[Om å få ting til å gå opp i opp.]

-Det er jo ikke time i dag, vi har jo eksamen.

I det han sa det gikk det opp for meg at jeg virkelig var det triste eksempelet på hva tre år på skole i Asia kan gjøre med deg, og jeg tok meg selv til pannen og nikket som et tegn på at jo, det var jo klart, jeg visste jo det, og lot som jeg var håpløst oppgitt over meg selv. Men da jeg var alene innså jeg at dette var av den typen husketing jeg burde ta meg en mental notat av. Jeg var nemlig også fullstendig klar over at i dag var en eksamensdag, men jeg kom allikevel på skolen i god tro om at timene fortsatt ville gå som normalt for de som ikke hadde muntlig prøve akkurat da. Da klasserommet sto tomt og mørkt foran meg tenkte jeg at det garantert bare var jeg som hadde surret med rom-nummeret igjen. Pur flaks gjorde at jeg møtte på en i klassen som kunne fortelle meg at vi ikke hadde time. Uflaks at han så på det som en selvfølgelighet. Veien til å bli kulest i klassen ble med et betydelig mye lengre.

Som om ikke det var nok, kinesisknerd som jeg er, har jeg begynt å (semiskjult) skru av Ipoden når jeg passerer personer med asiatiske trekk, i tilfelle de skulle snakke kinesisk med hverandre. Hadde jeg vært deg ville jeg tenkt at det var da voldsomt til optimisme, og at sannsynligheten for noe slikt faktisk ville skje er ganske liten, men faktum er at jeg har overhørt flere kinesere snakket sammen, og det gir meg et lite kick å vite at jeg kan forstå hva de sier, selv om det de skulle snakke om er like lite bedagelig som for eksempel om de nyinnkjøpte gummistøvlene er vanntette eller ikke. I dag hadde jeg flaks, og fant tre stykker. Etter en kort overveielse løp jeg bort, presenterte meg selv, og lurte på om de var interessert i en slags språkutveksling. Det var de. Veldig faktisk, sa hun ene, og viste meg arket hun hadde holdt i hånden: "Påmelding til norskkurs, UIO." Kunne jeg tenke meg hjelp til leksene mot at de fikk hjelp til sine?

Da virket dagen ikke så bortkastet allikevel.