13. august 2008

[Om å la alle bekymringer gå til skamme.]

Jeg har grudd meg litt til å faktisk søke visum. Jeg har vært sterkt paranoid. Syv års medlemskap i Amnesty og tre år i Taiwan. Halvt år som (lite gravende) journalist. Du kan gjøre regnestykket selv. Jeg for min del sto igjen med to streker under Angst.

Det skal derfor ikke legges skjul på at da sjefen for det kinesiske konsulatet ga meg tilsnakk for å være for høylydt i visumkøen, så jeg virkelig alle mine planer for neste år gå i grus. Jeg holdt nesten pusten den neste halvtimen i frykt for at det faktisk skulle skje. Da det endelig var min tur, og jeg ikke skjønte at han prøvde å si på norsk "Du må donere tjue kroner til jordskjelvofrene," så jeg mulighetene som enda mindre. Pokker liksom, og så kjente jeg at de allerede så rouge-dekkede kinnene mine ble enda rødere. Jeg la på førti kroner for å være på den sikre siden. I en-kroninger og femmere, så det skulle bli lagt merke til.

Verst var det allikevel da han hadde bladd gjennom hele passet mitt og påpekte at det ikke var noe rart jeg slet med å forstå han, om jeg hadde bare studert kinesisk på Taiwan. Skulle han legge om dialekten sin, spurte han med et smil.

Jeg svelget to ganger og sa jeg gledet meg til endelig å få se fastlandet. Stivt og ikke spesielt overbevisende smil fra min side.

Men, om det var været eller min utrolig flatterende kjole vet ikke jeg, men visumet mitt var klart allerede dagen etter.

Denne Kina-skepsisen min er herved begynt å falle fra. Det var vel kanskje på tide.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Hehhhe, det er ikke rouge du har på kinnene da?

Tine sa...

Hehe, jo søren. Visst var det det!

Gratulerer med forlovelsen forresten.

Ghost of Goldwater sa...

Begynt med burka, altså.

Tine sa...

GoG: Jeg velger å tolke den kommentaren som at vi nå er... svelg, venner?

Ghost of Goldwater sa...

Vi har da aldri vært noe annet, min lille riskoker. Den man elsker, tukter man!