4. mars 2008

[Om ting som bare kan skje på tirsdager.]

Hver tirsdag har jeg én fin ting å gjøre (jobb) og to dumme ting å gjøre (ex.phil-og ex.fac-forelesning). På denne måten pleier det som regel å jevne seg ut. Jeg sier som regel, for i dag gjorde det ikke det, selv om det ikke hadde med noen av delene å gjøre.

12.00: Ex.fac-forelesning slutter. Det er en time til jeg skal være på jobb, men av erfaring vet jeg at om jeg er rask er det utrolig mye jeg kan rekke på den ene timen. Jeg går derfor på posten for å bestille en sjekk. Damen bak skranken forteller at det vil ta to uker å bestille. Jeg svarer at jeg ikke har to uker, for jeg må rekke en frist. Hun sender meg til postbankens kundekontor på Majorstuen. Jeg takker pent og går.
12.13: Jeg løper opp trappene og inn på postbankens kontor, hvor det er sjokkerende tomt. Jeg går gjennom fem kontorer før jeg oppdager et større kakeparty. Etter mye latter, ("Jo, seriøst, jeg trenger en sjekk") og deretter roping (de nektet å reise seg, og jeg følte det ble litt for drøyt å måtte komme helt innerst på bakrommet) kom en fyr ut med et telefonnummer jeg skulle ringe.
12.19: Jeg ringer Postbankens kundetelefon. Det er lang kø, jeg er nummer elve i rekken.
12.27: Jeg er nummer fire i rekken.
12.30: Det er min tur. Damen i telefonen sier det bare tar noen dager å sende meg en sjekk og oppfordrer at jeg går tilbake til postkontoret, da dette strengt tatt er eneste utvei.
12.31: Heldigvis står jeg utenfor postkontoret på Majorstuen, og jeg går rett inn.
12.33: Damen bak skranken får latterkrampe når jeg spør om jeg kan bestille en sjekk. Jeg sier jeg faktisk ønsker å bestille en sjekk. Hun forsvinner inn på bakrommet for å høre om hvordan man gjør det.
12.37: Det går ikke an å bestille sjekk på posten. Jeg må til en bank som slutter på -ex og er på Nationaltheatret. Hvor da? På Nationaltheatret togstasjon. Jeg ser det med en gang jeg kommer dit. Hva het banken? Damen bak skranken sier noe som slutter på -ex enda en gang. Jeg tenker at det går sikkert at å lete seg frem til det, takker pent og går.
12.42: Jeg ser det ikke med en gang jeg kommer dit. Faktisk ser jeg ikke det hun snakket om i det hele tatt. Det jeg derimot ser er en internasjonal gul bank, og jeg går inn. Jeg er den eneste norske i køen, og jeg har mine tvil om at dette er riktig sted. Allikevel blir jeg stående.
12.49: De bak meg i køen oppdager at de er fettere. Gode venner ihvertfall. Jeg har fortsatt ingen bekjentskaper i køen, og de eneste asiatiske kommer fra Mongolia.
12.52: Jenta i skranken rister på hodet når jeg spør om man kan bestille sjekker. Jeg banner inni meg, men spør om hvor man i så fall kan gjøre det. Hun forteller at det er en ....-ex bank på Oslo S. Den er lett å finne, jeg ser den med en gang. Jeg er lei av den veiforklaringen og lover meg selv at jeg aldri skal gi den igjen.
12.57: Jeg går av t-banen igjen, og ringer pappa. Jeg trenger hjelp, og det er lenge igjen til jeg er voksen nok til å kunne klare å skaffe min egen sjekk. Pappa spør om jeg har prøvd. Ja, sier jeg og forteller.

14.23: Pappa forteller at han har ordnet med sjekk til meg. Den kommer i posten i løpet av uken. Jeg elsker pappaen min og selv om pappa ikke sier det, tror jeg nok at han elsker Nordea for det er få ting pappaer er mer glad i enn å vise at de får til det umulige.

3 kommentarer:

bear sa...

Dersom du fortsatt går på ex.phil-forelesninger så langt ut i semesteret så må jeg bare gratulere deg! Du er den eneste personen jeg vet om som har greidd det kuntstykket det er å ikke bli mentalt påvirket av et så til de grader unødvendig bortkastet fag. Eneste jeg lærte av ex.phil var argumenter som jeg bruker for å irritere mine familiemedlemmer når jeg kjeder meg.

Jeg tar av meg hatten i respekt. :)

ithil sa...

Sjekk? Hvorfor sjekk?

Tine sa...

Haha.. Det er nok noen av oss ja:)

Ithil: Skolesøknadsavgift. Kjempeirriterende.