[Om å plutselig få problemer.]

Herregud.

Livet mitt bokstavelig talt samlet i ti kasser.
Det siste halvannet året i tilsammen seksti.
Flyttelasset kom i dag.
Ting ble plutselig så veldig endelig, tenkte jeg i det jeg sto og pakket opp te-sett, smykkeskrin, og alt det andre jeg litt "glemte" at jeg hadde da jeg gjorde mine siste handleturer i Taiwan før jeg dro hjem.

Og litt vanskelig.

For eksempel, jeg tror faktisk ikke jeg overdriver om jeg har over 150 par sko, de ni flipp-flopp parene mine da ikke inkludert. Til tross for at det smerter meg mer enn noe, nå som jeg bare bor i bare et hus, så må jeg nesten begynne å anse det som et problem.

[Om å treffe på de helt gale menneskene.]

Tidlig på dagen, en gang i forrige uke:

Noen: Hva skal du når timen din er slutt i dag?
Tine: Ikke noe spesielt.
Noen: Vil du møtes på lesesalen eller?
Tine: Ehm... jeg kan ikke, jeg skal noen greier.
Noen: Men?
Tine: Beklager altså, men jeg må gå. Snakkes siden?

Og jeg skulle virkelig noen greier etterpå. Det bare ble ikke noe av. Hvor pinlig tror du ikke det var da planene mine ble avlyst, og jeg, naiv som jeg er, tenkte at lesesalen var stor nok til at jeg ikke kom til å møte på vedkommende, og derfor ikke gi beskjed om at jeg hadde tenkt meg dit allikevel?

[Om å finne sine egne.]

Jeg skal prøve å si dette på en henslengt måte, selv om det faktisk er veldig kult det jeg har gjort i dag. Ihvertfall for meg.

I timen brukte jeg Taiwan-ord og det ble først overhørt og siden nevnt i en bi-setning. Jeg lærte Beijing-ord tilbake, men hjernevasket som jeg nå må innse at jeg er blitt, så er det slikt som bare ikke vil inn i et Taiwan-hode, uansett hvor mye jeg prøver. I stedet for å ta det til seg reagerte dermed hodet mitt med å stenges seg selv av, noe som faktisk ble lagt merke til. Pinlig. Siden fant en av mine nye klassekamerater ut at han skulle søke på Taiwan på laptopen sin. Der kom bloggen min opp, den ble åpnet, og deretter kraftig utledd. Jeg for min del syntes ikke det var så morsomt, for de lo ikke på den måten man helst skal le.

Egentlig skulle jeg nemlig spise lunsj med en av Taipei-jentene mine da hun (atter en gang) ikke meldte avbud, bare lot være å ta telefonen da jeg ringte. Minutter senere tikket det inn en melding fra en taiwaneser jeg har hatt kontakt med som også går på UIO. Kunne jeg tenke meg å møtes?

En time etter senere satt vi på Fredrikke og snakket tradisjonelle tegn og om hvor i Taichung han hadde hatt militærtjeneste. Taipei-jenten tekstet at hun hadde forsovet seg, om vi kunne ta igjen det tapte siden? Min taiwanske venn og jeg snakket litt norsk og masse kinesisk med taiwanesisk aksent og droppet Beijing-r'ene og det var i det hele tatt utrolig utrolig deilig. Plutselig var klokken tre og jeg hadde time. Jeg trykket 寶貝 og deretter play på Ipoden og vandret bort til klasserommet mitt, litt mer fornøyd en jeg hadde vært tidligere på dagen. Dessuten hadde jeg kinesisk nyttårsplaner. Jeg er foreløpig litt usikker på hva, men at det blir nyttårsfeiring, det er sikkert.

[Om å være en survivor.]

Det var seriøst action på Hydro i dag liksom. Jeg kunne dødd altså. Det er mulig det skulle en del tilfeldigheter til for at det virkelig skulle ende med den sikre død for meg, men kombinasjonen ild og bensin skal man tross alt ikke spøke med.

Jeg begynte syv på jobb søndag morgen. Hun jeg skulle jobbe med hadde forsovet seg og kom mer eller mindre løpende inn på stasjonen. Nattevaktene, som jobbet overtid for andre dag på rad, var forstående nok mer enn klare for å dra hjem, og de forsvant med en gang hun kom innenfor døren. Jeg sto i kassen og fikk bare såvidt med meg at kollegaen min løp bak ryggen på meg og styrte litt før hun forsvant inn på bakrommet for å skifte.

Tjue minutter senere begynte det. Noe luktet brent. Først i det små, såpass at jeg merket det, men allikevel så lite at jeg avslo som ren innbilning. Så mer. Minutter senere nevnte den første kunden det også. Det gikk ikke lang tid før eimen av røyk var tung bak kassen som på en speiderhytte. Jeg tok instinktivt vaflene ut av vaffeljernene og dro kontaktene ut av støpslene. Det er som regel problemet under slike slike "hendelser." Kollegaen min sjekket pølsene, uten å finne noe annet en nylig pålagt løkpølse, og fire grill akkurat passe stekt. Pølsekokeren ble også sjekket, uten at det ble annet konstatert enn at det, om noe, var for mye vann i den, men det var helt tydelig at heller ikke dette var den store røyk-kilden. Køen ble lengre og lengre. Heldigvis skjønte kundene at vi jobbet med saken, og de fleste holdt seg derfor for gode til å fortelle oss det. Når det er sagt, det betyr ikke nødvendigvis at de ikke snakket med hverandre om det. Dørene ble slått på vid vegg. Og ute var det kaldt. Inne kan det på et visst punkt ikke ha vært mer enn ti grader. Vaffeljernene ble sjekket igjen. Luften ble tyngre og tyngre. Mens alt dette sto på fortsatte vi samtidig å ekspedere, vel vitende om at var det noe vi ikke burde gjøre så var det kanskje nettopp det.

Ok. Så er det kanskje en ærlig sak at "kul" ikke akkurat er et ord du forbinder med det å jobbe på Hydro tidlig en søndagsmorgen, men jeg kan garantere deg at jeg sjeldent har vært lenger unna enn da kollegaen min en stund etter åpnet mikrobølgeovnen for å varme en baguett. Det eneste som slo følelsen av fortvilelse var bekymringen for at brannalarmen skulle gå av (ja, og kulden da, en Hydro-uniform er alt annet enn varmende). Da jeg så kollegaen min stå med det som en time tidligere hadde vært planlagt å være dagens frokost i hånden kunne jeg allikevel ikke annet enn å le. Baguetten var nå redusert til en eneste liten sort kullbit. Osten og skinken var forandret til det ugjenkjennelige.

Så som sagt, det skulle kanskje litt mer til for at jeg har røykskader i lungene. Sannsynligheten for at vår lille mikrobølgeovn-episode hadde resultert i en dødsbrann desto mindre.

Det satt til side, det kunne skjedd. Du kan kalle meg "Piken som overlevde."

[Om en bomtur og litt sånn.]

I dag har det vært fire store begivenheter. I kronologisk rekkefølge:

Jeg iførte meg komplett bomsutstyr (aka fredagsantrekk, med joggiser og alt inkludert) og tok hele den lange veien til skolen for å få et usselt passord jeg egentlig hadde fra før. En bomtur med andre ord. (Men da jeg var halvveis hjemme igjen, kom jeg på dette ordspillet og da lo jeg hele resten av turen mens jeg latet som jeg snakket i mobilen så ingen andre skulle tro jeg var gal.)

Jeg har fått jobb i OsloPuls. Taiwan-Tine er blitt Aftenposten-Tine. Serr lism.

Som et resultat av overnevnte nyheter kom jeg til skade for å ødelegge et kjøkkenskap, noe som utrolig nok fikk en mye kraftigere respons i huset mitt enn nettopp årsaken til hvorfor det skjedde i utgangspunktet, tiltross for min gjentatte terping på det selvfølgelige. Vi snakker sekunder fra at ord som oppmerksomhetstrengende ble tatt i bruk. Det skulle nemlig vise seg at enkelte er svært glad i kjøkkenet sitt til tross for at enkelte andre prøvde å påpeke at det var et fellesareal. Før man rakk å komme så langt som O-ordet, kom heldigvis vedkommende det gjaldt på at det allerede er et kjent nok faktum i Venås-familien, og ikke noe man trenger å poengtere atter en gang.

Alexander bakte kake.

[Om å kjenne familien sin så altfor godt.]

-Hei søs'.

Det var torsdag kveld, klokken var kvart over elve, og Benedicte, som hadde skole i morgen, hadde enda ikke lagt seg. For meg var det hele veldig opplagt.

-Hva er det du vil?

Hun ga meg en klem og satte seg ved siden av meg i sofaen.

Benedicte: Ikke noe spesielt vel. Ville bare si hei.
Tine: En time etter at du pleier å legge deg?
Benedicte: Vil du ha en sjokolade? Jeg kan gå og hente en til deg.
Tine: Det går fint. Jeg stoler ikke på deg.
Benedicte: Ok da. Du kjenner meg for godt, jeg har en overraskelse til deg!
Tine: Dette gjør det ihvertfall ikke stort bedre.
Benedicte: Jammen det er en hyggelig overraskelse! Du kan få overta den gamle mobilen min nå som jeg har fått ny!
Tine: Hurra. Jeg får overta mobilen til min tolv år gamle søster.
Benedicte: Den er faktisk ganske kul. Har kamera og sånn, mye bedre enn den du har nå...
Tine: Jeg vil ha den jeg har nå.
Benedicte: ...og så kan du filme og legge inn ting på den og...
Tine: Men jeg er fortsatt usikker på hvor du egentlig vil med dette?
Benedicte: ...hvem er det ikke som vil ha kameramobil liksom...

Og så gikk det en lang stund, hvor jeg så på TV, og min fortsatt like energiske lillesøster satt ved siden av og snakket om alle de morsomme stundene hun hadde sittet og laget deksel, og ringetoner og en hel del annet jeg gjorde et stort nummer av å ikke fatte den minste interesse for. Til slutt snudde hun seg mot meg.

Benedicte: Og det beste Tine, er du klar? Det er en søt liten mobilpynt som henger på! Det er en Converse-sko. Du elsker jo Converse-sko.
Tine: Fortsatt, ikke interessert.
Benedicte: Hva med en kopp te da? Eller så kan jeg lage frokost til deg hver helg i en måned.
Tine: Som en motytelse for?

Hun svarte ikke. Vi lente oss begge tilbake i sofaen enda en gang. Etter ti minutter til kom det, (tilgjort) lettere henslengt.

Benedicte: Du, kan jeg låne en hettegenser i morgen?

[Om å kunne hevde seg.]

Vi satt og spiste middag.

Modern: Jeg lærte meg et nytt ord her om dagen. "Navlebeskuende."
Pappa: Kan du ikke det ordet der?
Modern: Hør på hva jeg sier, jeg har jo lært det nå da.
Pappa: Ok, beklager, kunne du ikke det ordet der?
Tine: Det har jeg kunnet i mange år. Ikke noe nytt.
Pappa: Der ser du, jeg er ganske så hipp og ungdommelig.

Vi andre lot den setningen passere med en stille "Nu vel"-blikkutveksling, selv om både mamma og jeg hadde kunne kommet på flere spydige bemerkninger å slå tilbake med. Pappa lot som han ikke lot merke til det. Han ble nemlig femtien i helgen og vi hadde alle fått streng beskjed om at det ikke var en dag å rope hurra for, for noen av oss.

Modern: Vel, med hensyn til at jeg nå faktisk vet betydningen av akkurat det ordet der, så må jeg jo si det overrasker meg svært lite at nettopp dere to, av alle, allerede visste nøyaktig hva det betydde.

Den setningen derimot, la en ganske grei demper på stemningen.

[Om å ha muntlig eksamen.]

-告訴我們妳是誰．

Jeg hadde vært tilbake fra Taiwan i akkurat en uke, men det virket som en måned, hvorav mesteparten hadde vært tilbragt på lesesalen i Sophus Bugges Hus i et desperat forsøk på å lære å lese forenklede tegn like flytende som de fine, tradisjonelle de bruker på Taiwan. Klokken var halv fire og det var allerede mørkt ute. Det regnet dette evinnelige regnet som aldri vil slutte. Foran meg satt to av de nye lærerne mine, bare at jeg aldri hadde sett dem før. Guttene på gangen hadde spøkt om forrige gang de hadde hatt eksamen, og de hadde kjøpt vin til begge lærerne. Jeg hadde smilt skjevt og tenkt for meg selv at det betydde jo de var til å tulle med og at det var jo tross alt et godt tegn. Allikevel, når man satt sånn og de hadde notatblokker foran seg, så var det litt vanskelig å huske på. Jeg hadde nettopp blitt hørt i det pensum de andre hadde gjennomgått i Beijing, og nå var det bare en vanlig samtale igjen. Herfra var det bare nedoverbakke. En kinesisk dialog burde jeg da alltids kunne klare.

-Fortell om deg selv.

Jeg hadde sett for meg at at de ville spørre, men spørsmålet hang allikevel litt i luften før jeg svarte. Hvordan begynner man egentlig å svare på et slikt spørsmål? Jeg kunne fortelle om familien min. Om Taiwan og hva som skjedde. Om rekefiske og Taiwan Beer til seks om morgenen og knising og tedrikking til tibetansk bønnemusikk på Ipoden med Lærer Bai timer etter at vi egentlig burde gått hjem fra skolen. Om V.I.P. kort. Om jeg som endelig fortalte Den Store Hemmeligheten til Han Kjekke og at han kom tilbake dagen etter med hundre negllakker og en hemmelighet til meg også. Japanske jenter som dro rett på skolen etter å ha sunget karaoke hele natten og en liten hund som het "Ti Tusen." Hot pot-middager og andre middager og en Mr. Japan som vi aldri helt fant ut om var homo eller ikke. Uendelige med japanskundervisning på bassengkanten og en gutt med en lamafarm. Taxisjåføren som ga oss avslag fordi han kjente brødrene mine og dørvaktene som hjalp meg med leksene. Lille Spire og babydinosaurer i en praktisk talt umøblert leilighet og Internett fra 7-eleven. Eller om mobilen min som ikke hadde gitt en lyd fra seg siden jeg landet på Gardemoen, og at jeg tenkte det skyldtes at jeg hadde flyttet fra alle menneskene som pleide å ringe, selv om jeg egentlig visste at det var fordi jeg ikke hadde byttet til det nye norske sim-kortet mitt som lå på kjøkkenbenken hjemme enda. Jeg var bare redd for å ta feil.

Jeg drakk pusten inn. Det rant vann nedover vinduet.

-Jeg heter Tine, men det kinesiske navnet mitt er 歐堤娜兒那麼好 og i grunn så tror jeg det passer meg ganske bra. Og så fortalte jeg om hvordan de ulike tegnene hadde kommet sammen ved en rekke tilfeldigheter og det lo de av. Om asiatiske klassekamerater som jeg ikke hadde kunnet kommunisere med på første skoledag, men at vi alltid hadde sett på det heller som en fordel enn et problem. Jeg fortalte om den lille lillafarvede amerikanske skolen i platoon-jungelen som ingen trodde at fantes og at jeg nettopp hadde kommet hjem fra alt sammen og at det var tristest av alt, men at det nok var sant som kameraten min hadde sagt til meg da jeg dro, at det var best å dra mens man enda ville bli på et sted, for da ville jeg kunne tenke tilbake på det med en god følelse.

Og et kvarter senere regnet det fortsatt ute og det var fredag og helg og jeg hadde stått på eksamen og selv om pulsen var enda unormalt høy, så var det liksom greit for jeg skulle tross alt bare hjem, og ting kunne vært adskillig verre.

[Om å få ting til å gå opp i opp.]

-Det er jo ikke time i dag, vi har jo eksamen.

I det han sa det gikk det opp for meg at jeg virkelig var det triste eksempelet på hva tre år på skole i Asia kan gjøre med deg, og jeg tok meg selv til pannen og nikket som et tegn på at jo, det var jo klart, jeg visste jo det, og lot som jeg var håpløst oppgitt over meg selv. Men da jeg var alene innså jeg at dette var av den typen husketing jeg burde ta meg en mental notat av. Jeg var nemlig også fullstendig klar over at i dag var en eksamensdag, men jeg kom allikevel på skolen i god tro om at timene fortsatt ville gå som normalt for de som ikke hadde muntlig prøve akkurat da. Da klasserommet sto tomt og mørkt foran meg tenkte jeg at det garantert bare var jeg som hadde surret med rom-nummeret igjen. Pur flaks gjorde at jeg møtte på en i klassen som kunne fortelle meg at vi ikke hadde time. Uflaks at han så på det som en selvfølgelighet. Veien til å bli kulest i klassen ble med et betydelig mye lengre.

Som om ikke det var nok, kinesisknerd som jeg er, har jeg begynt å (semiskjult) skru av Ipoden når jeg passerer personer med asiatiske trekk, i tilfelle de skulle snakke kinesisk med hverandre. Hadde jeg vært deg ville jeg tenkt at det var da voldsomt til optimisme, og at sannsynligheten for noe slikt faktisk ville skje er ganske liten, men faktum er at jeg har overhørt flere kinesere snakket sammen, og det gir meg et lite kick å vite at jeg kan forstå hva de sier, selv om det de skulle snakke om er like lite bedagelig som for eksempel om de nyinnkjøpte gummistøvlene er vanntette eller ikke. I dag hadde jeg flaks, og fant tre stykker. Etter en kort overveielse løp jeg bort, presenterte meg selv, og lurte på om de var interessert i en slags språkutveksling. Det var de. Veldig faktisk, sa hun ene, og viste meg arket hun hadde holdt i hånden: "Påmelding til norskkurs, UIO." Kunne jeg tenke meg hjelp til leksene mot at de fikk hjelp til sine?

Da virket dagen ikke så bortkastet allikevel.

[Om litt av været.]

Hvordan en by kan være så grå som det Oslo var i begynnelsen av januar 2008, det kan jeg virkelig ikke forstå.

Snøen, klærne, himmelen, menneskene.

Sant og si var det allikevel helt greit, for jeg var ikke klar for solskinnsvær riktig enda.

[Om å snakke forbi hverandre.]

-Dette blir jo en myk landing for deg.

Han siktet nok til kinesisken jeg møtte på med en gang jeg kom tilbake til Norge. I motsetning til meg hadde de fleste andre dratt hjem i juleferien og det var nok flere som var på ustø grunn de første dagene, forståelig nok. Selv så jeg på det kalde været ute og angret på at jeg bare hadde tatt på meg to par med ullsokker. Det ville bli mørkt før timen var over og det var tre dager igjen til eksamen. Flyttelasset kom ikke fra Taiwan før om ihvertfall enda en uke, sim-kortet fra NetCom glimret fortsatt med sitt fravær, og jeg hadde en meget sterk mistanke om at samtlige kurs jeg hadde meldt meg på var feil.

-Joa', sa jeg, noe mer tvilende enn det jeg åpenlyst ville vedkjenne. Ærlig talt skjønte jeg ikke hva han snakket om.

[Om nytt år og nye muligheter.]

Første skoledag.

Glem paragliding, fallskjermhopp, og å løpe fra regningen på svindyre restauranter. Jeg tror det verste adrenalinkicket du kan få er å begynne i en ny klasse hvor alle bortsett fra deg har studert sammen i halvannet år, og du etter egen erfaring selv vet hvor fordømt tette man blir etter et lengre opphold i Asia, slik de nye klassekameratene mine nettopp hadde vært fem måneder i Beijing sammen. De foran meg snudde seg gjentatte ganger før timen begynte, og jeg vurderte å unnskylde meg for at hjertet mitt banket så høyt, men stemmen min manglet og sett i ettertid så var det nok best at jeg lot det være. Læreren min, til tross for sitt kinesiske opphav, snakket praktisk talt bare engelsk hele timen, og jeg savnet min elskede Lærer Bai mer enn jeg trodde var mulig. Jeg innså endelig at sjarmen hans lå nettopp i hans totalt manglende engelskkunnskaper, og i hans signaturfraser 各位 (mitt publikum, sånn omtrent) og "Dette tegnet er veldig interessant, for dets opprinnelige betydning er..."og jeg lovet derfor meg selv å aldri gjøre narr av en lærer igjen, selv ikke direkte til han om vi tullet.

Dagen sånn ellers hadde ikke vært av de helt store heller.

• På begynnelsen, om morgenen hadde jeg vært optimisk, tenkt det kanskje ville bli sol, og fant frem SuperStar solbrillene mine (de var en hit på den gamle skolen min), men de hadde tydeligvis brukket tvert av under flyturen hjem. Ikke håp om reparasjon.
• Jeg skulle kjøpe månedskort, men studentkortet var borte vekk.
• Buksen min var våt allerede før jeg tok den på.
• Jeg glemte i farten at jeg ikke hadde skolebøker.
• Jeg rakk ikke bussen.
• Jeg glemte matpakke.
• Jeg glemte lappen med romnummeret jeg skulle til, og Universitet i Oslo er en skole med en størrelse som ikke bør undervurderes.
• I det jeg skrudde på Ipoden gikk batteriet ut.
• Det sluddet ute, og det perfekte, rette håret mitt var forandret til noe hybelkaninlignende før jeg rakk å komme til hageporten min. Dette vet jeg fordi jeg lå langflat der to minutter etterpå. Slik fant jeg ut at vi hadde is i oppkjørselen. Greit å være sikker.
  

Sant og si var det eneste positive med dagen at jeg med vilje hadde vært halvannen time for tidlig ute, noe som gjorde at jeg kom akkurat tidsnok til timen.

Excellent.

Og jeg var den eneste nye i klassen. Dette lovet bra.