[Du vet du har bodd for lenge i Taiwan når...]

...det er slike samtaler rundt middagsbordet:

Benedicte: Mamma, kan vi ikke henge opp et kors eller noe på kjøkkenet?
Modern: Hvorfor det?
Benedicte: Det er noen i klassen min som tror vi er buddhister.
Modern: Hvorfor det?
Benedicte: Blant annet de sytten Buddha-hodene vi har på stuen. Dessuten var det ikke så mange som så at jeg rakte opp hånden da læreren spurte om hvem som var døpt.
Modern: Sa du ikke at zen og sånn er veldig trendy?
Benedicte: Nei.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har laget bursdagsgelé i dag (jeg prøvde meg nemlig med kake først, og som pappa sa, det var kanskje greit jeg fikk den jobben. Støtte i hjemmet har aldri føltes bedre). Uansett, på lørdag blir jeg 21. Tjoho.

[Om å plutselig få noe nytt.]

Det er noen ting det virker som verden bare har godtatt som livets store mysterier. Det handler om slikt som måten sokker forsvinner i tørketrommelen, at folk kan like A-Teens fremdeles, og at Aquafresh-tannkrem kommer ut av tuben i tre separerte farger. Med andre ord, ting som teknisk sett ikke burde gå an.

I dag brukte jeg en halvtime på å lete i skapet mitt etter en hvit genser. Ikke at det er noe spesielt med den, men den er veldig ålreit å ha under t-skjorter om vinteren, og det var selvfølgelig av den grunn jeg kjøpte den, jeg har nemlig ingen annen genser til slikt bruk. Etter en iherdig leting i skapet innså jeg at jeg måtte gi tapt, og det var med tungt hjerte jeg dro på meg en hettegenser i stedet. Jeg gikk så ut av rommet mitt og opp trappen, på vei mot kjøkkenet.

På toppen av trappen sto Benedicte.

Rettelse, på toppen av trappen sto Benedicte, ikledd min hvite genser. Jeg var mildt sagt sjokkert. Heldigvis rakk jeg å innhente meg selv ganske fort.

Tine: Hvorfor har du på deg min genser?
Benedicte: Er den din?
Tine: Jepp.
Benedicte: Det visste jeg ikke.
Tine: Hvem andres kunne den vært?

Her var hun svar skyldig. Jeg vant debatten ytterligere ved å påpeke at det var en Bik Bok-genser merket WOW fra den tiden WOW ble solgt i Bik Bok-butikkene, noe hun er alt for ung til å huske selv. Jeg kan allikevel røpe såpass at det allikevel ikke hjalp på hennes fiendtlige innstilling mot å skifte til en annen genser, hennes hovedargument var fortsatt at hun ikke visste den tilhørte noen andre. Vi kranglet ganske mye, men jeg dro annsenitetjokeren minn, og hun endte til slutt med å gå for å skifte. Barnslig som jeg er: Ja, det føltes godt.

Poenget mitt er, og nå henvender jeg meg til publikum, for jeg er eldst, og forstår det rett og slett ikke: Hvorfor har småsøsken denne evnen at plutselig finner klær i skapet de aldri har sett før, og deretter går rett til konklusjonen at om noe ligger i klesskapet, ja da må det definitivt tilhøre dem, i det minste inntil noen andre gjør krav på det? Jeg var øyenvitne til det i dag, og jeg har også vært det tidligere. Det er en akt totalt blottet for logikk, og at de er små, det er noe de vokser av seg når de blir rundt ni. Min lillesøster er hele tolv år og femtién uker. Hun har lært forskjell på min og din.

Hvor kommer tankerekken fra?

-----------------------------------------------

Eventuelt synes jeg VamPus burde settes på saken. Hun er jo på TV og greier. Lykke til!

[Om å virkelig ta den helt ut.]

Helgens definitivt beste kompliment kom fra en amerikaner:

-Tine, du ser virkelig ut som en vassekte amerikaner. Jeg mener, ikke bare sånn wannabe, du ser faktisk ut som du kom rett av båten.

Som alle vet, å bli amerikaner er noe jeg har drømt om lenge, og jeg takket følgelig mye. Det er mulig jeg til og med gikk så langt som til å si det var en sann ære, for hun mumlet noe om at jeg var i ferd med å overdrive denne takknemligheten smule.

Ellers har jeg vært på kinesisk café, slik jeg er hver fredag.* Det var veldig hyggelig, og jeg fikk dekket behovet nok for en hel uke, både når det gjaldt å snakke om meg, Taiwan, og det å snakke kinesisk forøvrig. Der var jeg helt til jeg dro for å intervjue en kar jeg hadde kommet til skade for å be med meg ut på date. Enkelte hevdet at dette gikk i mot all god presseskikk, jeg mente selv det var en interessant vinkling. Da jeg dessuten ikke skal gå Vær Varsom-kurs før kommende torsdag, kunne jeg derfor med god samvittighet informere om at dette hadde jeg slettes ingen forståelse for. Enkelte var allikevel ikke helt enige i dette. Dem om det.

Heldigvis hadde intervjuobjektet skjønt at det var en date av den meget profesjonelle typen, ikke det at det ødela stemningen av den grunn, men som seg hør og bør hadde han med seg gaveartikler til meg. Selv hadde jeg tatt med meg Partner in crime, og det gjorde saken dessto bedre. Det er meget du kan si om Tine, men hun ordner seg liksom.

Lørdagen var den store shoppingdagen. Partner in crime og jeg gikk amokk på 20-kroners salget til Cubus, trållet samtlige av Grünerløkkas bruktbutikker, sa "Nei vi skal ikke ha noe" til tiggere, og så på rare mennesker. Midt i det hele kjøpte jeg denne frekke t-skjorten med den passende tittelen "The last piece."

Da klokken ble fem var jeg faktisk så gudsjammerlig sliten at, til tross for at familien var på Geilo (og mor hadde lagt igjen penger til "frukt") gikk jeg rett hjem og la meg. Flinke Tine.

*Om noen skulle ha noen kinesisk-kyndige mennesker å låne bort, er de hjertelige velkomne. Send meg en mail for mer info.

[Om å vokse fra hverandre.]

Det hadde vært selve skolebokeksempelet på en av de virkelige bra kveldene, med både nye venner, gamle venner, og folk ingen egentlig kjente, men siden det var mange av oss var det ingen som stusset noe videre over akkurat det heller. Jeg hadde stått og snakket noen minutter med en gammel kompis da han plutselig utbrøt,

-Hvorfor er du blitt så kjedelig?

Jeg husker ikke hva vi snakket om, eneste jeg kan si er at jeg anså ihvertfall ikke samtalen for kjedelig. At det ble sagt uten et eneste snev av ironi i stemmen var bemerkelsesverdig, men i grunn ikke særlig overraskende når man så på hvor det kom fra. Jeg skulle instinktivt til å heve stemmen og forklare at om noen var kjedelig, ja da måtte det være vedkommendes mor, da jeg ombestemte meg. Dette var det ikke noen vits i å bråke om, for jeg brydde meg jo egentlig ikke. Prioriteringene våre hadde bare vært så altfor annerledes de siste årene. Jeg lukket munnen min igjen og dro litt i glidlåsen min, som var blitt ødelagt.

-Hersens taiwansk kleskvalitet, sa jeg.
-Hersens den, sa han.

Etter det var det liksom ikke noe mer å si.

[Om å nesten avsløre seg selv.]

-Kristoffer, så fint belte du har, er det nytt?

Vi spiste frokost. Det var vinterferie, og Bror 1 hadde perm. Som regel når han er hjemme, pleier han å trave rundt i militærklærne sine, tvinge Benedicte til å ta femti push-ups på flekken, kanskje lære henne noen bokseknep ("Hun gråter ikke så mye lenger"), og i det hele tatt bare se tøff og sterk ut. Med unntak av det første var ting akkurat som før, men som sagt, det var et unntak, og dette visste jeg, det er nemlig jeg som pleier å handle mesteparten av klærne hans, da Bror 1 mener at tiden brukt på shopping er ensbetydende med å kaste bort hans dyrebare ressurser.

Kristoffer: Jeg skjønner ikke hva dere snakker om.
Tine: Det beltet du har på deg.
Bror 1: Hvilket?
Tine: Det.

Heftig peking.

Bror 1: Er ikke helt med her...
Tine: Det ikke-grønne beltet ditt.
Bror 1: Å ja, det. Nei, det har jeg kjøpt selv.

Både Modern og jeg mistet hakene våre i bordet. Bror 1 kjøper aldri klær selv. Det var helt stille på kjøkkenet. Riktignok hadde militæret gjort underverker på ganske mye, men kunne det tenkes han var blitt voksen på dette punktet også?

Modern: Selv?
Bror 1: Ja, det er fra da vi skulle på julebord i Bodø. Jeg hadde jo ikke annet enn militærklær med meg. Tok seg ikke ut vet du, så jeg kjøpte meg et belte.
Tine: Men... hæh?
Bror 1: Jeg var selvsagt totalt og hemningløst dritings under hele seansen. Husker ingenting. Var jo julebord jo!
Tine: Særlig.
Bror 1: Tenk.

Og så takket han for maten, satte tallerkenen sin i vaskemaskinen, og gikk storfornøyd ut av kjøkkenet. Modern ristet på hodet. Det var i det minste lov å håpe.

[Om å kjempe en kamp mot staten.]

Den siste tiden har det blitt en del Prison Break, så jeg skal være den første til å innrømme at påstanden jeg er i ferd med å komme med kanskje er litt vel drøy. Problemet er nemlig at jeg ikke klarer å bestille skattekort. Tro meg, jeg har prøvd og etter atter et mislykket forsøk på å få ting brakt på det rene, har jeg innsett at den norske stat nok rett og slett ikke ønsker at jeg skal betale skatt til dem. Om den norske stat ikke ønsker at du betaler skatt er det jo all grunn til bekymring, det er jo et av trademarkedene deres! La meg forklare, etter å ha levd lykkelig i utallige år på frikort har jeg nå innsett at det i år kanskje er en liten mulighet for at jeg vil tjene mer det som er lovlig for å leve et skattefritt liv i vårt ringe land. Som den lovlydige borgeren jeg er, bestilte jeg selvsagt skattekort (nesten) med en gang dette ble fastslått. Men ukene gikk, og den eneste korttypen jeg har fått færre av de siste ukene er genuine Valentines-kort.

Glasset mitt er som vanlig halvfullt, men da februarmåned også er i ferd med å renne ut innså jeg at det var på tide å ty til noe drastisk, så jeg logget meg på atter en gang og fikk sendt inn alle faktaopplysninger på nytt. Jeg trykket først "Bestill," men da det kom opp feilmelding om at jeg med den beregnede inntekten fortsatt var på frikort (la gå, jeg hadde vært noe beskjeden) la jeg til ganske mye mer. "Bestill." Fortsatt samme beskjed. Jeg la til såpass at det var tre ganger mer enn først forventet (og nå veldig mye over den magiske 33000 kroners grensen), men allikevel sto det frikort å lese på skjermen. Frikort.

Altså... Det må jo være noe som er riv ruskende feil.

[Om idioter i storbyen.]

I helgen har jeg blitt tilskreket på offentlig sted av en skokk kinesere, og virkelig fått så hatten passet av en selvmotsigende amerikaner fordi jeg ble lurt til å innrømme at jeg er for et selvstendig Taiwan. Om du er like bekymret som Modern for nye triadedrap i hovedstaden, kan jeg berolige deg med at sannsynligheten for akkurat det nå er heldigvis blitt ganske liten igjen, men det var et punkt hvor jeg nesten var i ferd med å bli litt redd. Etter en diskusjon (fra min side, jeg brukte inne-stemme, i motsetning til overnevnte som regelrett kranglet) på litt over halvannen time, gikk jeg ut og tok en pause. Da jeg kom inn igjen hadde motstanderne roet seg ned såpass at det gikk an å ta hverandre i hendene og si at vi var venner og vel forlikt. Personlig følte jeg at jeg gikk relativt seirende ut av disputten, men det skal allikevel sies det nå er lært at dette var et tema man skal gjøre alt for å unngå med kinesere fra fastlandet. Venninnen min og jeg skulle videre, men vi takket for praten, ga bort telefonnumre og hoppet på bussen til Sandvika og Prammen, der det var like hyggelig som alltid. På vei hjemover stakk vi innom Hydro, hvor nattevaktene kunne fortelle at det hadde dumpet innom en busslast med toppløse damer en time i forveien. Så lo vi godt av alle bildene som var blitt slengt opp på pauserommet allerede. Livet på Hydro'n er nå en gang livet på Hydro'n.

Lørdag var jeg i innflyttnings-/bursdagsfeiring på Bislett. Det er lett å imponere folk som ikke kan det du gjør, og ihvertfall folk som har drukket litt, så jeg endte opp med å skrive kinesiske tegn på armene til folk store deler av kvelden. Kult for meg, for jeg elsker jo studiene mine, men at noen andre skal være så interesserte, det skjønner jeg egentlig ikke. Ikke søren om du får lurt så mye som en liten ligning på armen min, uansett hvor gøy det er å studere matematikk for eksempel. I gangen kom jeg til skade for å nevne mitt opphold i Oman for nå snart ti år siden, noe guttene jeg snakket med tok for å være tilsammen ti år, til tross for at jeg gjentatte ganger prøvde å forklare at det ikke var helt slik. En stor del av jenteoppsjekking er nettopp å være interessert, jeg er selvsagt intet unntak. Allikevel, spør du, forventer vi at du kanskje følger den røde tråden vi gir deg litt lenger enn et "Ok, nettopp flyttet hjem fra Taiwan, ja, hva gjorde så tyveåringene i Oman da?". Samtalen var hyggelig, men jeg snakket om Oman i fire timer, og det er litt... lenge.

Senere på kvelden ble jeg også sjekket opp av en kar som var så full av seg selv at jeg ble helt fascinert av å høre om det. Names-dropping er ikke kult uansett hvor du kommer fra, jeg vet nemlig ikke om en Tobias som driver modelling i New York, og det selv om du har x-antall ganger møtt han i Barcelona/London/Milano/Paris/whatever og vet du ikke hvor Høvik er, da er du nok ikke så "Bærumsgutt to da bone" som det du gir deg ut for. Jeg kan forstå at modellyrket er slitsomt, og det er godt å høre at folk gjør det bra, men er du i Norge for å tjene opp penger så du har råd til å dra til utlandet igjen, da har du neppe gjort det så nevneverdig allikevel. Det imponerer lite at du tenker på å søke enten BI eller Copenhagen Business School, for har du ikke gjort det, har du ikke kommet inn heller. Setninger som "Du må slutte å henge i Oslo, utlandet er fremtiden, du kommer ingen vei ved å være her så mye" var dessuten kanskje litt vel bak mål å komme med til underskrevne, men jeg lot han styre uten å si noe. Det var en ytring som hadde vært malplassert til de fleste. Da han endelig hadde greid å pløye gjennom hele sin egen livshistorie, og det uten at jeg hadde respondert med et eneste spørsmål, smilte han og sa at i dag var jeg heldig, for jeg kunne få ringe han en dag om jeg ville, så nå måtte jeg se å få rotet frem mobilen min. Jeg hevet øyenbrynet, og før jeg snudde meg ganske så kokett, forklarte jeg fort at jeg skrev om utelivet i Oslo for Aftenposten, og om han gjorde noe som var verdt tiden min kunne han jo alltids slå på tråden en gang. I bakgrunnen hørte du han rope, "men husker du navnet mitt da? Jeg har bare jobbet for Dagbladet og VG skjønner du, så det kunne jo verdt interessant." Av og til så gjør det seg med et ess i ermet, selv om man må slå det hardere i bordet enn det man strengt tatt burde.

[Om alle hjerters dag.]

Jeg mener valentines er oppskrytt, og det føler jeg definitivt jeg har all grunn til, da jeg er like singel på denne siden av døgnet som jeg var i morges, og det til tross for at det står å lese i dagens aviser at jeg er komplett kjæresteløs. Med min vinnende personlighet og blendende smil (se forøvrig bildebevis nedenfor), jeg er enig i at det er komplett uforståelig og trøster meg med at i det minste har Modern alltid sagt jeg er pen.

Når det er sagt, jeg har mottatt hele tre påskjønnelser:

• En kjærlighet på pinne den nye kjæresten til Storrusten* hadde kjøpt for å vise henne, men ikke gi bort.
• Lillesøster hadde laget et kort til hver av de andre i familien. En forøvrig hyggelig affære, men det må innrømmes at det var delte meninger om bildevalget, noe jeg føler var ganske så legitimt.

• En konvolutt med dette innholdet lå i postkassen min da jeg kom hjem (ok, det ene sjokoladehjertet hadde jeg allerede spist da bildet ble tatt):

For å stikke hull på alles tankebobler om fanatiske bloggfans og således med en gang, her må jeg nok skuffe å si at det dessverre ikke gjelder meg helt enda. Jeg har derimot en meget god mistanke om hvem avsender er, så jeg vil ikke annet enn å takke for sjokkis, det er alltid meget velkomment.

*Det er sant! Forholdet er til og med så ferskt at det ikke er blitt skrevet enda. Jammen godt at noen her tar ansvar!

[Om å bli litt satt ut.]

Læreren min var fem minutter for sen og kom heseblesende inn i klasserommet. Jeg var også for sen, men hovedforskjellen på meg og han er at hans oppmøte er litt mer essensielt for timen enn det mitt er. Ihvertfall om du ser på det i denne sammenheng.

Så læreren min kom altså for sent, og for å gjøre det hele verre så snakket han meget og kjempemye om slitsom nyresten og at legen hadde sagt han strengt tatt ikke burde undervise, men han kom allikevel bare for å glede oss. Jeg fikk et voldsomt hosteanfall akkurat da, og han blunket lurt. Joda, stemningen var satt. Ikke for det, som regel er kinesisktimene mine ukens høydepunkt, men kvelden i forveien hadde vært sen og jeg var veldig lite forberedt til timen, noe jeg, med min lange lærerkarrière bak meg, kan si med sikkerhet at alle lærere utvikler en egen radar for. Da blir ikke ting like stas.

Uansett, så vi hadde time og da vi hadde pause forsvant han ut før de fleste i det hele tatt rakk å få med seg at første halvdel var over. En stund senere kom han tilbake med et stort glis om munnen.

-Vil noen se en nyresten?

Nei, tenkte jeg, han hadde vel ikke...?

Det hadde han, og nå holdt han en ørliten svart sak opp for å bevise at jo, han hadde ikke bare fått nyrestenen ut, men han hadde like så godt tatt den med seg tilbake også.

-Jeg legger den her jeg, man vet jo aldri når man kan få bruk for en slik en.

Nei, tenkte jeg igjen, han ville ihvertfall ikke bare legge den fra seg på kateteret?

Men akkurat det gjorde han. Vi gratulerte og han bukket til en kort applaus. En mumlet noe om at så lenge vi slapp å se fremstillelsen så var det endelige produktet det viktigste.

En stund siden ombestemte han seg, plukket stenen opp og la den i lommeboken.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal putte som punchline enda.

[Om å ikke få sympati.]

I natt drømte jeg så fryktelig at jeg våknet av mitt eget panoramaskrik helt våt av svette. Pappa var blitt grusom og så sint at han ble usynlig så vi måtte kaste mel på han, men vi kastet så mye mel rundt før vi fant han at alle som var der ble dekket av mel og da ble alt enda verre.

Da jeg fortalte det til pappa i dag morges, hevdet han at dette var en lett drøm å tyde, og at dette ikke kunne bety annet enn at jeg sporenstraks burde gå og rydde rommet mitt.

Den så jeg virkelig ikke komme.

[Om søskenkjærlighet.]

Det var langt hjem. Vi var fem stykker med en bagasjelast som tilsa at vi var ni i en bil som det strengt tatt ikke burde vært lovlig å ha mer enn fire voksne personer i på en gang. Bilen var varm, det var altfor mye klær på oss alle, og enkelte hadde tilbragt store deler av veien med å krangle. Selv hadde jeg latt som jeg sov for å beholde bilfreden. Og der, midt i alt sammen kom denne samtalen:

Benedicte: Hvem er det som er bestevennen din?
Bror 2: Det må være Kristoffer.
Benedicte: Å, du mener han som bor i Molde?
Bror 2: Nei, Kristoffer liksom.
Benedicte: Han i klassen din?
Bror 2: Nei, Kristoffer. Bror 1.
Benedicte: Ikke han du spiller x-box med?
Bror 2: Nei, jeg mener Kristoffer altså.
Benedicte: Seriøst?
Bror 2: Helt på ordentlig.

Plutselig virket ikke baksetet så trangt lenger.

[Om å bli norsk igjen.]

Jeg tror jeg er i ferd med å komme over Taiwan-depresjonen. Det kan til og med hende jeg er i ferd med å atter en gang være forelsket i livet. Ihvertfall litt.

På torsdag var det kinesisk nyttårsfest på skolen. Jeg hadde endelig bestemt meg for å ikke lenger være hun sære som forsvant før timen var slutt så jeg slapp å snakke med folk (det har nemlig aldri vært noen grunn til det), tok et dypt pust, og før kvelden var omme hadde jeg jaggu ordnet meg klassevenner, jeg også. Fordelen med å studere språk er jo nettopp det at folk er som regel veldig glad i å snakke og da går ting gjerne litt av seg selv. Det er dessuten veldig utypisk meg å være stille, tross alt.

På fredag var første dag på jobb og det sparket rumpe. Jeg vandret rundt, hilste på altfor mange personer jeg ikke husker navnet på, fikk adgangskort, og ellers var i en så stor lykkerus at jeg tidvis var bekymret over at folk skulle tro jeg gikk på speed. Vafler fikk jeg også. Det lønner seg å jobbe i Aftenposten på fredager.

Etter jobb brukte jeg opp det som var igjen av sommerjobb-pengene mine fra i fjor sommer (overraskende mye faktisk) på skiklær og dro på pappas firmatur til Trysil. Pappa hadde kinesiske kolleger jeg fikk snakket en del med, og siden lå Benedicte, Bror 2 og jeg og så på Planet of the Apes til klokken to om natten. Dagen etter var vi i bakken ukristelig tidlig, og sto til heisen ikke gikk mer. Føret var så fantastisk at jeg tenkte til og med jeg kunne bli dødsgod på snowboard, til tross for at dette er noe slalåm-entusiasten i meg ga opp for mange år siden. Bror 2 var keen på å prøve skiene mine, så etter en rask bytt startet min karrière som Trysils beste snømåker. Til tross for hjelm og seks genser lag, jeg klarte å pådra meg intet ringere enn femten blåmerker på venstre ben alene. Resten trenger vi ikke snakke om. Det skulle nemlig vise seg fort at dette kanskje ikke var helt tingen, så etter å ha stoppet heisen sikkert atten ganger på et kvarter gikk jeg opp det siste stykket av bakken. Det ble med den ene turen.

Senere på kvelden gjorde jeg et stort nummer av å sette meg med de utenlandske som var med. Etter en så heftig nær-døden opplevelse som den jeg hadde med bakkens eneste tre var det lett å knytte bånd med asiatene som aldri hadde hatt noen nevneverdig kontakt med snø før, og vi la ut om krigsskader så det gjallet i veggene. Det ene førte til det andre og da foreldrene mine gikk for å legge seg hadde jeg allerede jobbet meg inn i en gruppe av de yngre på avdelingen. Kvelden var lang og begivenhetsrik, jeg rakk ikke bare å holde et "Bærum for dummies-kurs" for de X-antall nyinnflyttede, bli invitert på middag når software-avdelingen fra Shanghai kommer, men også å overtale enkelte til å begynne å kalle faren min for Pappa Venås, noe jeg var særs og godt fornøyd med. At min meget ungdommelige far (nu vel) muligens ikke vil være like ekstatisk på mandag, det kan kanskje hende.

[Om at man ikke kan bli for gammel.]

Benedicte hadde ryddet på rommet.

Benedicte: Tine, vil du ha disse Hello Kitty-greiene?
Tine: Joda, sikkert. Men du vil ikke ha det selv?
Benedicte: Nei, jeg har vokst i fra slikt.

Søsteren min er tolv.

---------------

Den oppmerksomme leser kan ha latt merke til at interiøret er noe annerledes. Er svært ambivalent, så om du har noen tilbakemeldinger er jeg veldig interessert i å høre om dem. Er det FOR jentete for rosa-allergikere for eksempel? Jeg vil jo gjerne at de også skal nå sluttpoenget før de føler de må ut å gjøre noe super-matcho, som å drepe en hval eller spise tre suppeskjeer kanel for å kompensere.
Personlig føler jeg den er veldig meg da, og nå står dessuten endelig bloggen min til mobilen, noe som selvfølgelig er veldig viktig.

Illustrasjon:

[Om respekt og sånn.]

Kanskje jeg bare prøver for hardt?

Gutt i klassen 1: Å jess! Kinesisk i dag. Jeg tuller ikke, nettene før jeg skal snakke kinesisk så hender det jeg våkner i løpet av natten og er bare så giret at jeg ikke får sove.
Tine: Haha... Sånn har jeg det nå også.
Gutt i klassen 1: Jammen hør på meg da, problemet mitt er at situasjonen er litt kjip i lengden, for det gjør jo at jeg blir drittrøtt dagen etterpå og da får jeg jo ikke med meg noe allikevel.
Tine: Ikke le, men sånn hadde jeg det faktisk i Taiwan også.
Gutt i klassen 2: Haha... I tre år Venås? Ikke rart du er som du er.
Tine: Altså, vel, halvannet da?

[Om helgens eskapader.]

Helgen min var i det hele tatt ganske så ålreit, til tross for milevis med gåing og et vær som egentlig ikke tillot således.

For tiden har jeg fri på fredager, og det er litt upraktisk, for det blir gjerne langhelg av slikt. Det er nå en gang slik det ble, og vi kan begynne på torsdagen, hvor jeg opprinnelig var blitt lovet bli-kul-kurs i OsloByNight (Obs! Lek med ord!). Planen var nemlig det at jeg skulle lage en litt morsom føljetong av typen "Tine går på bli-kul kurs - om hvordan begynne fra bunnen på den sosiale rangstigen og nå toppen" (jeg hadde kanskje tenkt å jobbe litt med tittelen da). Jeg hadde jo de rette menneskene og alt slikt, men etter den torsdagen vet jeg helt ærlig ikke hvor mye jobb som trengs å gjøres.

For eksempel, da vi var ute, møtte jeg helt tilfeldig på en de kule som jeg hadde gått i klasse med på Stabekk. Samtalen gikk omtrent som følger:

Han: Jaja, men hva driver du med for tiden a'?
Tine: Studerer på Blindern.
Han: Fêtt. Hva da?
Tine: Kinesisk. Mandarin.
Han: Det er kult da. Er du god liksom? Kan du si noe?
Tine: Jeg snakker ganske flytende egentlig...
Han: Shit ass, det er jo imponerende. Da har du ikke tid til mye annet ihvertfall.
Tine: Jeg har nettopp fått jobb da, så det blir nok travelt når jeg begynner med den.
Han: Ny jobb? Gratulerer. Hvor da?
Tine: I Aftenposten.
Han: Du tuller? Hvordan fikk du den?
Tine: Ehm... Du kan vel si det sånn at ting bare ordnet seg. Men nok om meg, hva gjør du?
Han: Jeg driver og tar opp noen fag på Bjørknes. Skal bli pilot. Men du, jeg må nesten stikke jeg.

På fredag var jeg ute med sannsynligvis brorparten av Oslos Taiwan-fanatikere og en taiwaneser. Vi var tilsammen fem, men vil du være med neste gang er det bare å si ifra. Minstekrav er at du må elske Taiwan for alt det har å by på, i overkant er å si at du er taiwaneser, selvfølgelig, med mindre du er nettopp det. Til tross for at vi begynte kvelden med en lengre rundtur på Blindern i tidenes største snøvær (bokstavelig talt) i søken av en større gruppe kinesere som senere skulle vise seg å ikke være der, kvelden var en storsuksess. Virkelig. Taiwan bonder altså. Og Internett, for det var omtrent første gangen vi møttes in real life. Mange dim sums senere var plutselig klokken kjempemange og vi løp for å rekke den siste bussen min, men da vi kom frem var den allerede gått, og både Taiwan-glad Nordmann og jeg så noe fortvilet ut et par minutter. Jeg hadde akkurat innsett at det ble taxi hjem for andre dag på rad da, ironisk nok, taiwaneseren kom på at det fortsatt gikk tog. Jeg kunne ikke si annet enn at jeg var mektig imponert og min venn fikk et ganske så brillefint smil om munnen.

Resten av helgen gikk i det store og det hele med til utpakkingen. Modern hadde satt som mål at kjellerstuen skulle være tom for esker søndag kveld, og lørdag morgen så det alt annet enn lovende ut. Pappa og jeg løp rundt i huset hele dagen og da kvelden kom var det såvidt jeg rakk å gjøre meg pen før jeg skulle ut igjen, denne gangen i avskjedsfest til en kompis som skal Japan i noen måneder. Jeg rakk akkurat ikke bussen som kjørte til Eiksmarka, noe som resulterte i at jeg måtte gå hele veien fra Lysaker og opp. Korrekt antrukket som jeg alltid er hadde jeg på meg sommerstøvletter og miniskjørt. Tine gjør seg om vinteren, det er ihvertfall sikkert. Jeg kom allikevel frem til slutt, og etter en rask opptining og enda to lag med sminke og tok vi turen til Sandvika. På veien til angrep en av de andre passasjerene busssjåføren vår. Etter å ha himlet masse med øynene, klaget over teit fjortisfyll, og å ha hjulpet til med å avverge det som kunne vært en veldig dramatisk opplevelse (bare ikke i den rekkefølgen), kom vi oss ihvertfall dit vi skulle til slutt. Det skulle vise seg å være en av de kveldene som kan kategoriseres som over middels bra, og da det var på tide å dra hjemover var det så mange som ikke ville at kvelden skulle være over at vi like så godt tok turen hjem til fots.

Jeg tuller ikke, jeg er alvorlig stiv etter kveldens aktiviteter.