[Om nyttårsplaner.]

Vi har tre friminutt hver dag på skolen min. Det er som å være tilbake på ungdomsskolen igjen, med løping i gangene, og besøk i andres klasserom. Av en eller annen grunn har det nemlig blitt slik at en av de jeg snakker mest med vet jeg enda ikke navnet på, selv om vi har snakket så og si daglig sammen de siste to månedene. Han kan derimot både det kinesiske navnet mitt, og det norske navnet mitt. Jeg har det kuleste kinesiske navnet i verden, og han bruker det i annenhver setning.

ABC: Tine, hva skal du på Nyttårsaften forresten?
Tine: Jeg vet ikke. Aller helst kunne jeg tenke meg å sitte hjemme og spille tetris.
ABC: Kult. Feirer man ikke Nyttårsaften i Norge?
Tine: Nei.
ABC: Men tetris hørtes gøy ut. Jeg tror jeg slenger meg med på det. Skal vi kalle det en date?
Tine: Jeg antar det.

Og så ringte det inn igjen til timen. Jeg stakk før han rakk å komme ut døren. Flaks skal ha det til at jeg har tullet om nordmenn og norske tradisjoner siden jeg møtte han, uten at han har tatt spøken, og tror derfor at jeg er mer enn bare passe rar. Eksempelvis sitter vi inne på lørdager fordi statsreligionen vår ikke tillater oss å gå ut, vi må stå minst 120 centimeter fra hverandre til enhver tid (spesielt krise i heissituasjoner), og når jeg ikke vet noe, er det som regel en kode for at det er en statshemmelighet. Skulle vi ende opp med hver vår laptop i morgen kveld og navnuvitenheten avslørt, vil det derfor ikke være annet enn forventet fra hans side.

[Om det beste fra Taiwan II.]

Det er så mye å fortelle og jeg er fortsatt helt "der oppe". Bildene kommer dessuten heller ikke helt i riktig rekkefølge, men jeg prøver.

Vi skulle egentlig hatt julemiddag den 24. desember, men kameraten min (hvis far sitter som i kinesisk fengsel som politisk fange bare sånn apropos) rakk ikke flyet så middagen ble utsatt til dagen derpå. Fint for meg, for skolen arrangerte karaokeouting samme kveld, og det hadde vært utrolig vanskelig å velge hva jeg egentlig ville. Vi var drøye 35 japanere, fem taiwanesere, en amerikaner, en nederlender, og meg. I det største KTV-rommet jeg har sett i mitt asiatiske liv.

Vi bestilte New York Pizza. Jeg bestilte, jeg kjenner tross alt eierene, og Kokken ble så glad at jeg måtte snakke med kona hans for å virkelig få bekreftet at det faktisk var meg. De hadde vært bekymret- jeg var tross alt den beste kunden de noen gang hadde hatt. Da størsteparten av følget var japanere, var det ikke å komme utenom japanske juletradisjonen jeg forbinder mest med Taiwanjul: KFC. Ja, og Taiwan Beer, sjokoladekake, og 檳榔.

Det var en av de bedre karaokekveldene for flere, men jeg tror ikke at Hennes møte med strippestangen var Hennes stolteste øyeblikk, sånn sett i ettertid. Underholdende, enn dog.

Asparagusjuice, som de selger på hvert et gatehjørne.

Potetgull med sterkt andeblodhotpot-smak. Kulan' litt med den. Noen ganger er det veldig greit å være nordmann.

Jeg skulle ønske jeg hadde en hysterisk festlig historie med denne gummihønen, men det har jeg dessverre ikke. Jeg kan derimot fortelle at sist gang det lå gummihøner på språksenteret var da jeg og de japanske jentene var på barbierestauranten like ved skolen. (Husker du, Bendix?) De har dekorert halve restauranten med gummihøner, av en eller annen pussig grunn, og en del av de ble med tilbake til skolen etterpå. *Host*

Skolen har begynt med dramatimer. Lurt, for alle japanerne var så ekstremt nervøse bare på øvelsen til teaterstykket de setter opp at jeg ble sendt inn på kjøkkenet for å hente whisky restene fra den forrige lærerfesten.

Reinsdyr-Tine. Hun som hadde ansvaret for å bestille disse reinsdyrene blingset litt på hodestørrelsen, men vi konkluderte med at de var spesiallaget for meg, siden jeg har krøller. Det er godt å føle seg elsket.


Vi var også hos spådamen. Jeg spurte om 2009 kom til å bli bedre enn 2008. Hun sa nei. Det suger litt. Dessuten sa hun at jeg hadde dårlig EQ, noe som vi alle ble meget oppskjørtet over, så hun måtte utdype. Det hun mente var at jeg fikk lett venner, som strekene som samler seg indikerer, men det var negativt at de spriker i ulike retninger. Det betyr nemlig at jeg ikke er noe flink til å holde kontakten med dem. Det kan stemme ganske bra. Også var jeg elendig til å spare penger, og at jeg hadde dårlig helse. Slutte å røyke måtte jeg også. Det hadde jeg aldri gjort. Jo, sa hun. Siden august. Det var da jeg flyttet til Beijing. Skummelt. Men hun la til at jeg bare måtte passe på å sole meg så ble ting bedre. Da sa jeg at vi var på samme bølgelengde. Strekene øverst til høyre er alle kjærestemulighetene mine, men de har ikke kontakt med kjærlighetslinjen fordi jeg aldri griper dem. Den stripete linjen til venstre viser veien min videre, og det var nok det riktigste av alt, for jeg har en plan, men den er svært vag. Sånn egentlig.

Takk til han som hjalp meg med verdens beste julegave forresten. Jeg tror han vet nøyaktig hvem han er. Det var på så uendelig mange måter enn han kan tenke seg verdsatt.

[Om det beste fra Taiwan I.]

Jeg vet jeg ville angret på at jeg ikke bodde i Beijing om jeg hadde flyttet tilbake til Taiwan i august, men seriøst, det er få steder jeg finner mer hjemlig når alt kommer til alt. Det beste med Taiwan går det dessverre ikke an å ta bilde av. Det er den genuine, fantastiske, lykkefølelsen jeg har hver morgen om at jeg vet at i dag kommer til å bli en utrolig dag. Og at jeg så kan gå ut og virkelig puste fordi luften er ren (noe relativt- jeg bor tross alt i Beijing) og kjenne at solen varmer så mye at jeg bare må gå og kjøpe te. Når det er sagt, her er et forsøk på å forklare hvorfor jeg føler det sånn:

Å oppdage at den beste koreaneren er der fortsatt.

Gavesett bestående av potetgull og flytende sjokolade. Vi kjøpte fem.


Gjensyn med noe så erketaiwansk som gamle damer i rullestol med filipinske hushjelper.

Det er billig julestemning. Her er en avisartikkel om jul verden over. Fra venstre: Mexico, Russland, Italia, India... og Taiwan.

De beste reklameskiltene: "Even the biggest birds fit in our pants."

Det tradisjonelle julekarnevalet Lille Juleaften.

Å oppdage nye klesmerker som: "Dicks before chicks."

Hello Kitty kanalen.

Det er leke-kendokriging med gamle venner (selvfølgelig vinner Japan over Kina).

Det er pengebrenning og muligheter til å gå med t-skjorte.

Gjestelisten til julemiddagen første juledag.

Det er de særeste studenthappingsene. Juleku som inviterer til julekonsert (det tok meg en stund før jeg skjønte at det var fordi neste år er oksens år i følge kinesisk astronomi).

Det er hotpot med yndlingslærerne dine. Å spise altfor mye av ting du ikke er helt sikker på hva er, samtidig som man skamløst ler av de tafatte forsøkene på en Beijing aksent: 那邊。。。兒。(Nabian... er.) fordi de snakker penest på Taiwan.

[Om å reise fra Kina til Taiwan.]

Taiwan er bedre enn noen gang før. Jeg solte meg til frokosten i dag morges for eksempel. To dager før jul!

Kinesisk taxisjåfør: Så hvor skal vi?
Tine: Internasjonale flyplassen.
Kinesisk taxisjåfør: Skal du hjem igjen til jul eller?
Tine: Hehe, vi kan vel si det sånn. Jeg skal til Taiwan.

Bilen bråstoppet.

Kinesisk taxisjåfør: Da kjører vi feil. Da skal vi til innlandsflyplassen vel.
Tine: Nope. Internasjonale.
Kinesisk taxisjåfør: Men Taiwan er en del av Kina.
Tine: Jeg vil til den internasjonale.
Kinesisk taxisjåfør: Ikke om du vil til flyet som tar deg til Taiwan.
Tine: Jeg må fly til Hong Kong først. Jeg fant ikke direkte flyvninger.
Kinesisk taxisjåfør: Ok. Men jeg kan godt vente på deg mens du går inn og oppdager at du har gått feil.
Tine: Nei da, det går fint.
Kinesisk taxisjåfør: Hm.

(Jeg hadde rett.)

[Om en dypt etterlengtet juleferie.]

Psst! Vil du vite en hemmelighet? Jeg har bevilget meg selv min første juleferie siden 2005. Jeg er på Hong Kong flyplass, på vei til Taiwan. Femte jul på rad. Nesten jubileum. Vi har holdt det hemmelig. Selv ikke den mannlige delen av verstskapet jeg skal bo hos vet det. Er det noe rart jeg ikke har sovet på en uke? Så nå synes jeg søren meg det er på tide å begynne boarding!

[Om utroskap.]

Japanese Corner har vært ukens høydepunkt de siste månedene. Det er slutt for i år, siste gang var på mandag. Jeg satt og snakket med en kamerat som ironisk nok har kallenavnet Wasabi. Han er selve stereotypen når det kommer til beskjedenhet og høflighet, for ikke å snakke om samvittighetsfull. Som da han, etter å ha hørt meg holde et lengre sammendrag om hvordan fattige studenter i Norge pleide å gi dorullnisser til hverandre i julegaver (det kan jeg overdrev en smule bare for å få poengtert at man måtte ha med doruller til juleverkstedet). Etter å ha hørt på meg i godt og vel ti minutter spurte han forsiktig om ikke nordmenn ble lei seg når alt de fikk i julegave var en sliten dorull.

Når det er sagt, han har også sine gullkorn, som mandagens:

Tine: Hvordan sier man "jeg trodde at" på japansk?
Wasabi:思う
Tine: Ok, takk. Kan du bruke det i en setning for meg?
Wasabi:あなたは死んでいるかと思った.
Tine: "Jeg trodde du var død?" Hvorfor i all verden skulle det være nyttig for meg å kunne?
Wasabi: Jo, om du en dag får deg en japansk kjæreste, men til tross for ubeskrivelig lykke, kommer til skade for å ha sex med en annen og kjæresten din oppdager det, da kan du bare si til han "Men jeg trodde du var død!" og så kan du takke meg så mye du vil etterpå.

Og akkurat når jeg trodde jeg hadde begynt å få en forståelse for dem, så falt jeg rett ned av fjellet igjen.

[Om advent i Beijing.]

Atter en bildepost, sorry, men jeg vet ihvertfall at Modern setter pris på det. Det har mildt sagt vært en utrolig travel helg. Jeg er sliten fortsatt, selv om det er blitt tirsdag allerede. At selv læreren min viste tegn til bekymring i muntligtimen i dag (jeg snakket ikke konstant) sier nå sitt, men jeg har bevilget meg selv en ukes fri i neste uke, og har god samvittighet.

Uansett, vi begynte med Secret Santa Party hos tyskerne på fredag. Lille Bergen og jeg pyntet oss med nisseluer (obs! Tysker #1 på bildet, ikke Lille Bergen), og tegnet fregner og eplekinn på hverandre. De fleste hadde ikke sett fenomenet "nisser" før, men man kan ikke si annet enn at vi var en hit.

Du kan vel si det sånn at det tok rimelig lang tid å se så gudsjammerlig bra ut som jeg gjorde den kvelden. Faktisk så lang tid at det gikk over det man kan kalle fasjonabelt sent. Allikevel syntes jeg det var temmelig besynderlig at så mange folk skulle ringe ned mobilen min før vi kom frem- for ikke å snakke om tredjegrads forhøret jeg fikk da vi kom inn døren. Ikke visste jeg at det var jeg skulle være nisse og at alle bare hadde ventet på meg for å åpne pakkene. Oops. For å gjøre det godt igjen, passet jeg på å showe ekstra mye da jeg endelig kom. Hit nummer to.

Personlig mener jeg at jeg hadde den mest geniale gaven: En pornokortstokk, en pose møllkuler, og et tre kilo tungt rusten samuraisverd. Se så lykkelig han som fikk gaven min ble. Hit nummer tre.

Fordelen med secret santa er at selv nissen får gave. Jeg fikk disse fantastiske ørevarmerne. Det var... ok. Men alle kan jo ikke være en hit på secret santa.

Lørdag var vi på norsk julebord på SAS-hotellet. 300 spenn for en bedre middag i Kina er rimelig mye, så vi passet alle sammen på å redefinere "etegilde" atter en gang. Dette er fra runde nummer 1.

Da desserten kom knabbet vi til oss en hel haug med smellbongbonger, og kronet oss selv til festens konger.

Og velfortjent indeed, selv om det bør ringe en bjelle når det kun er tre stykker på dansegulvet- inkludert sangeren.

Heldigvis hadde vi plassert Lille Bergen på scenen, sånn for sikkerhets skyld.

Søndag hadde jeg invitert til juleverksted. Juletreet Carl skulle pyntes, og vi hadde oppfordret halve skolen til å spise dårlig mat i en måned så vi kunne gå til anskaffelse av nok doruller til at alle skulle få laget en nisse hver.

Jeg hadde vært rundt omkring i ymse papirhandler på jakt etter glanspapir og annet papir vi kunne bruke. Til tross for utgangspunktet vil jeg jo påstå at jeg var rimelig flink. (Mamma! Legg merke til juleservietten på bordet!)

Stavanger var en smule sliten etter å også ha vært en av julebordskongene fra dagen før, men i tre-tiden klarte også han å karre seg ut i stuen i finstasen. Merk DVD-fireplacen i bakgrunnen. Det skal ikke være noe tull når det er juleverksted.

Vel, litt tull er lov. Desperate housewives-Beijing Christmas edition starring Lille Bergen.

Jeg var faktisk ikke klar over nøyaktig hvor spesielt norsk juleverksted er. Vi allierte oss med en svenske på skolen, og sakte men sikkert fikk vi overtalt vårt franske innspill til også å få nissefregner.

Det ble laget mandelgrøt, men marsipangris var så vanskelig å finne (og jeg liker jo egentlig ikke marsipangris en gang) at jeg ga opp ganske fort, og lette frem mer alternative gaver i stedet. Her er svenskene med den kinesiske kassetten jeg kjøpte i to-kroners butikken hvor alt koster tjue. Garantert mange fine timer foran kassettspilleren i vente.

Butikkene i Beijing er ikke akkurat overlesset med juleforkler, men mandelfinneren nummer to var optimistisk, og påpekte at hun faktisk manglet et forkle hun kunne gå med om sommeren også. Hadde vi tenkt litt lenger at vi brukt det da vi laget pepperkaker og lussekatter, men det var mye som gikk litt fort i svingene denne søndagen.

Mandelfinneren nummer tre, ble etter litt mye styr Lille Bergen, det ble nemlig litt for dumt at når jeg både hadde laget grøt, kjøpt, OG pakket inn mandelpresangene faktisk skulle vinne dem i tillegg. Så den ble dumpet over i Lille Bergens tallerken, mens hun lot som om hun så en annen vei.


De som kanskje imponerte mest i løpet av dagen var de tre japanerne som ramlet innom med fire kyllingkadavere i hånden. Jeg delte dem opp på best mulig måte jeg kunne (vanskelig å servere må vite, for det var en hel kylling, og asiatere spiser med pinner), mens jeg satte dem på gulvet med hver sin saks, gløgg, og lussekatter i hånden, mens jeg dro med meg Husmorskvinnen inn på kjøkkenet for å finne ut hva jeg skulle gjøre med kyllingen.

Det billigste dopapiret man får i Beijing er sånne uten doruller inni. Ergo var det vanskelig å oppdrive mange nok, men etter at Lille Bergen tok ansvar og sendte ut melding på facebook til alle hun kjente i Beijing fikk vi til slutt ganske mange. Selve dorullnisseprinsippet var det ikke så mange som skjønte, så det ble laget en julekrybbe i tillegg. Og da ble så mange inspirert at det ble laget djevel, superhelt, smurf, kirke, kirkegård, og prest i tillegg.

Allikevel var det kanskje juletreet Carl som gikk seirende til slutt, overlesset med ninjastjerner, ølkork-lenker, papirhjerter og gudene vet hva annet.

[Om Xi An Dag 2.]

Den andre dagen sto vi opp grytidlig. Vi skulle ut av byen, for å besøke terrakotta-krigerne. For å være helt ærlig så så jeg ikke helt hvorfor vi akkurat det var nødvendig. Det var jo ikke sånn at de ikke var gått noen steder før, men koreanerne insisterte, og da ble det sånn. Først så dro vi på et kjempedårlig museum i en kjeller hvor de hadde laget en miniatyrutgave at hele utgravningsområdet. Det var ganske billig laget, men de hadde pyntet rundt med badeender i alle vannhullene rundt bymuren (som selvsagt ble like høye som bymuren selv). Vi lo godt av dette, men da vi dro frem kameraene ble vi stoppet av vakten, som ikke hadde så veldig travelt, da vi var de eneste besøkende. Det burde i grunn ringt en bjelle der. På vei ut av museet raste vi ned en haug med broskjyrer og mens han var travelt opptatt med å rydde de opp igjen (han insisterte) snek vi til oss dette bildet.

Museumet var i midten av ingen steder, men vi fikk prayet en taxi som lovet at han skulle kjøre oss til en av parkene i området for fire kroner, noe vi syntes var råbillig, så vi slo til, selv om bussen bare kostet tre (og vi som sagt var på et meget stramt budsjett). Han lo godt da vi sa at det tidligere nevnte museet var dårlig, og sa at det var sannsynligvis det mest udugelige museet i hele Kina, selv om han måtte legge til at han bare hadde vært på tre i hele sitt liv. Så spurte jeg om hva menneskene som bodde i området levde av. Jade, sa han. Det nektet jeg å tro på, for vi var fortsatt i midten av ingen steder. Og så måtte han bevise det ved å ta oss med på en jadesmykkefabrikk. Det var vi lite keene på, for det er sånn man blir lurt, hadde Lady Vagance lest i en bok, men vi dro dit først allikevel for vis ikke måtte vi betale fem kroner til. Etter å ha sett på jadesmykker til 60 000 kroner i omtrent åtte minutter fikk vi han til å kjøre oss dit vi ville. Vi gikk helt til toppen av trappen i parken, og hadde lunsj med dette som utsikt.

Når det er sesong til det dyrkes det mange ting i parken, for eksempel granateple, som er min favorittfrukt nummer to i verden. Utenfor parken satt det sikkert tusen tiggere (ok, kanskje femten) og en drøss med fruktselgere.

Deretter dro vi endelig for å hilse på terrakotta-hæren. Det kan godt sies å omtrent det mest kjente museet i Kina, det vil si, etter mausoleumet formannen selv selvfølgelig. Utenfor sto (det jeg tror er) selveste Konfusius og ventet på oss.

Vi brukte lang tid på å komme inn til statuene, og passerte minst fire security checks før vi endelig kom oss inn. Dette er fra den største hangaren, ut av i alt fire. Jeg var helt målløs. Guiden som sto ved siden av oss fortalte at i 1920-årene hadde en bonde i nærområdet gravd en brønn og funnet en av soldatene. Et år senere var brønnen tom, og bonden var blitt livredd fordi han trodde soldaten hadde drukket opp alt vannet.

Etter en lynrask middag, dro vi til et palass med varmekilder. Det så til vår store skuffelse sånn ut. Neida, jeg bare tuller. Bildet er tatt fra andre siden av veien. Saken er nemlig det at den kinesiske stat er i ferd med å bygge luksushoteller inne på palassområdet, slik at rike turister kan bade i de samme gamle kildene som keiseren og yndlings konkubinen hans gjorde for tusenvis av år siden. Jeg syntes det var kjipt, for det er mange nok kinesere fra før av som ikke har råd til å se på sine egne kulturskatter.

Dette er hovedbygningen til sommerpalasset.

Og her er en statue av yndlingskonkubinen til keiseren. Jeg syntes at statuen var rimelig vulgær for å være fra det gamle Kina, men Lady Vagance, som holder på med en master i kinesisk historie mente ikke det, og da har hun nok rett.

Badene i seg selv er den dag i dag egentlig ikke så mye å se på. Det er uttørkede basseng med en imponerende ingeniøring. Ergo var jeg lite interessert, men jeg tenkte at pappa kanskje var det (hmm, litt skeptisk over dette, sånn sett i ettertid). Allikevel, bildene jeg tok ble ikke noe fine, så jeg legger ut et bilde av meg som vasker hendene i den ene varme kilden. For å igjen poengtere vårt reduserte budskjett, det kostet en krone å kjenne på vannet, så en av de tre koreanerene mine avsto. Hun om det.

Vi var de siste besøkende på museet, så i det vi gikk, stengte de like så godt portene igjen bak oss. Dagen hadde vært lang, og vi var mad sultne, så da dro vi hit, for å spise dumplings på en av de mest kjente dumplingrestaurantene i Xi An. Helt ærlig syntes jeg maten var litt oppskrytt, men navnet på restauranten var det ingen ting å si på.

Etter at vi hadde spist fulgte vi Storesøster til togstasjonen, for hun skulle hjem til Nanjing. På vei til togstasjonen gikk jeg og grublet litt for meg selv hvordan jeg skulle gjøre det med denne farvellen. Vi hadde jo bare kjent hverandre i to dager, så skulle jeg klemme henne, eller ta henne i hånden, eller bare finne på en dårlig unnskyldning om at jeg trengte kjøpe meg en brus for å slippe å drite meg ut? Det skulle fort vise seg at bekymringene mine var totalt grunnløse. Selv om de to andre koreanerene kjente henne kjempegodt og ikke visste når de skulle se henne igjen, vinket de litt og sa "Morna'," så da gjorde jeg like så godt det jeg og. Dette er et smugbilde jeg har tatt av tiggerne på togstasjonen. Du ser nesten ingen, for jeg fant det for drøyt å ta bilde av dem uten å gi dem penger, og det er få mennesker jeg kjenner så har råd til å gi en krone til hver eneste tigger på togstasjonen i Xi An.