[Om livet mitt for tiden.]

Jeg lever gode dager for tiden. I morgen er det en uke siden jeg flyttet inn i leiligheten og det har vært bare fryd og gammen så langt. Husverten er en herlig gammel kineser som ikke gjør noe annet enn å klage over at sønnesønnen er bælfeit og å passe på at jeg har det bra. Husagenten vår er av den litt for ivrige typen, men det er greit å vite at jeg kan ha ham også på speeddial, om jeg skulle trenge hjelp til å flytte et kjøleskap eller å ha noen å spise middag med. (Ringer han ikke så mye).

Vi er fire stykker fra klassen i Norge som skal begynne på Tsinghua: Fredrikstad, Trondhjem, og Stavanger. Jeg bor med Stavanger. Eller vel, dagen vi skulle flytte inn dro han på ferie til Sør-Kina, men når han en gang kommer tilbake, da skal vi nok bo sammen.

Leiligheten er perfekt. Den ligger i niende etasje, i en blokk på 23 tilsammen. Vi har to soverom, og under en svært demokratisk loddtrekning per telefon ble vi enige om at jeg skulle få det største rommet (det var han som trakk, jeg jukset ikke!). Vi har et kjøkken jeg har ingen planer om å bruke så mye, et bad som endelig er blitt rent etter at jeg har skurt ned hele med det sterkeste vaskepulveret jeg fant i butikken på hjørnet, og en stue med utsikt til den lokale gettoen. Huseieren hadde latt alle vinduene stå åpne siden forrige gang det bodde folk her, noe som vil si omtrent et år, om da ikke kalendrene jeg har funnet lyver. Omtenksomt av han, da Beijing luften er så forurenset at absolutt alt innendørs var dekket av et svart belegg, slik at jeg har hatt noe å gjøre mens Stavanger er borte.

Blokken vår er en av tretti helt like blokker, fylt til randen med koreanere. Noen ganger lurer jeg på om det kan være en koreaner igjen i hele Korea, når det er så mange her. Det er koreanske skilt overalt, og i butikkene som ligger i første etasje av hver eneste blokk selger de kun koreanske varer, bortsett fra Melon Shop, som dessuten også selger amerikanske frokostblandinger og kvalitetsvinen "Great Wall". Ved hovedporten står det fruktselgere og sykkelreperatører i hopetall, og hver morgen vinker jeg til kidsene som løper mellom pirattaxiene til mødrenes store fortvilelse. Det er to hovedveier når man kommer ut hovedporten. Den ene er den tidligere nevnte gettoen med damer som vasker håret i gatene og offentlige toaletter som alle bruker da de ikke har noe eget, og menn syklende med kjempelass med papp de skal selge på søppelplassen. Det er allikevel en koselig getto hvor jeg helt fint kunne parkert bilen om jeg hadde hatt en, eventuelle villhunder er sikkert blitt spist, og det er ingen tiggere. Den andre gaten har restauranter hvor jeg bestiller fem ganger mer enn jeg noen gang vil klare fullføre og det for en pris mindre enn råvarene ville kostet hjemme. Det er en lokal DVD-sjappe som vil få inn filmer igjen så snart OL er overstått (nå er det bare koreanske igjen) og internettkaféer og utallige koreanske skjønnhetssalonger og tobakkbutikker og ganske mye annet.

Når det kommer til sosiale ting har jeg fått en koreansk kamerat som jeg drikker te og går tur med, og i åtte etasjer over meg bor det tre briter jeg får gjort alle de idiotiske vestlige tingene asiatere ikke skjønner at vi kunne ha den minste interesse av. Trioen består av en syngende homo som jeg hver dag sverger til at "I morgen M, DA skal vi stå opp ved femtiden og trene tai qi med de gamle damene på plassen", en like rosaglad ire som meg, og en ganske nøytral kar som er halvt fra Wales. De skulle egentlig bare vært her på ferie i to uker, men nå har de vært her i fem, og sannsynligvis blir de her det neste året også. Sannheten er at de helt tilfeldig reiste sammen fordi det passet sånn, uten at de egentlig kjente så veldig godt til hverandre, med ganske middelmådig resultat. At de dessuten bor i en mikroskopisk leilighet med et rom og kjøkken, har gjort at jeg har blitt meget godt mottatt som et tilskudd i gjengen.

Så sånn er det.