[Om Xi An Dag 2.]

Den andre dagen sto vi opp grytidlig. Vi skulle ut av byen, for å besøke terrakotta-krigerne. For å være helt ærlig så så jeg ikke helt hvorfor vi akkurat det var nødvendig. Det var jo ikke sånn at de ikke var gått noen steder før, men koreanerne insisterte, og da ble det sånn. Først så dro vi på et kjempedårlig museum i en kjeller hvor de hadde laget en miniatyrutgave at hele utgravningsområdet. Det var ganske billig laget, men de hadde pyntet rundt med badeender i alle vannhullene rundt bymuren (som selvsagt ble like høye som bymuren selv). Vi lo godt av dette, men da vi dro frem kameraene ble vi stoppet av vakten, som ikke hadde så veldig travelt, da vi var de eneste besøkende. Det burde i grunn ringt en bjelle der. På vei ut av museet raste vi ned en haug med broskjyrer og mens han var travelt opptatt med å rydde de opp igjen (han insisterte) snek vi til oss dette bildet.

Museumet var i midten av ingen steder, men vi fikk prayet en taxi som lovet at han skulle kjøre oss til en av parkene i området for fire kroner, noe vi syntes var råbillig, så vi slo til, selv om bussen bare kostet tre (og vi som sagt var på et meget stramt budsjett). Han lo godt da vi sa at det tidligere nevnte museet var dårlig, og sa at det var sannsynligvis det mest udugelige museet i hele Kina, selv om han måtte legge til at han bare hadde vært på tre i hele sitt liv. Så spurte jeg om hva menneskene som bodde i området levde av. Jade, sa han. Det nektet jeg å tro på, for vi var fortsatt i midten av ingen steder. Og så måtte han bevise det ved å ta oss med på en jadesmykkefabrikk. Det var vi lite keene på, for det er sånn man blir lurt, hadde Lady Vagance lest i en bok, men vi dro dit først allikevel for vis ikke måtte vi betale fem kroner til. Etter å ha sett på jadesmykker til 60 000 kroner i omtrent åtte minutter fikk vi han til å kjøre oss dit vi ville. Vi gikk helt til toppen av trappen i parken, og hadde lunsj med dette som utsikt.

Når det er sesong til det dyrkes det mange ting i parken, for eksempel granateple, som er min favorittfrukt nummer to i verden. Utenfor parken satt det sikkert tusen tiggere (ok, kanskje femten) og en drøss med fruktselgere.

Deretter dro vi endelig for å hilse på terrakotta-hæren. Det kan godt sies å omtrent det mest kjente museet i Kina, det vil si, etter mausoleumet formannen selv selvfølgelig. Utenfor sto (det jeg tror er) selveste Konfusius og ventet på oss.

Vi brukte lang tid på å komme inn til statuene, og passerte minst fire security checks før vi endelig kom oss inn. Dette er fra den største hangaren, ut av i alt fire. Jeg var helt målløs. Guiden som sto ved siden av oss fortalte at i 1920-årene hadde en bonde i nærområdet gravd en brønn og funnet en av soldatene. Et år senere var brønnen tom, og bonden var blitt livredd fordi han trodde soldaten hadde drukket opp alt vannet.

Etter en lynrask middag, dro vi til et palass med varmekilder. Det så til vår store skuffelse sånn ut. Neida, jeg bare tuller. Bildet er tatt fra andre siden av veien. Saken er nemlig det at den kinesiske stat er i ferd med å bygge luksushoteller inne på palassområdet, slik at rike turister kan bade i de samme gamle kildene som keiseren og yndlings konkubinen hans gjorde for tusenvis av år siden. Jeg syntes det var kjipt, for det er mange nok kinesere fra før av som ikke har råd til å se på sine egne kulturskatter.

Dette er hovedbygningen til sommerpalasset.

Og her er en statue av yndlingskonkubinen til keiseren. Jeg syntes at statuen var rimelig vulgær for å være fra det gamle Kina, men Lady Vagance, som holder på med en master i kinesisk historie mente ikke det, og da har hun nok rett.

Badene i seg selv er den dag i dag egentlig ikke så mye å se på. Det er uttørkede basseng med en imponerende ingeniøring. Ergo var jeg lite interessert, men jeg tenkte at pappa kanskje var det (hmm, litt skeptisk over dette, sånn sett i ettertid). Allikevel, bildene jeg tok ble ikke noe fine, så jeg legger ut et bilde av meg som vasker hendene i den ene varme kilden. For å igjen poengtere vårt reduserte budskjett, det kostet en krone å kjenne på vannet, så en av de tre koreanerene mine avsto. Hun om det.

Vi var de siste besøkende på museet, så i det vi gikk, stengte de like så godt portene igjen bak oss. Dagen hadde vært lang, og vi var mad sultne, så da dro vi hit, for å spise dumplings på en av de mest kjente dumplingrestaurantene i Xi An. Helt ærlig syntes jeg maten var litt oppskrytt, men navnet på restauranten var det ingen ting å si på.

Etter at vi hadde spist fulgte vi Storesøster til togstasjonen, for hun skulle hjem til Nanjing. På vei til togstasjonen gikk jeg og grublet litt for meg selv hvordan jeg skulle gjøre det med denne farvellen. Vi hadde jo bare kjent hverandre i to dager, så skulle jeg klemme henne, eller ta henne i hånden, eller bare finne på en dårlig unnskyldning om at jeg trengte kjøpe meg en brus for å slippe å drite meg ut? Det skulle fort vise seg at bekymringene mine var totalt grunnløse. Selv om de to andre koreanerene kjente henne kjempegodt og ikke visste når de skulle se henne igjen, vinket de litt og sa "Morna'," så da gjorde jeg like så godt det jeg og. Dette er et smugbilde jeg har tatt av tiggerne på togstasjonen. Du ser nesten ingen, for jeg fant det for drøyt å ta bilde av dem uten å gi dem penger, og det er få mennesker jeg kjenner så har råd til å gi en krone til hver eneste tigger på togstasjonen i Xi An.