[Om å være en survivor.]

Det var seriøst action på Hydro i dag liksom. Jeg kunne dødd altså. Det er mulig det skulle en del tilfeldigheter til for at det virkelig skulle ende med den sikre død for meg, men kombinasjonen ild og bensin skal man tross alt ikke spøke med.

Jeg begynte syv på jobb søndag morgen. Hun jeg skulle jobbe med hadde forsovet seg og kom mer eller mindre løpende inn på stasjonen. Nattevaktene, som jobbet overtid for andre dag på rad, var forstående nok mer enn klare for å dra hjem, og de forsvant med en gang hun kom innenfor døren. Jeg sto i kassen og fikk bare såvidt med meg at kollegaen min løp bak ryggen på meg og styrte litt før hun forsvant inn på bakrommet for å skifte.

Tjue minutter senere begynte det. Noe luktet brent. Først i det små, såpass at jeg merket det, men allikevel så lite at jeg avslo som ren innbilning. Så mer. Minutter senere nevnte den første kunden det også. Det gikk ikke lang tid før eimen av røyk var tung bak kassen som på en speiderhytte. Jeg tok instinktivt vaflene ut av vaffeljernene og dro kontaktene ut av støpslene. Det er som regel problemet under slike slike "hendelser." Kollegaen min sjekket pølsene, uten å finne noe annet en nylig pålagt løkpølse, og fire grill akkurat passe stekt. Pølsekokeren ble også sjekket, uten at det ble annet konstatert enn at det, om noe, var for mye vann i den, men det var helt tydelig at heller ikke dette var den store røyk-kilden. Køen ble lengre og lengre. Heldigvis skjønte kundene at vi jobbet med saken, og de fleste holdt seg derfor for gode til å fortelle oss det. Når det er sagt, det betyr ikke nødvendigvis at de ikke snakket med hverandre om det. Dørene ble slått på vid vegg. Og ute var det kaldt. Inne kan det på et visst punkt ikke ha vært mer enn ti grader. Vaffeljernene ble sjekket igjen. Luften ble tyngre og tyngre. Mens alt dette sto på fortsatte vi samtidig å ekspedere, vel vitende om at var det noe vi ikke burde gjøre så var det kanskje nettopp det.

Ok. Så er det kanskje en ærlig sak at "kul" ikke akkurat er et ord du forbinder med det å jobbe på Hydro tidlig en søndagsmorgen, men jeg kan garantere deg at jeg sjeldent har vært lenger unna enn da kollegaen min en stund etter åpnet mikrobølgeovnen for å varme en baguett. Det eneste som slo følelsen av fortvilelse var bekymringen for at brannalarmen skulle gå av (ja, og kulden da, en Hydro-uniform er alt annet enn varmende). Da jeg så kollegaen min stå med det som en time tidligere hadde vært planlagt å være dagens frokost i hånden kunne jeg allikevel ikke annet enn å le. Baguetten var nå redusert til en eneste liten sort kullbit. Osten og skinken var forandret til det ugjenkjennelige.

Så som sagt, det skulle kanskje litt mer til for at jeg har røykskader i lungene. Sannsynligheten for at vår lille mikrobølgeovn-episode hadde resultert i en dødsbrann desto mindre.

Det satt til side, det kunne skjedd. Du kan kalle meg "Piken som overlevde."