[Om japanske menn.]

Vi snakker mye om kulturforskjeller i timene våre, naturligvis. Japan er så langt borte fra alt annet at det meste er forventet å bli mottatt som noe fullstendig spinnvillt. Lærerne våre har som regel rett. Temaet for denne uken har vært kjønnsroller.

I Japan er det blitt vanlig å dele menn inn i to grupper. Det er planteetere og kjøttetere. En planteeter er en mann som er beskjeden og stille. Han snakker når han blir tilsnakket, gjør det han blir bedt om, og man merker sjeldent noe til han. Aller helst skal han opptre som om han var usynlig. En kjøtteter blir ofte snakket om i vendinger hvor det er underforstått at han er en skikkelig drittsekk. I japansk kultur er det mye som skal være usnakket. Man skal "lese luften" for å virkelig forstå hva som skjer. Kjøtteteren er han som poengterer når noe er upassende. Han er høylydt, sjefete og brasende. Planteeteren er idealmannen, og mine japanske venninner sier gjerne med stolthet i stemmen at ja, deres kjærester, de er planteetere. Kjærestene sitter da gjerne ved siden av og gjør stille nikk det kan være vanskelig å merke seg med mindre man virkelig ser godt etter.

Jeg kunne aldri tenkt meg en planteeter som kjæreste. I Norge ville guttene som satt i klasserommet og hevdet at de var per definisjon en planteeter blitt ledd av. I verste fall ville de fått juling. Jeg trenger en mann som er utfordrende. Han må kunne sette meg på plass når det trengs, og si at "Hallo Tine, nå tar du fullstendig feil," om det virkelig skulle være tilfellet, naturligvis. Dette sa jeg også i timen. Læreren min var helt sjokkert. Ønsket jeg virkelig ikke å være den dominerende parten i et forhold?

Det er her kulturforskjellene kommer inn. De koreanske jentene og jeg pratet om konseptet videre etter at timen var slutt. De var helt enige med japanerne. En dominerende mann var fullstendig uønsket for oss alle, men de så altså for seg drømmeforholdet som det hvor hun var sjef og han fungerte som en lakei man ikke merket så mye til. Jeg prøvde å forklare at i Norge var det fortsatt slik at tøffelhelter ble litt ledd av. Norske jenter liker å kunne bli tatt for å være likeverdige. For å få det til må man kunne være litt tøffe, men ikke nok til at det skal skremme han.

Problemet ligger kanskje i hvordan det var lovfestet inntil 1945 i Japan at mannen skulle være familiens overhode. Det er en kjentsak at kvinner i Japan tjener mindre enn menn, og at de ofte får høre i rent Dukkehjem-stil at dette skal de ikke bry de søte hodene sine med. Den moderne kvinnen i dag etterstreber å bli vedkjent hennes attributter at hun selv ønsker å dytte mannen ned. Vesten ligger ikke alltid foran på alt, men på akkurat dette området er det godt å vite at selv om noe er Big in Japan, så selger det ikke like godt hjemme.