[Om problemer som kun oppstår i Kina.]

Det er ikke mange steder hvor du ser slike lapper som dette på toalettet:

"Det går an å skylle papir i doen. Vennligst ikke kast papiret på gulvet. Takk for ditt samarbeid."



Den henger på ansatttoalettene i den norske paviljongen. Vi har ledd ganske mye av at det kun står på kinesisk og ikke på engelsk eller norsk.

I Kina er de fleste kloakkrørene så tynne at doene blir tette om man trekker opp papiret, og man finner derfor en hendig liten søppelkasse til brukt toalettpapiret ved siden av avtredet ved de fleste offentlige toaletter. Av samme grunn pleier det forresten også å stå at man ikke skal gjøre noe annet enn å tisse der. Det sistenevnte blir altfor sjeldent fulgt, forresten.

[Om yrker som følge av EXPO.]

Dagens EXPO-nyhet er selvsagt at det er blitt ansatt pysjamas-politi for å gå rundt og fortelle folk i Shanghai som går rundt i pysj at de ikke har lov å gå rundt i pysj. Gjør de det på steder hvor det gjerne ferdes mye utlendinger, blir de bedt om å gå hjem og skifte.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har brukt store deler av dagen min på å stå utenfor den norske paviljongen mens kinesere har kjempet om å få ta bilde både av og med meg. Mitt EXPO vil aldri bli bare en jobb.

[Om ting sett på Shanghai-EXPO.]

Den offisielle åpningsdatoen for expoen er første mai, men det er flere av paviljongene på EXPO-området som har åpnet. Det er ikke et ord for "køkultur" på kinesisk av den enkle grunn av at det ikke eksisterer i Kina. Det er hver mann for sin hatt, og den eneste måten å komme seg frem i køen på, er ved å dytte, presse, og tråkke på den som allerede ligger nede. Det er derfor ikke helt nødvendig å måtte si at soft opening på verdensutstillingen har for enkelte paviljonger vært mildt sagt katastrofal. 300 000 kinesere fikk gratisbilletter og alle skulle se alt samtidig. Det var ikke gitt tilstrekkelig informasjon om at ikke alt var åpent, og folk prøvde iherdig å få med seg så mye som mulig, selv av det som var stengt. Kinesisk TV fortalte om slåsskamper, besvimmelser, og et kaos uten sidestykke. Heldigvis ser det allikevel ut til at det var noe forbeholdt åpningen, og det jeg har fått med meg av akkurat det, har vært annenhåndsinformasjon.

EXPO handler om hvordan land selv ønsker å fremstille seg selv. Den blå bygningen til høyre er Hvite-Russland, europas siste diktaturstat, og også sannsynligvis det som ser ut som den koseligste paviljongen på hele området. Bygget dekket med barnetegninger til venstre er Bosnia-Herzegovina.

Noe av det som har fått mest oppmerksomhet på utstillingen er at Danmark har flyttet Den Lille Havfruen fra København til Shanghai. Hun er ikke avduket enda, så foreløpig får vi bare ta dem på ordet (det er hun svøpt i rødt forresten).

Den danske paviljongen kan best forklares som en eneste stor sementknute, hvor man skal kunne leie sykler for å sykle rundt havfruen. De har 250 sykler, her er noen av dem.

Dagen før den tyske paviljongen åpnet var vi så heldige å få være med på prøvevisning. Det går rykter om at Tyskland ikke ønsket å bruke kinesere til å bygge paviljongen deres. For at Kina skulle akseptere dette, måtte Tyskland bygge den nest største paviljongen på området (den kinesiske er selvsagt den største- og den er enorm!). Utearealet viser de ulike føderale statene til Tyskland.

Det jeg syntes var gøyest med den tyske paviljongen var alle de interaktive effektene. For eksempel disse boksene du kunne stikke hodet inn i, og så hørte man ulike lyder eller musikk.

I hagerommet til tyskerne hadde de også bevilget en egen plass til hagenisser.

Det var også plass til meg som hagenisse. Jeg aner en alternativ fremtid, om ingenting annet funker altså.

Denne grillen skulle illustrere hvordan tyskere liker å sitte ute og grille. Da jeg trykket på knappen over grillen lukter det stekt pølse. Det er jo nesten det samme. I det andre rommet var det en boks du kunne stikke hånden inn i, og plutselig luktet det sjokoladekake. Det var ikke det samme.

Playmomenn er fra Tyskland. Derfor hadde de laget masse små playmo-utstillinger for å vise hvordan tyskere lever.

Dette er den sveitsiske paviljongen, sett på avstand.

Sveits har gondoler på taket.

Japan har et av de største budsjettene, og det er derfor stor spenning om hva de har å tilby. Bygget deres ser mest ut som et stort rosa anime-romskip. Noe mer enn det, vet jeg faktisk ikke.

De japanske vertene hadde hilsetrening utenfor paviljongen. Fra publikumsperspektiv virket litt som en ropekonkurranse, hvor det var om å gjøre å rope "Ohayou gosaimasu"så høyt man kunne. Med hensyn til de elleville køene som nå står utenfor den japanske paviljongen var det muligens nødvendig.

Til venstre ser man den polske paviljongen, i midten kan man skimte Sveits, og til høyre deler av det som forhåpentligvis en gang i fremtiden blir den latviske paviljongen.

For den som skulle være spesielt interessert vil jeg anbefale EXPO-online. Der kan du se nøyere på de enkelte paviljongene.

[Om hvorfor Kina aldri blir helt hjemme.]

Ikke misforstå. Jeg liker Kina, men det blir aldri hjemme. Det er helt greit. Sannheten er at det er nok det jeg faktisk liker best ved Kina. Kina er inntrykk. Her er noen tilfeldige bilder fra de siste ukene.

De fleste matbutikker i Kina har omtrent akkurat det samme. Kina er fortsatt kommunistisk på overraskende mye. Oreo har allikevel gjort det stort, og selges på hver minste kiosk og største varehus. Selvsagt med en liten twist. Her er for eksempel Oreo med grønn te-iskrem smak.

Dette er nok den spenstigste potetgullserien jeg har vært borti. At Lay's kun selger den i Kina overrasker lite. Av gamle smaksslagere kan jeg nevne mango og chili, blåbær, og den særeste hittil, agurk. Siden i fjor har de kommet med en ny smak, kiwi.

I forbindelse med expoen er det kommet en hel del nye lover og regulasjoner. Den loven jeg har minst tiltro til at vil bli fulgt er den som sier at det er ulovlig å røyke på offentlige steder, ute som inne. Det er ingen overdrivelse om jeg sier at det kinesiske samfunn er drevet av tobakk. Sannsynligvis ble nok også denne loven nedfelt i en sky av sigarettrøyk. Her skal de faktisk ikke en gang ha for forsøket.

Det var først etter å ha sett denne plakaten noen ganger at jeg skjønte dette ikke var et forsøk fra den kinesiske stat om være multikulturell. I boksen hvor det står "Take care of your belongings" er det ikke et bilde av en hijab. Men vi kan selvsagt godt late som.

I Kina jobbes det desperat for at det ikke skal være et land kjent for piratkopier. Offisielt er alt av piratvirksomhet strengt forbudt. I praksis er denne loven i svært lite virke. Jeg kan ikke så mye om bil. Sannheten er at jeg kan nada, men allikevel var det jeg som påpekte at Mercedes sannsynligvis aldri har hatt en modell som heter "Ssangyoung." Please correct me if I'm wrong.

Her er et bilde av Shanghai skyline om dagen. Shanghai er kjent for å være asias New York, og det er vel fortjent, om du spør meg.

Shanghai er nemlig helt enormt. Rett ved der vi bor er det for eksempel en tre etasjes rundkjøring. Bildet er tatt mens jeg kjører i den. Hundre meter borte ser du den andre siden. I midten av rundkjøringen er det en park. Stativet du ser er et klatrestativ omlag femten meter over bakken. Det er intet sikkerhetsnett. Jeg har en følelse av at det er få kinesiske mødre som lar deres små keisere klatre i monkeybars så høyt over bakken.

Jeg tror ikke jeg kan formidle hvor mange sikkerhetstiltak det er i Shanghai i forbindelse med expoen. Sikkerhetsklareringer og scanning av alle medbragte eiendeler ble raskt en vane, siden vi må gjennom dem så og si uansett hvor du er. Jeg tror jeg ligger på et snitt på fire ganger om dagen. Som regel mer. I forrige uke var vi ute og gikk da det plutselig kom hundre kinesiske soldater masjerende. De var så mange at for å komme over veien mens det fortsatt var grønt lys, satte de i gang med en felles sprint for å komme over til den andre siden.

På én side er det veldig fint at den kinesiske stat er så flinke til å passe på oss. På den andre siden, har det som regel en tendens til å bli litt mye. Hver fredag er det et muslimsk marked utenfor Huxi moskeen. Her samles byens Xinjiang muslimer for å sladre, selge varer og kjøpe andre ting. Det er selvsagt bønn, og det er selvsagt et utall politimenn som går rundt og passer på, såpass mye at det overskygget (i det minste for oss) store deler av opplevelsen. Om du klarer å overse det, er det allikevel et veldig eksotisk blaff. De selger fårekjøtt hvor hele sauen er hengt opp på store kroker og du peker på hvilke deler du vil ha, arabiske dvder, granatepler, nanbrød, og en hel del andre Xinjiang-kuriositeter. Overalt går det tiggere som peker på hva de liker og ikke liker å spise, og de fleste selgerne ser sitt snitt i å få oss andre til å kjøpe noe å gi til dem. Vi tenkte da at det nok var den troende muslimen i dem som sørget for at det ble gitt noe også til de fattige, mens sannheten nok heller var det at de på denne måten ville få solgt enda mer en de ville gjort hvis ikke.

[Om å være målgruppen.]

Shanghai og jeg har det så utrolig fint sammen. Mitt Shanghai blir bedre og bedre for hver dag, og akkurat når jeg tar meg selv i å tenke at nå må det ha nådd toppen, så er det faktisk et ekstra lag med krem. Det er strålende, og jeg er faktisk litt lykkeligere for hver dag jeg står opp.

I dag hadde vi vært ute og handlet ymse diverse ting jeg strengt tatt ikke trengte. Negllakk (i flertall), solbriller, og ikke én, men to klokker for en snau femtilapp (jeg hadde glemt bankkortet hjemme) gjorde at solen skinte selv gjennom den overskyede himmelen. Det åpnet en ny kafé utenfor hotellet vårt i dag, som den andre restauranten på et område som skal huse over 10 000 utlendinger. Konkurransen vil bli beinhard, og vi er absolutt en kundegruppe med sterk kjøpsmakt. Selvsagt er vi spente på alt. Faktum er nemlig det at fra skiltet om et nytt sted kom opp på lørdag til i dag, har lokalet vært så nytt at vi strengt tatt ikke visste hva de skulle åpne en gang.

Derfor, da vi så at det var folk der inne, tok vi like så godt turen innom for å sjekke menyen.

Det ble umiddelbart tydelig at det strengt tatt aldri hadde vært kunder der. Vi var de første noen sinne. Verdens hyggeligste manager kastet seg over oss og fortalte at den tyske eieren var stuck i askeskyen Europa, og at de strengt tatt ikke hadde noen meny å tilby oss. Allikevel kunne han tilby gratis kaffe og donuts, mot at vi pitchet idéer om hva slags sted vi ønsket oss. De skulle åpne et sted for sånne oss.

Matvrak 1 og Matvrak 2 øynet stjerner i sikte og satte seg ned, klare for å planlegge tidenes stamsted.

Halvannen time senere hadde vi satt sammen tidenes ønskeliste- med rimelige frokostleveringer på døren (vi er jo naboen- det skulle selvsagt bare mangle at vi kunne selv gi prisantydninger) og tidenes Happy Hour inkludert.

Om jeg har troen? Får jeg ti prosent av det vi foreslo gråter jeg ved siste besøk. Seriøst altså. Vi skal tilbake allerede i morgen.

[Om å målbinde Tine.]

Jenta jeg deler rom med er verdens søteste norske kineser. Det vil si, så kinesisk en trønder kan tillate seg å være. Om jeg skulle planlegge noe kriminelt noen gang ville hun stått øverst på listen over partners in crime. Ingen ville mistenkt henne, dog, alle ville nok skjønt det egentlig var meg.

Vi var i butikken i dag og handlet mat. Frokost i Kina er et måltid jeg tidvis har et ganske så ambivalent forhold til. For når godt brød i butikken begrenser seg til én type (og egentlig ingen) og antall spiselig pålegg i butikken egentlig er null, gjør det at den erkenorske frokosten uteblir. Ikke er jeg noen fan av frokostblandinger og havregrøt er egentlig flott, men oppvasken har en lei tendens til å bli stående noen dager, og dessuten blir man veldig fort lei.

Problemet er velkjent for de fleste vestlige jeg snakker med. Jeg ender som regel opp med egg og tomat, om tiden tillater det. Eller ingenting.

Uansett, vi var i butikken, og hun søte spør om ikke vi skal kjøpe en riskoker.

Roomie: Jeg begynner bli så lei yogurt om morgenen. Da er det bedre med ris.
Tine: Joda, det kan vi godt. Er du vant til ris til frokost?
Roomie: Ja, om vi ikke har brød spiser jeg alltid ris.
Tine: Hm. Hva spiser du ved siden av? Spiser du bare ris?
Roomie: Nei, selvsagt ikke. Grønnsaker og sånn. Hva spiser du ved siden av frokostrisen din?
Tine: ...

Her var jeg faktisk helt blank.

[Om barrierebryting.]

Jeg er ganske stolt, men æren er egentlig ikke min, alene. Jeg snakker om hvordan jeg knuste den kinesiske brannmuren.

Det som skjedde in short var at jeg satte som MSN-status at jeg lette etter en proxy som faktisk funket i Kina. To dager senere forteller en Taiwan-venninne at en av japanerne som gikk på Tunghai-universitetet da jeg gikk der, hadde sett meg i Shanghai, og tenk at jeg nok ville ha et proxyprogram som funket (av alle ting- han er egentlig litt av en figur, når sant skal sies). Han er av den heller sjenerte typen, og fordi han ikke kunne nok kinesisk til at vi virkelig ble gode venner da jeg var på Taiwan, turte han ikke gå bort til meg da han så meg.

Derfor hadde han kontaktet vår felles venninne og bedt henne om å gi dette fantastiske programmet til meg.

Så nå sitter jeg og er storfornøyd og surfer på nøyaktig de sidene jeg vil. I Kina. I like. A lot. Det er faktisk en sann prestasjon.

[Om Skilt i Kina.]

Det gjør ingenting at dette bildet er litt uklart. Registreringsnummeret er litt på kanten, men det var veldig morsomt da vi satt i taxien.

[Om midlertidig forflytning,]

Jeg sliter meg tilgang til flere av mine faster nettsider i Kina. Etter flere timers iherdig søk har jeg funnet en elendig proxy til blogger. Den er så ubrukelig at jeg hverken får redigert innlegg eller lagt til noen ekstra ting, som bilder eller tekstredigering. Har derfor opprettet ny (midlertidig) blogg:

www.tine.sier.no

[Om New Shanghai.]

Det nye Shanghai er spinnvillt. Det vil si, jeg tror det er det nye, hva vet jeg, jeg har jo aldri vært her før. Poenget mitt er allikevel at den nye delen av Shanghai er insane. I følge det jeg har hørt er området hvor luksushotellet jeg nå bor på et tidligere havneområde. Vi snakker en drøss med tomme containere, en helt drøy ghetto, og fint lite annet. De få restaurantene og at området faktisk ligger utenfor fjorårets bykart-område, bekreftet all mistanke.

Allikevel, det er spinnvillt. Vi kom og møtte omtrent tre restauranter i umiddelbar nærhet. Det er lite i Kina. Ihvertfall i storbyer som Shanghai. Men, allerede Dag 2 oppdaget vi hvor mye alt forandret seg. Vi er faktisk vitne til skapelsen av en helt ny bydel- og dette i en by hvor det opprinnelig bor nesten tjue millioner! For hver dag åpner det nye butikker, restauranter og ting man kan finne på, rett utenfor vinduet mitt. Vi kan gå ut av hotellet om morgenen, og om kvelden er enorme blomsterbed flyttet. Her om dagen gikk vi av på det vi mente var den nærmeste metro-stasjonen fra hotellet vårt (ettersom den nye linjen fortsatt ikke er bygget ferdig). Plutselig blir vi vare et enormt skilt hvor det står “Golden Glory Textile Market”. Vi går inn og det viser seg å være en markedsplass i ferd med å bli ferdig bygget. Det var enormt. Det var gedigent…. Og da vi var kommet over den verste lykkerusen, ble vi også klare over at det var i gåavstand fra der hvor vi bor.

Det virket som det var ferdig om en uke. De sier om Kina at det er fremtiden. Jeg hadde være ikke regnet med at jeg skulle være øyenvitne til hvordan de kom seg dit.

[Om den første dagen i Shanghai.]

Det er snart lunsjtid. Tiden er snudd inni hodet mitt allerede, vi snakker tross alt Dag 3 i Kina.

Kina er fortsatt stas. Det er fortsatt et kick å kunne få snakke kinesisk når som helst, at de forstår hva jeg sier, og at jeg nå på en måte vet hva jeg skal se og spørre etter. Jeg føler meg Kina-proff. Det skulle for øvrig bare mangle. Det er tredje gangen jeg flytter i denne retningen, og det var jo Taiwan som var skummelt for da var familien min så innmari alene, liksom. Nå skal jeg jobbe på den norske paviljongen på Shanghai EXPO. Herregud, det er nordmenn overalt! Det er for eksempel flere fra den norske kinesisk klassen min som er her, og det er veldig koselig. Nøyaktig hvor hyggelig det faktisk var skjønte vi egentlig første kvelden, da Nesten-Gjøvik og jeg i ekstase på likt oppdaget at det var forklær på den japanske spis så mye du vil-restauranten. Det var noe vi alltid hadde ønsket oss, noe vi uttrykte i kor. Så ble vi styggelig redde for gammelt ektepar-tendenser. Vi innså en time senere at det var uunngåelig, men i grunn helt greit. Men vet jo aldri når man får bruk for en bedre halvdel (vi stilte oss begge gladelig tilgjengelig for den øvrige part).

Jeg bor på hotell på EXPO området. Jeg skal bo på hotell de neste syv månedene. Det er kjempefint og superfancy og jeg våkner egentlig opp hver dag med virkelig en god følelse. Best er det å vite at det er ryddedamer som skal komme og rydde leiligheten vår tre ganger i uken- og jeg trenger ikke en gang å bestille dem!

Her er utsikten fra vinduet mitt. Mellom bygningene til venstre kan man såvidt skimte selve messeområdet, på andre siden av elven. Det er regn i luften, så man ser det ikke ordentlig, men det lå der ihvertfall dagen vi kom og det var fint vær og jeg kunne gå ut i den rutete sommerkjolen min.
Jeg lurer på hvor ghettoene er i Shanghai. Det må jo finnes, men den er ihvertfall ikke utenfor vinduet mitt, slik som i fjor. Shanghai er i det hele tatt en mye mer moderne by. Jeg skal ikke legge skjul på det. Jeg har sett minimalt av byen. Vi har handlet klær og sittet inne på et sliten kontor og vært inne i denne EXPO landsbyen. Det skal være sagt. Allikevel, Shanghai, jeg er forelsket. Jeg håper vi kan komme til enighet om forholdet vår, og jo før jo heller.
For øvrig er det enkelte ting som er annerledes fra sist. Listen over nettsider jeg liker, men som er blokkert i Midtens Rike er bl itt lengre, og proxylisten som burde redde det særs usosiale nettlivet mitt er betraktelig kortere enn sist. Etter åtte timers aktivt søk på alle sider tenkelig og utenkelig at kunne hjelpe meg (for eksempel proxysider forbeholdt nettbrukere i Storbritannia å komme på facebook) krøp jeg til slutt til korset. Jeg skaffet meg omtrent den ene bloggen det går an å ha i Kina, sier.no blogg. Det gjør meg litt vondt, jeg var slik en traust blogger-tilhenger. (RED! Er nå blitt ordnet!)

Men nå skal jeg ut og lunsje. En nærmere update kommer siden. Her er et elendig bilde for å vise hvor stort Shanghai er- og hagen jeg tenkte å worke tænnen i når solen jeg var blitt lovet kommer tilbake!