Det er noen ting det virker som verden bare har godtatt som livets store mysterier. Det handler om slikt som måten sokker forsvinner i tørketrommelen, at folk kan like A-Teens fremdeles, og at Aquafresh-tannkrem kommer ut av tuben i tre separerte farger. Med andre ord, ting som teknisk sett ikke burde gå an.
I dag brukte jeg en halvtime på å lete i skapet mitt etter en hvit genser. Ikke at det er noe spesielt med den, men den er veldig ålreit å ha under t-skjorter om vinteren, og det var selvfølgelig av den grunn jeg kjøpte den, jeg har nemlig ingen annen genser til slikt bruk. Etter en iherdig leting i skapet innså jeg at jeg måtte gi tapt, og det var med tungt hjerte jeg dro på meg en hettegenser i stedet. Jeg gikk så ut av rommet mitt og opp trappen, på vei mot kjøkkenet.
På toppen av trappen sto Benedicte.
Rettelse, på toppen av trappen sto Benedicte, ikledd min hvite genser. Jeg var mildt sagt sjokkert. Heldigvis rakk jeg å innhente meg selv ganske fort.
Tine: Hvorfor har du på deg min genser?
Benedicte: Er den din?
Tine: Jepp.
Benedicte: Det visste jeg ikke.
Tine: Hvem andres kunne den vært?
Her var hun svar skyldig. Jeg vant debatten ytterligere ved å påpeke at det var en Bik Bok-genser merket WOW fra den tiden WOW ble solgt i Bik Bok-butikkene, noe hun er alt for ung til å huske selv. Jeg kan allikevel røpe såpass at det allikevel ikke hjalp på hennes fiendtlige innstilling mot å skifte til en annen genser, hennes hovedargument var fortsatt at hun ikke visste den tilhørte noen andre. Vi kranglet ganske mye, men jeg dro annsenitetjokeren minn, og hun endte til slutt med å gå for å skifte. Barnslig som jeg er: Ja, det føltes godt.
Poenget mitt er, og nå henvender jeg meg til publikum, for jeg er eldst, og forstår det rett og slett ikke: Hvorfor har småsøsken denne evnen at plutselig finner klær i skapet de aldri har sett før, og deretter går rett til konklusjonen at om noe ligger i klesskapet, ja da må det definitivt tilhøre dem, i det minste inntil noen andre gjør krav på det? Jeg var øyenvitne til det i dag, og jeg har også vært det tidligere. Det er en akt totalt blottet for logikk, og at de er små, det er noe de vokser av seg når de blir rundt ni. Min lillesøster er hele tolv år og femtién uker. Hun har lært forskjell på min og din.
Hvor kommer tankerekken fra?
-----------------------------------------------
Eventuelt synes jeg VamPus burde settes på saken. Hun er jo på TV og greier. Lykke til!
14 kommentarer:
Si fra om du finner ut av det, for jeg vil gjerne vite
Åh, åh, åh..! Jeg kjente så mye glemt sinne boble opp igjen når jeg leste denne posten!
Irritasjonen over å finne tøyet sitt tilsmusset på noen andre som ikke har spurt om lov... åh!
Jeg gav lillebror rommet mitt da jeg flyttet hjemmefra (til nærmeste by), etter et par uker hadde han fullstendig tatt over ikke bare rommet, men også den tilhørende loftstua jeg hadde delt med vår andre bror.
Man bør aldri føle seg for trygg når det kommer til småsøsken!
...vet du, det snur. Paa et eller annet tidspunkt snur det og de begynner aa gi deg ting istedet. Trust me. Min lillebror tok til seg det han kunne av mine saker (frem til frykten for jentelus tok ham), men i dag er det han som er sjefen. Derfor har jeg iPod, dockingstasjon med hoeyttalere, digitalkamera og masse andre duppeditter som jeg ikke ville hatt hvis ikke han syns jeg trengte det. Jeg tror universet har en slags rettferdighet til slutt. Kanskje.
Jeg fant ei bukse i skapet etter at jeg flytta i høst. -Aner ikke- hvem den kan være sin. Vil du prøve den?
Emelie: Tro meg, finner jeg svaret blir det bokskriving, ingen vei utenom.
Terese: Ikke sant! Men som sagt, det verste er når du faktisk oppdager dem i aksjon. Jeg har opplevd å få tilsendt bilder av enkeltpersoner iført klærne mine. Det var ganske irriterende.
Minneapolise: Jeg har opplevd det samme, bare at jeg ikke ga det bort. Jeg ble bare fortalt at det store fine rommet mitt var nå brors, selv kunne jeg finne en madrass i boden og ta det tomme gjesterommet. (Fant ut etterpå at det viste seg å være et grom-rom, men det har jeg enda ikke sagt).
Alter Ego: Det der nekter jeg å tro på før jeg skjer meg.
Thomas: Det er enda verre å LÅNE bort søskens klær. Det har jeg også sett, og det er _i_k_k_e_ GREIT.
Jeg mener det: Du kan få den hvis den passer, for den passer ingen andre.
Ja? Ta den med på skolen i morgen! Jeg er der mellom tolv og fem ihvertfall.
Eller vent, hvilken størrelse er det? Og ikke minst, hva slags bukse? I følge Ingrid liker jeg bare ting som er rosa og glitrer, men jeg vet ikke helt om jeg kunne tenkt meg en slik bukse... Eller jo, forresten?
Det er denne... men jeg jobber 12-17, så det passer egentlig ekstremt dårlig!
Uh hu...
I see...
Right.
Ari, something tells me you haven't been practicing your Norwegian lately. I don't know what to say.
Tro meg, det er ikke bare småsøsken som konkluderer slik.
Jeg har en storesøster på 20 som har en tendens til å gå å ta klærne mine. Og de passer henne ikke en gang.
I tillegg ser hun ikke ut til å ha forstått at mamma aldri kjøper ting til henne lenger, og at om noe havner i skuffene hennes uten at hun har kjøpt det selv umulig kan være hennes.
Så kan det også nevnes at at jeg bruker en adskillig større sum på klær enn nevn storesøster.
Legg inn en kommentar