[Om den første dagen i Kina.]

Jeg lurer på om setefordelingen på flyet i dag var Guds forsøk på en dårlig spøk. Hvorfor skulle jeg ellers ha blitt plassert på rekke med hele OL-laget til Hvite Russland? I starten lot jeg tanken på at jeg var den eneste på flyet som ikke var veltrent gå bort fordi jeg tenkte at her var det gode muligheter til å få gode kontakter. Dessverre skulle det fort vise seg at idrettsfolk i Hvite Russland ikke kan engelsk. Ikke et ord. Da vet jeg det.

Ikke kan de kinesisk i Beijing heller. Ihvertfall ikke der jeg er nå. Jeg sitter midt i Koreatown på en internettkafe med en haug med koreanske gamere. Setningene jeg kan på koreansk har derimot kommet veldig godt med så langt:

"Kyss meg."
"Drikk mer."
"Det er bare bullshit."

(Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.)

Det har sine fordeler å ha gått på skole med bare asiatere av og til, men hadde jo ikke sett disse utfordringene komme, de må jeg saktens innrømme.

Ellers kan jeg melde at pcen min sliter med alt som kan være galt. Men, flaks for meg at jeg er i nerdeland nummer en i verden. En datanerd skal da være mulig å oppdrive.

Zai jian!