[Om å være målgruppen.]

Shanghai og jeg har det så utrolig fint sammen. Mitt Shanghai blir bedre og bedre for hver dag, og akkurat når jeg tar meg selv i å tenke at nå må det ha nådd toppen, så er det faktisk et ekstra lag med krem. Det er strålende, og jeg er faktisk litt lykkeligere for hver dag jeg står opp.

I dag hadde vi vært ute og handlet ymse diverse ting jeg strengt tatt ikke trengte. Negllakk (i flertall), solbriller, og ikke én, men to klokker for en snau femtilapp (jeg hadde glemt bankkortet hjemme) gjorde at solen skinte selv gjennom den overskyede himmelen. Det åpnet en ny kafé utenfor hotellet vårt i dag, som den andre restauranten på et område som skal huse over 10 000 utlendinger. Konkurransen vil bli beinhard, og vi er absolutt en kundegruppe med sterk kjøpsmakt. Selvsagt er vi spente på alt. Faktum er nemlig det at fra skiltet om et nytt sted kom opp på lørdag til i dag, har lokalet vært så nytt at vi strengt tatt ikke visste hva de skulle åpne en gang.

Derfor, da vi så at det var folk der inne, tok vi like så godt turen innom for å sjekke menyen.

Det ble umiddelbart tydelig at det strengt tatt aldri hadde vært kunder der. Vi var de første noen sinne. Verdens hyggeligste manager kastet seg over oss og fortalte at den tyske eieren var stuck i askeskyen Europa, og at de strengt tatt ikke hadde noen meny å tilby oss. Allikevel kunne han tilby gratis kaffe og donuts, mot at vi pitchet idéer om hva slags sted vi ønsket oss. De skulle åpne et sted for sånne oss.

Matvrak 1 og Matvrak 2 øynet stjerner i sikte og satte seg ned, klare for å planlegge tidenes stamsted.

Halvannen time senere hadde vi satt sammen tidenes ønskeliste- med rimelige frokostleveringer på døren (vi er jo naboen- det skulle selvsagt bare mangle at vi kunne selv gi prisantydninger) og tidenes Happy Hour inkludert.

Om jeg har troen? Får jeg ti prosent av det vi foreslo gråter jeg ved siste besøk. Seriøst altså. Vi skal tilbake allerede i morgen.