt spist, og det er ingen tiggere. Den andre gaten har restauranter hvor jeg bestiller fem ganger mer enn jeg noen gang vil klare fullføre og det for en pris mindre enn råvarene ville kostet hjemme. Det er en lokal DVD-sjappe som vil få inn filmer igjen så snart OL er overstått (nå er det bare koreanske igjen) og internettkaféer og utallige koreanske skjønnhetssalonger og tobakkbutikker og ganske mye annet.

Når det kommer til sosiale ting har jeg fått en koreansk kamerat som jeg drikker te og går tur med, og i åtte etasjer over meg bor det tre briter jeg får gjort alle de idiotiske vestlige tingene asiatere ikke skjønner at vi kunne ha den minste interesse av. Trioen består av en syngende homo som jeg hver dag sverger til at "I morgen M, DA skal vi stå opp ved femtiden og trene tai qi med de gamle damene på plassen", en like rosaglad ire som meg, og en ganske nøytral kar som er halvt fra Wales. De skulle egentlig bare vært her på ferie i to uker, men nå har de vært her i fem, og sannsynligvis blir de her det neste året også. Sannheten er at de helt tilfeldig reiste sammen fordi det passet sånn, uten at de egentlig kjente så veldig godt til hverandre, med ganske middelmådig resultat. At de dessuten bor i en mikroskopisk leilighet med et rom og kjøkken, har gjort at jeg har blitt meget godt mottatt som et tilskudd i gjengen.

Så sånn er det.

[Om en helt vanlig lunsj.]

Jeg så ned på menyen. Forenklede tegn og ingen bilder. Helvete. Jeg husket ikke forskjellen på kylling og and. Og når det kommer til deler av dyr som er spiselige, er det filet som er hot og fot som er not. Heldigvis var kelneren veldig behjelpelig. Hun lo av meksikanerne som hadde vært der dagen før uten å kunne et ord kinesisk, så de hadde endt opp med fire boller ris og ikke noe mer. Ikke hadde de kunnet bruke pinner heller. Hun så at jeg slet. Kunne hun ikke bare fikse noe hun trodde jeg ville like? Jo, selvfølgelig. Var det noe spesielt jeg ville ha?

Nei, for Guds skyld, ikke noe spesielt, sa jeg. Hva som helst bare det ikke er rart.

Ikke noe problem.

Minutter senere sto en bolle med kald syltet kumage på bordet. Jeg svelget tungt.

[Om Taiwan i Kina.]

Vi skulle på konsert. Vi satt i midten av en utendørs kino. I en sofa. Det var øl i massevis, for vi kjente bandet som skulle spille. Sant og si kjente vi dem så godt at jeg kan avsløre såpass at det var bandet selv vi snakket med. Plutselig vendte vokalisten seg mot meg.

Hun: Du har vært i Taiwan, du. Jeg hører det.
Tine: Ja, du kan si det sånn. Tre år faktisk.
Hun: Er det slik? Da lurer jeg på en ting. Hva synes du om hvordan Kina behandler Taiwan?
Tine: Det har jeg faktisk ingen mening om.
Hun: Jammen jeg bryr meg ikke. De får gjøre hva de vil.
Tine: Nei, det tenker jeg også.
Hun: Jeg har en del taiwanesiske venner. De synes ikke det.
Tine: Dem om det.
Hun: Nei, det er ikke det skjønner du. Vi er fylt opp av kinesisk propaganda fra vi er bittesmå. Det står i alle skolebøkene våre. Sånn er det liksom.

Hun pekte på gitaristen i bandet, som ikke bare nikket anerkjennende, men begynte en egen monolog om det store Kina, og dets særegne territorium, Taiwan.

Hun: Der ser du. Du kan ikke være enig i dette?
Tine: Da får vi ta det en kveld vi drikker te og vi er to personer og ikke ti.
Hun: Da gjør vi det. Skål for venner?
Tine: Skål for venner.

Det er mange kameler å svelge i Beijing om dagen.

[Om Kinas første skuffelse.]

Nevte jeg forresten at den første jeg møtte i Beijing var den norske naboen min? Da ble jeg så forbannet at jeg vurderte å snu og gå ombord i flyet igjen. Litt av poenget med nettopp å dra til såpass eksotiske reisemål er jo for å unngå slike situasjoner?

[Om den første dagen i Kina.]

Jeg lurer på om setefordelingen på flyet i dag var Guds forsøk på en dårlig spøk. Hvorfor skulle jeg ellers ha blitt plassert på rekke med hele OL-laget til Hvite Russland? I starten lot jeg tanken på at jeg var den eneste på flyet som ikke var veltrent gå bort fordi jeg tenkte at her var det gode muligheter til å få gode kontakter. Dessverre skulle det fort vise seg at idrettsfolk i Hvite Russland ikke kan engelsk. Ikke et ord. Da vet jeg det.

Ikke kan de kinesisk i Beijing heller. Ihvertfall ikke der jeg er nå. Jeg sitter midt i Koreatown på en internettkafe med en haug med koreanske gamere. Setningene jeg kan på koreansk har derimot kommet veldig godt med så langt:

"Kyss meg."
"Drikk mer."
"Det er bare bullshit."

(Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.)

Det har sine fordeler å ha gått på skole med bare asiatere av og til, men hadde jo ikke sett disse utfordringene komme, de må jeg saktens innrømme.

Ellers kan jeg melde at pcen min sliter med alt som kan være galt. Men, flaks for meg at jeg er i nerdeland nummer en i verden. En datanerd skal da være mulig å oppdrive.

Zai jian!

[Om de viktige tingene Oslo har å by på.]

Sånn situasjonen tatt i betraktning skal man ikke gjøre annet enn å si seg fornøyd. Her er brevet jeg håper den japanske gutten ikke sendte til foreldrene sine etter at Se&Hør-piken, Partner in Crime, og jeg hadde guidet han gjennom Oslo.

"Kjære Mor og Far.
Oslo er en fin by. På tirsdag tok noen norske jenter meg rundt i Oslo. De var veldig flinke til å fortelle om de tingene det ikke står om i Lonely Planet boken min. Det begynte med at vi kjøpte mobil til meg. Da jeg ikke har så stor peiling på vestlige mobiler var det bra det raskt ble poengtert at jeg nok ikke trengte noe annet enn det billigste. Jeg har jo ingen venner. Etter innkjøpt dro vi på et av de utallige supermarkedene de har i byen, kalt Narvesen. Utvalget var heller skuffende, men Norge er jo et kjølig land, og så lenge det er snus, kaffe, og pølser å oppdrive, tror jeg nordmennene klarer seg.

Da vi skulle registrere mobilen min, satte vi oss på noen trapper utenfor togstasjonen. Der var det mange ivrige mennesker som ville hilse på meg, men av en eller annen grunn ble de fort viftet bort av de norske jentene. Jeg fikk streng beskjed at uansett hvor full jeg skulle komme til å bli, og uansett hvor tung kebaben måtte føles i håndleddet, måtte jeg aldri finne på å sette meg frivillig på trappene der alene. Skulle jeg gjøre det, vil nemlig en liten japansk gutt som meg selv bli løpt ned av narkovrak, prostituerte, eller sigøynere, kommer litt an på hvem som rekker å gjøre det først.

For å gi meg et eksempel på hvordan en skikkelig Oslo-prostituert så ut (de som hadde blitt pekt ut hittil hadde vist seg å være turister), tok de meg med til Skippergata. Og så Tollbugata. De viste meg hvor damene fra Øst-Europa sto, og hvor den japanske butikken Neo Tokyo ligger. Jeg hadde en svak mistanke om at de tok meg med mest dit for sin egen del, men som ellers denne dagen, fant jeg det best også her å ikke si noe.

En av jentene som tok meg med rundt fortalte at hun var lovet en større karriere innenfor Norges største pizzakjede, men at hun i stedet valgte å prioritere hjelp til fattige barn i Kina. Jeg viste meg derfor meget forstående for at hun vendte ansiktet sitt bort hver eneste gang vi passerte et Peppes-skilt. Enkelte ting kan jo bare være litt for sårt. Heldigvis hadde vi "kjendiser i Oslo" som et gjennomgangstema. Om jeg forsto det rett er omtrent åtti prosent av Oslos befolkning kjendiser. Jentene jeg vanket med ikke minst, de er på forsiden av alle moteblader til enhver tid, men dette var en hemmelighet jeg ikke måtte fortelle videre. Slitsomme fans og slikt. Av kolleger av dem selv så vi den store spåmannen Henning Hai Lee Yang og den verdenskjente komikeren Espen Eckbo. Vi så også statuen av Henrik Ibsen mange ganger, slik at de alle kunne fortelle om han en gang hver. Og dette er bare for å nevne noen.

Da jeg lurte på hva nordmenn spiste til lunsj ble jeg ganske raskt forklart hvor tøft det er å være fattig student i verdens dyreste by. Man spiser "foodpacks." Disse må lages selv. Det er kun de med virkelig lav inntekt som har lov til å hente ferdiglaget mat hos Bymisjonen. For å gå på do må man stå på hjørnet og vente til noen har betalt for å snike seg inn etterpå, og om man kjøper en t-banebillett må man ikke stemple den, men heller vente til det blir kontroll, og så snakke veldig fort og mye på et språk kontrolløren garantert ikke forsto. Jeg tror japansk gjør seg her, men det er mulig jeg må velge noe litt mer sjeldent. Samisk eller noe. Hun som utga seg for å være minoritet (man er det om man kommer fra Bergen) anbefalte uansett å ha noe i bakhånd.

Vi vandret også til et sted som het Tjuvholmen. Det var visstnok veldig dagsrelevant, for da ble jeg fortalt om at det ble spilt inn pornofilm i området, og om hvordan det lønte seg å gå med lutekofte og melkesjokkis i lommen om jeg skulle finne på å rane en bank. John Christian Elden het advokaten som anbefalte dette. Det var så viktig å få med seg at jeg lenge vurderte å skrive det ned så jeg vet hvem jeg burde ringe.

På slutten av dagen dro vi til Operataket. Da jeg så Operaen første gangen, var jeg helt sikker på at det var dit nordmenn sto på ski om sommeren. Det viste seg å være feil, for den er laget av marmor. Ikke kan man sykle eller skate der heller, men jeg ble fortalt at rulleskøyter nok helt sikkert var lov.

Som dere skjønner, Oslo blir nok bra videre. Jeg har hele to telefonnumre lagret på mobilen min, og i følge jentene er det alt jeg trenger. Om det er noe skulle det bare være å ringe. Jeg har nemlig kontakter på Grønland, og der kan alt oppdrives.

Mvh,
den ikke fullt så uskyldige sønnen deres lenger, Yuto."

Jeg føler jo at vi gjorde oss.

[Om å la alle bekymringer gå til skamme.]

Jeg har grudd meg litt til å faktisk søke visum. Jeg har vært sterkt paranoid. Syv års medlemskap i Amnesty og tre år i Taiwan. Halvt år som (lite gravende) journalist. Du kan gjøre regnestykket selv. Jeg for min del sto igjen med to streker under Angst.

Det skal derfor ikke legges skjul på at da sjefen for det kinesiske konsulatet ga meg tilsnakk for å være for høylydt i visumkøen, så jeg virkelig alle mine planer for neste år gå i grus. Jeg holdt nesten pusten den neste halvtimen i frykt for at det faktisk skulle skje. Da det endelig var min tur, og jeg ikke skjønte at han prøvde å si på norsk "Du må donere tjue kroner til jordskjelvofrene," så jeg mulighetene som enda mindre. Pokker liksom, og så kjente jeg at de allerede så rouge-dekkede kinnene mine ble enda rødere. Jeg la på førti kroner for å være på den sikre siden. I en-kroninger og femmere, så det skulle bli lagt merke til.

Verst var det allikevel da han hadde bladd gjennom hele passet mitt og påpekte at det ikke var noe rart jeg slet med å forstå han, om jeg hadde bare studert kinesisk på Taiwan. Skulle han legge om dialekten sin, spurte han med et smil.

Jeg svelget to ganger og sa jeg gledet meg til endelig å få se fastlandet. Stivt og ikke spesielt overbevisende smil fra min side.

Men, om det var været eller min utrolig flatterende kjole vet ikke jeg, men visumet mitt var klart allerede dagen etter.

Denne Kina-skepsisen min er herved begynt å falle fra. Det var vel kanskje på tide.

[Om hvordan urbane myter oppstår.]

Jeg snakket med den japanske bestevennen min. Han som kjenner halve verden, og når han snakker blir det stille i rommet for alle vil høre hva han har og si. Hadde jeg noen gang blitt halvparten så bra, så hadde jeg vært fornøyd med alt jeg har oppnådd i livet.

Japaner: Jeg har stått på ski. Det var gøy.
Tine: Jeg liker også å gå på ski.
Japanere: Ja, europeere har vel også ski antar jeg.
Tine: Det var faktisk nordmenn som fant opp ski.
Japaner: Var det?
Tine: Jepp. Japanere har elektriske doer og Sony. Vi har ski. Og kanskje øl. Jeg liker å si det var vi som fant på øl.
Japaner: Stakkars dumme nordmenn. Ski liksom. Jeg håper at det var vikingene som fant på øl.
Tine: Du kan fortelle det til alle vennene dine, så kan det bli sant etterhvert.
Japaner: Det tror jeg at jeg skal. Det er jo synd på dere.

Så om dere skulle høre dette ryktet noen sinne er det for all del bare å bekrefte. Fremtiden vår er uansett i trygge hender. Skulle de store verdensherrer noen gang bli tvunget til å velge bort noen, ville de ihvertfall ikke begynne med oss.

[Om the faces of Trondheim.]

Det var mye å se og mange å møte i Trondhjem.
Her er først noen hete motetips fra Europas ukjente motemekka:

Zparkle med en frekk t-skjorte med spenstig indianermotiv.

I Trondhjem må alle gå med hatt grunnet den sterke solen. Den ene av disse to moteløvene tilbød seg senere samme kveld å følge Partner in Crime hjem med nattbussen. Partner in Crime takket pent nei, og ga han i stedet halve nummeret mitt. Partner in Crime er en hyggelig jente sånn sett.

Vi trodde de var utdødd, men seriøst, det er buffalosko.

Eksempel på hattebruk i Trondhjem.

To andre dristige alternativer.

Her en av fansene jeg møtte på Mirs Kebab. Sitatet fra vennen min til en annen kamerat er uforglemmelig: "Du skjønner, Tine er internettkjendis." Jeg klappet han lett på lanken å sa beskjedent at slikt er noe man må regne med når man er av slikt et talentfull kaliber som meg selv. Det er klart, Trondhjem er en betydelig mindre by enn Oslo, hvor det er lettere å leve et vanlig liv, så jeg har klart å holde begge beina på jorden.

DJen på BrukBar som var en enorm skuffelse. Faktisk så mye at jeg velger henge han ut på nett.

Noen pinlige turister uten sans for respekt for lokal kunst.

"Unnskyld Same, jeg er Kaja, Kyllingkvinnen. Kan vi ta et bilde med deg?" Samen var hyggelig han, og bannet mer enn noe annet jeg har møtt i hele mitt liv. Fordommene mot nordlendinger ble herved bekreftet. Etterhvert ble han dessverre ytterligere mer ufin, og vi forlot mannen relativt rasende minutter senere.

Mor og sånn på kafé. Mor i helgult og sønn i helrødt. Jeg synes det er koselig når mor og sønn kan dele både frisør, skosmak (adidasko), garderobe, og lørdagsettermiddager.

Denne deilige mannen vinket oss farvel da vi dro.

Igjen, trøndere var faktisk et særdeles hyggelig folkeslag. Hvordan vi overlevde en hel helg uten juling, det er utenfor min fatteevne. Partner in Crime mente at det ikke var så rart folk var vennlige, etter at samene løp nordover og isbjørnen døde var det jo ikke så mye annet å gjøre. Uansett, takk for oss. Vi kommer garantert igjen.

[Om ting man ønsker usagt.]

Av alle dumme ting jeg har gjort i mitt liv, vil bommerten jeg nå har gjort kanskje bli en av de pinligste så langt.

Vi var tre jenter i klassen på Lincoln American School som fikk lov av foreldrene våre til å ha et liv utenom skolen. Dette ble utnyttet til gangs. Vi var sammen konstant. Full pakke. Bestevenner for livet, og våre barnebarn kommer til å le av historiene våre, kniste vi inn i natten. Det var de to japanske jentene og jeg. Jeg har vært i Japan to ganger. Begge gangene har de tatt meg med rundt, og vartet meg opp så til de grader at selv ferie hos farmor blekner i sammenligning. Hver gang jeg har forsynt meg for tredje gang, eller jeg skyldbetinget har akseptert at mødrene har forhåndsbestilt billetter til togturer/museer/konserter/utstillinger så jeg ikke skulle betale, har jeg sverget at om det noen sinne skulle bli at de, eller noen de kjenner, kommer til Oslo, da skal jeg gjøre opp for meg.

Nå er tiden endelig her. Og jeg får pustebesvær av å tenke på det. Jeg kan jo ikke Oslo.

Det begynte i februar.

Frk. Japan: Hei Tine, en kamerat av meg flytter til Oslo til høsten.
Tine: Tuller du?
Frk. Japan: Nei, det er helt sant. Og han har aldri vært i Skandinavia, så vidt jeg vet. Kan du ikke ta deg av han sånn i starten?
Tine: Kjære deg, selvsagt skal jeg det.

Og la meg gjenta det siste:

"Selvsagt skal jeg det."

Japanere sier ofte ting de ikke mener for å være hyggelige. Hvite løgner. Mine japanske jenter vet at det ikke er en skikk i Norge. Angsten kom.

I mars sank skuldrene litt. Da fikk jeg nemlig et Oslokart til bursdagen min.

Men de neste månedene fløy forbi. Det skal være sagt, tiden i Oslopuls var svært lærerik, også på denne fronten. Jeg noterte flittig ned adresser og gatenavn, men allikevel, for en person som trenger hjelp til å komme seg til Colosseum Kino, trengs det nok litt mer enn bare vennlig assistanse.

Og nå kommer altså kameraten. I morgen. Og jeg har sagt jeg skal møte han til helgen for å snakke om Oslo, my hometown, som jeg i et hjernedødt øyeblikk valgte å kalle det. Jeg skjønner jo nå at det var dumt.

For å gjøre det hele enkelt:

• Jeg oppdaget for to år siden, ved at jeg faktisk ikke fant kontoret jeg skulle til, at Universitetet i Oslo ikke ligger på Universitetsplassen.
• Jeg har en personlig gulesider-guide på speed dial til bruk når jeg går meg vill (for øvrig samme vedkommende som jeg fikk kartet av. Jeg burde kanskje tatt et hint der? Han sluttet nemlig å ringe meg etter det.)
• Jeg er Tine i det kjente uttrykket "Kan jo ikke være helt Tine heller."
  

Jeg spår at søndag vil bli en rimelig pinlig affære. Dette sier jeg ikke for å være beskjeden. Jeg pleier jo sjeldent å være det når det kommer til egne attributter.

Needless to say, alle forslag mottaes med takk.

[Om å være klar for avgang.]

To år med kinesisk. Hundretalls timer med pugging av flere tusen tegn. Fortvilelser ut av en annen verden fordi jeg ikke vet riktig tone, eller hvilken "li" det er i "美麗". Misforståelser så latterlige at jeg aldri i verden vil vedkjenne meg dem om de en dag skulle bli lagt frem for meg. Om jeg kan føre en samtale- eller, kan jeg egentlig spise med pinner?

Hvordan sier du "Katten sier mjau"?

Men allikevel, det folk faktisk synes er imponerende, er når jeg kan lese tatoveringene deres. Gjerne etter at de selv har tømt i seg fem øl og egentlig ikke husker helt selv hva den betyr. Det var jo etter ti øl de fikk den. Jeg er lei av at den eneste kinesisk-sitringen som kan oppnåes er om jeg hører kinesere på bussen. Og jeg er lei av sommerjobbing hver bidige dag uten unntak. Jeg vil ikke høre om Beijing på radioen mer. Jeg vil jo være der.

18. august, kan du ikke komme... nå?

[Om hvorfor vi er blitt som vi er blitt.]

-Da jeg var liten skulle pappa hele tiden ha oss til å høre på Frank Sinatra, sa broren til Maria Mena.

Interessant, sa jeg, og fortalte om hvordan Modern dro med hele familien på Daler Mendhi konsert* da jeg var yngre.

-Det forklarer jo en del, sa broren til Maria Mena og blunket til meg.

Det gjør vel det, sa jeg, og kom ikke på noe mer å si om saken.

*Fakta! Jeg har alle kassettene hans!