Det hadde vært selve skolebokeksempelet på en av de virkelige bra kveldene, med både nye venner, gamle venner, og folk ingen egentlig kjente, men siden det var mange av oss var det ingen som stusset noe videre over akkurat det heller. Jeg hadde stått og snakket noen minutter med en gammel kompis da han plutselig utbrøt,
-Hvorfor er du blitt så kjedelig?
Jeg husker ikke hva vi snakket om, eneste jeg kan si er at jeg anså ihvertfall ikke samtalen for kjedelig. At det ble sagt uten et eneste snev av ironi i stemmen var bemerkelsesverdig, men i grunn ikke særlig overraskende når man så på hvor det kom fra. Jeg skulle instinktivt til å heve stemmen og forklare at om noen var kjedelig, ja da måtte det være vedkommendes mor, da jeg ombestemte meg. Dette var det ikke noen vits i å bråke om, for jeg brydde meg jo egentlig ikke. Prioriteringene våre hadde bare vært så altfor annerledes de siste årene. Jeg lukket munnen min igjen og dro litt i glidlåsen min, som var blitt ødelagt.
-Hersens taiwansk kleskvalitet, sa jeg.
-Hersens den, sa han.
Etter det var det liksom ikke noe mer å si.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar