[Om å bli norsk igjen.]

Jeg tror jeg er i ferd med å komme over Taiwan-depresjonen. Det kan til og med hende jeg er i ferd med å atter en gang være forelsket i livet. Ihvertfall litt.

På torsdag var det kinesisk nyttårsfest på skolen. Jeg hadde endelig bestemt meg for å ikke lenger være hun sære som forsvant før timen var slutt så jeg slapp å snakke med folk (det har nemlig aldri vært noen grunn til det), tok et dypt pust, og før kvelden var omme hadde jeg jaggu ordnet meg klassevenner, jeg også. Fordelen med å studere språk er jo nettopp det at folk er som regel veldig glad i å snakke og da går ting gjerne litt av seg selv. Det er dessuten veldig utypisk meg å være stille, tross alt.

På fredag var første dag på jobb og det sparket rumpe. Jeg vandret rundt, hilste på altfor mange personer jeg ikke husker navnet på, fikk adgangskort, og ellers var i en så stor lykkerus at jeg tidvis var bekymret over at folk skulle tro jeg gikk på speed. Vafler fikk jeg også. Det lønner seg å jobbe i Aftenposten på fredager.

Etter jobb brukte jeg opp det som var igjen av sommerjobb-pengene mine fra i fjor sommer (overraskende mye faktisk) på skiklær og dro på pappas firmatur til Trysil. Pappa hadde kinesiske kolleger jeg fikk snakket en del med, og siden lå Benedicte, Bror 2 og jeg og så på Planet of the Apes til klokken to om natten. Dagen etter var vi i bakken ukristelig tidlig, og sto til heisen ikke gikk mer. Føret var så fantastisk at jeg tenkte til og med jeg kunne bli dødsgod på snowboard, til tross for at dette er noe slalåm-entusiasten i meg ga opp for mange år siden. Bror 2 var keen på å prøve skiene mine, så etter en rask bytt startet min karrière som Trysils beste snømåker. Til tross for hjelm og seks genser lag, jeg klarte å pådra meg intet ringere enn femten blåmerker på venstre ben alene. Resten trenger vi ikke snakke om. Det skulle nemlig vise seg fort at dette kanskje ikke var helt tingen, så etter å ha stoppet heisen sikkert atten ganger på et kvarter gikk jeg opp det siste stykket av bakken. Det ble med den ene turen.

Senere på kvelden gjorde jeg et stort nummer av å sette meg med de utenlandske som var med. Etter en så heftig nær-døden opplevelse som den jeg hadde med bakkens eneste tre var det lett å knytte bånd med asiatene som aldri hadde hatt noen nevneverdig kontakt med snø før, og vi la ut om krigsskader så det gjallet i veggene. Det ene førte til det andre og da foreldrene mine gikk for å legge seg hadde jeg allerede jobbet meg inn i en gruppe av de yngre på avdelingen. Kvelden var lang og begivenhetsrik, jeg rakk ikke bare å holde et "Bærum for dummies-kurs" for de X-antall nyinnflyttede, bli invitert på middag når software-avdelingen fra Shanghai kommer, men også å overtale enkelte til å begynne å kalle faren min for Pappa Venås, noe jeg var særs og godt fornøyd med. At min meget ungdommelige far (nu vel) muligens ikke vil være like ekstatisk på mandag, det kan kanskje hende.