[Om å komme seg i bursdag.]

I går holdt jeg nesten på å dø ved flere anledninger. Jeg var i barneselskap til en stor gutt på 22, helt autentisk ned til minste detalj inkludert fargeblyanter til å tegne med på papirduken og rødbrus med sugerør. Det innebar selvsagt også ballonger og stearinlys på voksenbordet. Dårlig kombo, det vil jeg bare si med en gang. Selv på reisen gjennomgikk jeg utallige nær-døden-opplevelser. Det var ikke få ganger jeg måtte bite meg selv i leppen og tenke at store jenter gråter ikke (de har nemlig for mye maskara på seg til å tillate seg noe slikt).

Jeg vil begynne fra begynnelsen. Bussen jeg skulle rekke var, for første gangen i historien, presis. Dette hadde jeg selvsagt ikke tatt med i mitt allerede altfor stramme tidsskjema, noe som resulterte i at jeg ikke rakk å møte de som skulle kjøre meg til selskapet. Hun jeg skulle ta følge med tok ikke telefonen, og skoene mine begynte å gnage selv før jeg tok dem på. Ikke hadde jeg rukket å sminke meg, og smykkene mine lå nederst i vesken, under alle de andre vesketingene som hadde hopet seg opp. Batteriene til ipoden gikk ut i det jeg skrudde den på, og jeg innså at dette ikke var dagen.

Det er i slike situasjoner det allikevel er litt greit å være meg. At ting går litt galt hører mer til selvfølgene enn unntakene, så panikken var ikke helt ekstatisk enda. Da neste buss hadde satt meg av på Lysaker, beinet jeg opp til toget for å ta toget til Ski. Jeg løp faktisk så fort at det gjorde vondt i en tann (om noen har noen nevneverdig forklaring på dette fenomenet er jeg forøvrig meget interessert. Det gjorde vondt da jeg løp senere den kvelden også).

Til alles informasjon, uansett hvor fort man løper i høyhælte gullsko, det går ikke noe tog fra Lysaker til Ski, og dermed rakk jeg ikke det neste toget heller. Det var allikevel på denne tiden at den opprinnelige bilen ringte igjen og kunne fortelle at om jeg var i området, så kunne jeg fortsatt sitte på med dem. Det hadde jeg nok også vært, hadde jeg bare gått av på riktig holdeplass. Strålende. Jenta jeg skulle ta følge med tok fortsatt ikke telefonen, og dette ble jeg så frustrert over at det var så vidt jeg rakk å hoppe på toget som skulle ta meg til den stasjonen hvor det faktisk gikk tog til Ski.

Noe jeg derimot rakk å gjøre, var å sende en lengre klagende melding til verten om at jeg i det minste ønsket meg oppmøte på stasjonen så jeg unngikk å gå meg vill når jeg endelig var kommet på riktig sted. Svar kom to minutter senere. Ikke noe problem, hans bror var ikke hjemme, men hva med hans far? Pinlig, tenkte jeg, for jeg hadde nettopp oppdaget at strømpebuksen min var tatt på feil vei. Dette var årsaken til at strømpebuksen nesten hang nede ved knærne. Kjolen min var kort og jeg følte meg i det hele tatt svært lite fin. Dette kom til å bli et heidundrende førsteinntrykk.

En halvtime senere satt jeg på toget. Jeg var det eneste mennesket i kupeen, så jeg gjennomførte århundrets klesskiftestunt og det på rekordtid før neste stasjon, og det var bra, for plutselig var vi sikkert tretti stykker der.

Bursdagsgeléen noen timer senere var så absolutt velfortjent. Jeg forsynte meg hele to ganger, mens jeg lurte på hvorfor foreldrene mine egentlig hadde sluttet med kjøringer til bursdager.