[Om søskenkjærlighet.]

Det var langt hjem. Vi var fem stykker med en bagasjelast som tilsa at vi var ni i en bil som det strengt tatt ikke burde vært lovlig å ha mer enn fire voksne personer i på en gang. Bilen var varm, det var altfor mye klær på oss alle, og enkelte hadde tilbragt store deler av veien med å krangle. Selv hadde jeg latt som jeg sov for å beholde bilfreden. Og der, midt i alt sammen kom denne samtalen:

Benedicte: Hvem er det som er bestevennen din?
Bror 2: Det må være Kristoffer.
Benedicte: Å, du mener han som bor i Molde?
Bror 2: Nei, Kristoffer liksom.
Benedicte: Han i klassen din?
Bror 2: Nei, Kristoffer. Bror 1.
Benedicte: Ikke han du spiller x-box med?
Bror 2: Nei, jeg mener Kristoffer altså.
Benedicte: Seriøst?
Bror 2: Helt på ordentlig.

Plutselig virket ikke baksetet så trangt lenger.