[Om problemer i det daglige liv.]

Det er krise mye å gjøre på skolen for tiden. Vi har forelesninger om emoticons, mobilpynt og om fenomenet "Blackness in Japan," i tillegg til japansk, selvsagt. Det høres ikke overveldende ut, men jeg har ingen fritid igjen, og oppi dette her er det førti grader og så fuktig at det tar meg tre dager å få treningstøyet mitt halvtørt.

Av mangel på tid til å skrive noe, får dere kose dere med denne så lenge:

[Om et lite mysterium XX og XXI.]

Ukens postkort tar kaka. Seriøst.

I går var det en pakke som skulle bli levert til meg. Fordi jeg praktisk talt har flyttet inn på skolen (og treningssenteret) var jeg selvsagt ikke hjemme. Det ble derfor lagt en lapp i postkassen min om at jeg hadde en pakke til levering, som jeg måtte betale portoen for. Det er ganske lenge siden jeg har bedrevet min guilty pleasure #1, www.gjerrigknark.com raid, så det kunne ikke være det. Jeg hadde heller ikke bedrevet noe annet.

Sjokket var derfor stort da pakken ble levert i dag. Postkort. Ganger to. Motivet på det første var temmelig bemerkelsesverdig, da jeg lagde denne bursdagstegningen til Hun Med Rødt Hår dagen etter at kortet ble sendt:

Ganske kul tilfeldighet, men kortet jeg fikk er fra Ikea. Det har allikevel uunngåelig nok atter en gang ført mistanken tilbake til meg selv. Teorien om at jeg skriver postkort til meg selv i søvne er høyst levende, dog noe absurd.

Her er innholdet av postkortet:

Dette er sendt fra Akasaka, utenfor Tokyo. Tror du jeg kjenner noen der? Nei, det tror ikke jeg heller.

Teksten er som følger:

"哪個比較好吃：
紅豆 vs. 土豆 (花生)"

"Hva smaker best: Røde bønner vs. peanøtter"

SVAR: Peanøtter smaker best. Dette er selvsagt best fordi røde bønner ikke smaker spesielt godt.

På fastlandet er 土豆 en potet, i Taiwan er det en peanøtt. Allikevel er det spesifisert. Vedkommende er derfor klar over at det kan ha en annen betydning. Hva nå enn det betyr.

Dessuten, 紅豆 er jo også en sang, og den ble sunget mye av enkelte på EXPO. Har dog spurt vedkommende nok ganger før til at jeg ikke tror det er han.

Dette er det andre postkortet jeg fikk i dag. Som dere kan se, er adressen skrevet på japansk. Det er fordi også dette kortet er sendt fra Japan. Sannsynligvis er det blitt tilsendt noen i Japan som har videresendt det innenlands. Enten så har vedkommende glemt å kjøpe frimerker, eller så gadd de ikke. Det er uansett ikke blitt frankert.

Det er ganske mye som er rart med dette kortet:
1. Det var som sagt ikke frankert.
2. Det er ikke et postkort (hvem går tom for postkort?). Betyr dette at det begynner nærme seg slutten?
3. Det er sendt fra Japan. Inne i JAPAN!
4. Jeg tror ikke jeg kjenner noen i Akasaka.

Til slutt, postkort fra Singapore! En på huset dro hjem en kort tur, og kunne fortelle at alle var bulldoger. Jeg vet ikke helt hva det innebærer.

[Om et lite mysterium XIX.]

Ukens postkort har fått mye oppmerksomhet her jeg bor.

Grunnen er at det står på koreansk. Det er teksten til Big Bangs "Haru Haru", en av mine personlige favoritter (igjen). Når sant skal sies er i grunn alle sangene deres (omtrent) personlige favoritter.

"파도처럼 부숴진 내 맘
바람처럼 흔들리는 내 맘
연기처럼 사라진 내 사랑
문신처럼 지워지지가 않아
한숨만 땅이 꺼지라 쉬죠
내 가슴속엔 먼지만 쌓이죠 "

"My broken heart like a wave
My shaken heart like a wind
My heart vanished like smoke
It can't be removed like a tattoo
I sigh deeply as if a ground is going to cave in
Only dusts are piled up in my mind"

Det kan nevnes at koreanerne mente alle det var helt tydelig at til tross for ingen skrivefeil, var det helt tydelig at denne personen ikke kan koreansk.

Musikkvideo for de interesserte:

Kortet er fra USA, men jeg vet ikke hvor i USA, det er for uklart på kortet.

Har dessuten fått postkort fra Eurovision, som befinner seg i Nederland for tiden. Hun har brukt tre uker (eller noe sånt) på å lære seg nederlandsk, så hun valgte like så greit å skrive hele kortet på det. Det er ikke å stikke under en stol at slike ting er særs demotiverende for oss japansk-studenter. Det kan jeg kanskje gjøre på frihånd om fire år.

[Om en and.]

I dag skal jeg fortelle en litt trist, men samtidig ganske fin historie.

Den andre norske jenta i Oita bor i etasjen under meg. Hun tar sløyd som valgfag på skolen. Sløydlæreren er en karakter. Av og til når han er full pleier han å ringe henne bare for å si hei. I forrige uke innledet han en samtale ved å minne henne på sist gang hun ringte. Hun husket det. Han innrømmet at han ikke husket stort av det, men siden de først snakket om alkohol, så kunne han like så godt fortelle henne at han kom til å dø snart. Han hadde begynt å gå på Anonyme Alkoholikere-møter, men det var allerede for sent. Alkoholen ville ta knekken på han om ikke lenge, så nå måtte han bare se å få utnyttet tiden han hadde igjen så godt han kunne, og se å bli kvitt alt han hadde laget som lå på kontoret.

Joda, sa venninnen min, det var trist og leit å høre. Var det noe hun kunne gjøre for han?

Ta denne anden, sa han, og dro frem...

En treand.

Anden er ganske tung, og strengt tatt ikke kjempefin. Venninnen min drar hjem i august, og den er minst to kilo for tung til at hun gidder å ta den med seg på flyet. Løsningen er derfor å la den bli igjen. Vi tenkte å gjøre den til en av Oitas attraksjoner. Da det er en liten by hvor ingenting skjer, er det manko på den slags. Legg gjerne en kommentar på bloggen vi har satt opp:

www.ducktripping.blogspot.com

Et interessant fenomen med anden er at spesielt de som ikke er flinkest i engelsk har lagt sin elsk på konseptet. Vi som har bedre engelskkunnskaper har hjulpet litt til, men strengt tatt har bloggen blitt ganske så sjarmerende. Det eneste som er litt betenkelig er at jeg har overhørt enkelte koreanere bruke uttrykket Tripping om å reise på tur. Det var faktisk litt uforutsett.

Ellers fikk jeg to nye postkort i går. Et er dette koreanske postkortet fra Frankrike. Mr. Lee briljerte med omtrent de to setningene han har lært seg på fransk siden jul. Jeg var svært takknemlig.

I tillegg fikk jeg dette kortet her fra Eurovision-jenta. Jeg var griseimponert over den totale teksten skrevet på estisk, som oversatte til "Værsågod! Jeg er i Estland! Ha det!".

[Om et lite mysterium XVIII.]

Ukens mystiske postkort er fra New York. New York! Det var totalt uforutsett. Spesielt fordi jeg har nettopp sett siste sesong av Glee (NB! Spoiler alert!) , hvor de drar til New York. Da jeg plukket opp postkortet i postkassen ble jeg nesten litt skremt, så jeg måtte minne meg selv på at det måtte være en tilfeldighet.

Teksten slet jeg litt med å finne, til min kinesiske nabo kunne informere om at det er et japansk dikt skrevet med kinesiske tegn. For de som nå sitter å lurer på hva det heter for noe igjen, kan jeg fortelle at den slags dikt heter kanshi.

Tekst:

"遊芳野 (藤井竹外)
古陵松柏吼天飆、
山寺尋春春寂寥。
眉雪老僧時輟帚、
落花深處説南朝。"

Som betyr noe sånt som:

"Visiting Mount Yoshino (Fujii Tikugai)
At the old imperial grave, oaks and pine trees cry to the heaven wind,
I look for a sign of spring at the temple in this mountain, but here, spring is lonely and silent.
An old Buddhist monk with white eyebrows, he stop sweeping dusts for a moment,
under the cherry blossom he tell the story of Nantyo era at its peak."

Dikteren, Fujii Tikugai er ikke spesielt kjent i Japan. Min eneste japanske kilde kunne i det minste si dette. Det som derimot er interessant er at han var en god venn av Hirose Tansou (広瀬淡窓) som på en eller annen måte er forbundet med Oita, byen jeg bor i.

Spørsmålet er bare om det også er en tilfeldighet.

[Om en litt tidlig halloween

Det begynte som en spøk. To av de utenlandske studentene hadde bursdag, og vi syntes det var dumt at det var så lenge igjen til halloween. Det kom opp at et av de to bursdagsbarna har en greie for maidkafeer.

Det ene førte til det andre og plutselig skjedde dette med Shogo.

Som resulterte i dette. Introducing Shoga, som betyr ingefær, eller Ginger om du vil, på japansk.

Og det var egentlig da det gikk virkelig galt. For maiden skulle pakkes inn i en stor eske og plasseres utenfor bygningen vår. Men de andre som skulle hjelpe oss var opptatt med å ordne kostymer, så i mellomtiden måtte jeg underholde japaneren. Jeg gjorde som enhver annen i min situasjon ville gjort, jeg ga han en øl, en grønn te-kjærlighet på pinne, og lot han skype med Modern mens jeg tok på meg et lag med mascara.

Grunnen til at det tok så fordømt lang tid var at det var flere av de andre guttene som kledde seg ut som skolepiker. Alle vet jo at en japansk skolepike aldri ville hatt et hår på beina, og når man tilfeldigvis er endt opp med både tyske og norske aner, da tar det gjerne litt lenger tid å ordne seg før man kan ta på seg finstasen. Ikke for det, Modern syntes at Ginger var både en både søt og... ung pike, av jeg velger å anta var mangel på andre adjektiver.

Midt oppi det hele hadde vi også Gud. Det var etter at Gud kom inn i lokalet at vi egentlig skjønte nøyaktig hvor konservativ den konservative amerikaneren som bor her egentlig er. Dette er derfor en secret photoshoot fra et hjørne i lokalet.

Vi ble ganske fine da. Fra venstre: Stich, Cat, Pikachu og Sailor Moon.

Det fine med å være vestlig i Asia, er at de alle synes vi ser helt like ut. En av de ungarske jentene klarte derfor å lure halve festen til å tro at hun var kledd ut som hennes verdenskjente modelllillesøster. Ginger var spesielt fascinert.

Gruppebilde samtidig som vi prøvde holde jentene i sjakk.

Klokken ti om kvelden stenger fellesarealene der jeg bor, og vi bestemte oss for å dra på byen. Det var nok ganske lurt, for de fleste av jentene hadde løpt ut på parkeringsplassen.

På vei til bargaten møtte vi mange tøffe folk jeg ga high five til. Aller tøffest var den mannen som er utrolig dårlig til å stå rolig når han ikke får betalt. Her prøver jeg å få alle til å stå i skistartposisjon. Det stemmer at jeg var den eneste som hadde stått på ski av oss før.

[Om bordskikker.]

Vi var ute og spiste på en izakaya, som er en slags kombinert restaurant og bar. Egentlig mest som en japansk tapasrestaurant. Vi hadde bestilt kylling, som kom i form av noen få, men ganske store stykker. Da alle bortsett fra en annen japaner og jeg hadde forsynt oss, var det bare en kyllingbit igjen. Hun slet en stund med å få delt kyllingen i to med spisepinnene, og ga til slutt opp, tok en stor bit, og holdt så kyllingbiten mot meg. For å unngå å legge meg over hele bordet, tok jeg tak i den med spisepinnene mine. Det gikk et søkk blant de øvrige vi spiste med. "Å faen," tenkte jeg, uten å helt fatte hva jeg hadde gjort galt. Jeg ble raskt informert om at slikt kunne man ikke gjøre i Japan. I begravelser er det nemlig et buddhistisk rituale som går ut på å sende ben mellom seg med spisepinner. Eller noe sånt.

Jeg beklaget så mye og unnskyldte meg med at jeg tross alt bare er en dum utlending. De andre nikket, kniste veldig mye, og sa seg enige i det. Spiseetikette er like viktig å kunne i Asia, som det er hjemme. Problemet er bare at det er masse regler, og de kan ofte være ganske forskjellige i de ulike landene. Det er en dårlig unnskyldning at jeg har gjort det i Kina før.

Da det verste sjokket hadde lagt seg, spurte jeg Kanskje-Japaneren om dette. Jeg har nemlig aldri hørt om fenomenet ellers i Asia, og den koreanske kameraten min bekreftet også at det var helt ok å gjøre det i Korea.

Tine: Seriøst, sender dere bein rundt i japanske begravelser?
Kanskje: Jeg vet ikke. Kanskje? Jeg har aldri vært i en begravelse.
Tine: Men du synes det høres fornuftig ut?
Kanskje: Ja, hvorfor ikke?

Så ristet hun på hodet og fortsatte å spise nudlene sine. Dette var jo på ingen måte noe hun så for seg at hun måtte ta stilling til.

[Om et lite mysterium XVII.]

Jeg har fått et nytt postkort. Det er som vanlig sendt fra Miami. Selve postkortet er fra Ikea.

Denne uken har avsenderen virkelig kost seg, tror jeg.

Dette er alt det sto. Lenken leder til en side med denne filmen:

Hvilket ikke akkurat gjorde meg noe klokere.

Jeg har dessuten fått postkort fra en taiwansk venninne:

Det er fra Alishan, som er muligens det fineste stedet i Taiwan. Det vet jeg, fordi jeg har vært der selv.

[Om å ro med store årer.]

Vi hadde nettopp sett Hush! på skolen, en filmvisning presentert av en lærer vi har som er åpent homofil. Etter filmen hadde vi en diskusjon om ulike syn på homofile. Koreanerne og kineserne satt og kniste hver eneste gang ordet gay kom opp, men ellers kom det ikke så mye fra dem. Jeg bemerket det, for i vesten er i grunn ikke homofili spesielt morsomt lenger. Det er klart, en svært feminin homo mann er fortsatt morsomt, men det holder ikke å bare si at man er homo for å få folk til å le.

Senere den dagen sto jeg og lagde mat med koreaneren vi kaller Frankly. Kirken i Korea har en enorm makt, noe som gjør at Korea fortsatt er svært konservativt på en del områder. Kameraten min går jevnlig i kirken, og jeg var interessert i å vite hva han synes om homofile.

Frankly: De er freaks, alle sammen.
Tine: Å ja? Jeg har en del homofile venner. Det er egentlig jeg som er den rare av oss størsteparten av tiden.
Frankly: Har du? Jeg har aldri møtt en som er homo.
Tine: Men du synes de er freaks?
Frankly: Vel, siden du spør, så kan jeg innrømme at jeg har sett en del på Modern Family i det siste. Der er det jo et homofilt par. Etter at jeg begynte å se på den serien oppdaget jeg at homofile er ganske vennlige, så nå liker jeg dem.
Tine: Det er flott! Fremgang, kan man si.
Frankly: Ja. Det har virkelig åpnet øynene mine for noe nytt.

Nå har det seg sånn at denne koreaneren har studert japansk ganske lenge. Man blir litt miljøskadd av å studere et språk i en kultur hvor det blir så vektlagt at man skal opprettholde harmonien til enhver tid. Jeg er ganske sikker på at han hadde gått hjem, hadde jeg sagt at min lesbiske venninne skulle komme og spise med oss. Allikevel, han skal ha poeng for hvordan han rodde seg ut.

[Om japanske menn.]

Vi snakker mye om kulturforskjeller i timene våre, naturligvis. Japan er så langt borte fra alt annet at det meste er forventet å bli mottatt som noe fullstendig spinnvillt. Lærerne våre har som regel rett. Temaet for denne uken har vært kjønnsroller.

I Japan er det blitt vanlig å dele menn inn i to grupper. Det er planteetere og kjøttetere. En planteeter er en mann som er beskjeden og stille. Han snakker når han blir tilsnakket, gjør det han blir bedt om, og man merker sjeldent noe til han. Aller helst skal han opptre som om han var usynlig. En kjøtteter blir ofte snakket om i vendinger hvor det er underforstått at han er en skikkelig drittsekk. I japansk kultur er det mye som skal være usnakket. Man skal "lese luften" for å virkelig forstå hva som skjer. Kjøtteteren er han som poengterer når noe er upassende. Han er høylydt, sjefete og brasende. Planteeteren er idealmannen, og mine japanske venninner sier gjerne med stolthet i stemmen at ja, deres kjærester, de er planteetere. Kjærestene sitter da gjerne ved siden av og gjør stille nikk det kan være vanskelig å merke seg med mindre man virkelig ser godt etter.

Jeg kunne aldri tenkt meg en planteeter som kjæreste. I Norge ville guttene som satt i klasserommet og hevdet at de var per definisjon en planteeter blitt ledd av. I verste fall ville de fått juling. Jeg trenger en mann som er utfordrende. Han må kunne sette meg på plass når det trengs, og si at "Hallo Tine, nå tar du fullstendig feil," om det virkelig skulle være tilfellet, naturligvis. Dette sa jeg også i timen. Læreren min var helt sjokkert. Ønsket jeg virkelig ikke å være den dominerende parten i et forhold?

Det er her kulturforskjellene kommer inn. De koreanske jentene og jeg pratet om konseptet videre etter at timen var slutt. De var helt enige med japanerne. En dominerende mann var fullstendig uønsket for oss alle, men de så altså for seg drømmeforholdet som det hvor hun var sjef og han fungerte som en lakei man ikke merket så mye til. Jeg prøvde å forklare at i Norge var det fortsatt slik at tøffelhelter ble litt ledd av. Norske jenter liker å kunne bli tatt for å være likeverdige. For å få det til må man kunne være litt tøffe, men ikke nok til at det skal skremme han.

Problemet ligger kanskje i hvordan det var lovfestet inntil 1945 i Japan at mannen skulle være familiens overhode. Det er en kjentsak at kvinner i Japan tjener mindre enn menn, og at de ofte får høre i rent Dukkehjem-stil at dette skal de ikke bry de søte hodene sine med. Den moderne kvinnen i dag etterstreber å bli vedkjent hennes attributter at hun selv ønsker å dytte mannen ned. Vesten ligger ikke alltid foran på alt, men på akkurat dette området er det godt å vite at selv om noe er Big in Japan, så selger det ikke like godt hjemme.

[Om Kanskje.]

Jeg har fått utdelt en japaner fra skolen som skal hjelpe meg med praktiske ting, i tillegg med japansken. Enkelte ville kalt henne en støttekontakt. Jeg kaller henne Kanskje. Grunnen er at hun har et stort forbruk av ordet "Kanskje." Det stemmer at jeg er i Japan, landet uten noen direkte svar, hvor ingen sier det de egentlig mener, og vaghet er en dyd. Gruppementaliteten er sterkere enn blant en gjeng fjorten år gamle jenter, og ordtaket "Spikeren som står opp skal hamres ned" er så hardt spikret fast i hodene deres, at det av og til kan være helt umulig å få noe fornuftig ut av dem.

Kanskje-japaneren min er muligens det verste tilfellet jeg har vært borti til dags dato. Det kan gjøre leksehjelpen litt tungvint til tider:

Kanskje: Kanskje du har skrevet こんにちは feil.
Tine: Skrev jeg det feil eller ikke?
Kanskje: Kanskje.
Tine: Vel, dette er jo ditt språk, er det stavet feil?
Kanskje: Kanskje.
Tine: Kan du velge stavingen?
Kanskje: Kanskje ikke.
Tine: Så det er feil?
Kanskje: Kanskje.
Tine: Kanskje ja?
Kanskje: Ja, kanskje.
Tine: Definitivt ja, eller definitivt nei?
Kanskje: Kanskje definitivt ja. Tror jeg.

Det er jo bare ment godt, det vet jeg, men da vi skulle skrive oppgave om ting ved den japansken kulturen vi fant litt vanskelig, valgte jeg å allikevel gi dette som et eksempel. Læreren min ga meg en fantastisk, og veldig japansk kommentar:

"I'm sorry for that you had this kind of situation a lot."

På typisk japansk vis beklaget hun på vegne av sin gruppe. Det er ikke lett å være en dum utlending i Japan, altså.