[Om Shanghaidager.]

Jeg har prøvd å lage en oppsummering av den siste tiden i Shanghai. Jeg får ikke skrevet om alt. Til det er det for mye som skjedde, de nevneverdige mennesker for mange, og inntrykkene for ubeskrivelige. Dette er et forsøk. Det er lagt i svært lite kronologisk rekkefølge, bare så det er sagt.

Dette er altså her jeg jobbet i 2010. Akkurat her. Her fortalte jeg kineserne at vi var 4,8 millioner mennesker som var glade i å gå på ski, spise sjømat, og beskue nordlyset, og det var her jeg, som en del av jobben, hørte på den norske EXPO-hiten Powered by Nature og Secret Gardens Night Mode Suite kontinuerlig i seks måneder. Tanken gjør meg fortsatt en smule gal.

Dette er fra da paviljongen hadde med Marit Larsen på et slags resturantkonsept hvor man lager maten selv. Vi snakket hverken med Marit Larsen eller merket noe til om hvorvidt hun egentlig lagde noe særlig mat. Jeg slet med dumplings. De jeg lagde ble så stygge at damen som skulle hjelpe oss, kastet dem når hun trodde jeg så en annen vei. Dette er forøvrig også den samme dagen jeg hadde skrytt hemningsløst til alle om at akkurat denne måneden ville jeg ha penger på konto dagen før lønning, helt til jeg sjekket saldo og oppdaget at jeg hadde omlag 3,37 kroner igjen på konto.

Her snakker vi ikke med Marit Larsen.

Dette er fra de europeiske bypaviljongene. Madrid, om ikke husker feil. Muligens kanskje London.

Den thailandske kronprinsessen besøkte paviljongen vår. Det skal sies at vi hadde forventet en dame noe mer glamorøs (Prinsessen til høyre), men det er hun som skal arve hele gildet, og da er det jo strengt tatt det samme om hun velger å gå i en rosa rutete flanelskjorte.

Vi hadde ansattfest. Jeg var ansvarlig for partyeffekter, og brukte selvsagt hele budsjettet på solbriller.

Suksess.

En dag sjefen min, Hun med Rødt Hår og jeg var ute og gikk, kom vi over denne vognen.

Dette er en av de beste reklamekampanjene jeg har sett.
"The most enjoyable way to learn Chinese: Qingdao Pijiu '在中国喝酒，会说'青岛啤酒'可能比会说'你好更重要'[Qingdao Øl, når du drikker alkohol i Kina, kan det være viktigere å kunne si 'Qingdao Øl' enn 'hallo']".

Shanghai Skyline.

Alle mine følelser samlet.

En dag vi var på Super Brand Mall kom vi over denne plakaten, som kunne fortelle at norsk laks nummer ti million ville ankomme Kina ganske snart. Det var fint, jeg hadde lurt på hvordan han lå an i løypa.

Jeg laget et persongalleri på jobben som telte til slutt over femti personer. Dette er et lite utdrag. Jeg er prinsessen med hjertet rundt halsen.

Svenskene arrangerte rulleskøytedisko. Jeg gikk til frisøren med et bilde av Michael Jackson type 10 år og sa jeg ønsket samme hårfrisyre. Dette var resultatet.

Siste EXPO-dag hadde vi fancy middag og diplomutdeling. Se så glad jeg er for at jeg aldri skal måtte stå og høre på Secret Garden igjen.

[Om hvordan unngå å få nervøse barn.]

Hele kjøkkenet og halve gangen vår lå røyklagt. Det luktet svidd. Veldig svidd. Modern gikk fort ut på kjøkkenet for å finne ut hva røykkilden var. Opplysende (og noe stresset) kom det fra Benedicte, som satt i naborommet:

Benedicte: Eh... Mamma, det lukter brent her!

Modern: Jammen så ikke lukt da!

Benedicte: Ok!

Jeg så rart på henne.

Modern: Trikset er å begynne med bagatelisering i en tidlig alder, da blir det vant til det før de blir gamle nok til å begynne å stille spørsmål ved det hele.

(Minutter senere fant vi ut at det hele skyldtes at oppvaskmaskinen hadde forsøkt å fortære en stekespade, noe som selvsagt hadde endt med en lei forstoppelse.)

[Om all forskjell i hele verden.]

Jeg kan ikke mye koreansk. Absolutt ikke noe verdt å nevne en gang, men jeg kan litt. Noen få setninger jeg har plukket opp fra venner. Det er selvsagt mest av typen "Skål" og "Jeg elsker deg." De klassiske man gjerne lærer først på de fleste nye språk. I flere år har jeg dessuten gått rundt og trodd at jeg har kunnet uttrykket for "Jeg er sulten." Til tross for at jeg hører veldig mye på koreansk popmusikk har det kun slått meg som noe merkelig i det siste at dette "Jeg er sulten" har vært en gjenganger i de fleste koreanske sanger. Gjerne de lange, triste balladene.

Det ga uendelig mye mening med en gang jeg oppdaget at 보고 싶어요 betyr "Jeg savner deg."

[Om kommunikasjonsvikt.]

Moren min forstår meg ikke. Eller, jeg forstår ikke mamma, noen ganger. Jeg har som oftest verdens beste mor. Det er som regel først når hun prøver å bli noe mer enn det at kommunikasjonen vår har en lei tendens til å falle ut.

Modern: Å Tine! Så fint at du er hjemme!

Hun kastet seg om halsen på meg.

Tine: Joda, takk for det. Voldsom til gjensynsglede, det er åtte timer siden sist.
Modern: Jammen jeg har en overraskelse til deg! Eller, det skulle være en overraskelse før jeg oppdaget at jeg ikke klarte å vente helt til påske.
Tine: Påske?
Modern: Jeg har funnet en strikkeoppskrift på PÅSKESOKKER! Og de er så fine! Jeg tenkte jeg skulle strikke grønne og gule kyllinger på leggene dine, men du skal selvsagt få velge farger selv.
Tine: Påskesokker? Mamma, jeg er 23.
Modern: Tine, det går fint. Jeg har funnet voksenstørrelser.
Tine: Jammen, kyllinger?
Modern: Vil du ha dem i lilla eller blått i stedet?
Tine: Å. Herre. Gud.

[Om julen 2010.]

Julens store høydepunkter i år:

• Vi fikk julestrømper i år. Fjorårets fadese hvor vi hadde tatt det for gitt at vi skulle få julestrømper var katastrofal. Foreldrene våre fikk hver for seg mer i sine enn vi fikk tilsammen i våre. Det ble selvsagt et voldsomt rabalder før misforståelsen om at det ikke lønner seg å mase ble oppklart. Lærdom til alle barn der ute: Det lønner seg å mase.
• Jeg fikk rosinen i grøten (Vi har nøtteallergikere hos oss). Pappa hadde som vanlig latt som han hadde svelget den to ganger før jeg rakk å oppdage at den lå der. Hurra for meg.
  
• Bror 1 hadde blitt så misunnelig på kjelken han hadde kjøpt Bror 2 i gave at han hadde like så godt kjøpt en til seg selv også og pakket under treet. Alle syntes dette var en klar forbedring fra året hvor ingenting ble kjøpt eller de årene hvor det ble kjøpt våpen, så sant og si er dette en klar solskinnshistorie på alle vis.
• Jeg er offisielt blitt voksen. Tre av fire søsken ønsket seg ski, noe de også fikk. Jeg fikk forsikring- noe det har vist seg nemlig at jeg ikke har hatt siden jeg var atten. Hello hoppe fra ti-meteren og sykling uten hjelm.
  
• Jeg fikk julegave av jobben. Hvor jeg er julevikar. Jeg har seriøst aldri eid så mye vin i hele mitt liv.
  
• Jeg har stampet i kameraten mins vedfyrte utestamp. Det var forøvrig en ganske selsom affære. Da jeg dro fra hytta tredje juledag tenkte jeg jo selvsagt at bikinien, den kunne jeg jo legge igjen. De fine bikiniene lå i en eske et sted mellom Shanghai og Norge, noe som ville gjøre meg bikiniløs hjemme, men hvem trenger bikini i desember? Kjente siste ord. Det første som møtte meg i døren da jeg kom hjem fra jobb fjerde juledag var en stampeinvitasjon. Etter to raske vurderinger, bestemte jeg meg for at den neonrosa bikinien med frekke stjerner Verstevennen og jeg kjøpte for seks år siden umulig kunne være så liten som det jeg syntes den så ut som (den var nok det allikevel, ble det siden påpekt, men det er en annen historie). Allikevel, jeg dro. Dagen etter skulle det viste vannet seg å være så varmt som jeg klagde over, og jeg pådro meg førstegrads forbrenning fra knærne og ned. Det positive med det var selvsagt at jeg de to påfølgende dagene ikke akkurat frøset på leggene.

Om jeg skulle måtte velge mellom å ikke ha juleferie eller å ha juleferie, som jeg har kunnet noen år, vil jeg si at det siste nok er å foretrekke.

[Om de vennene man har til jul.]

Årets (etter alt å dømme) siste joggetur ble i dag. Jeg skulle løpe, møte Svine-Tina, ta følge hjem til meg. Vi skulle drikke te, snakke om utvekslingen hun skulle på, og fordi jeg skulle på jobb dagen etterpå, skulle jeg legge meg tidlig. Jeg tok på meg lillesøsters gå-tur-i-våt-skog-joggesko, den største hettegenseren jeg eier (det vil si, den hvor det står 1. Høvik Sjø Speidergruppe på), den styggeste brune luen i skapet, turkise stripete vanter, en hals fra forrige århundre og en meget signalgul refleksvest. Det er viktig å synes når man er ute og jogger om kvelden. Ikke bare av sikkerhetshensyn, men åpenbart også fordi man faktisk jogger. Jeg lot være å sjekke i speilet to ganger på veien ut. Om det skulle falle noen inn å kommentere en stakkars jogger tredje juledag, ville jeg håpe at de valgte å kommentere at noen faktisk jogget tredje juledag som noe fornuftig, snarere enn det valgte antrekket. Needless to say, jeg følte meg i alle tilfeller ikke spesielt kul da jeg gikk ut døren. Snarere tvert i mot.

Jeg møtte henne ved Høvik Stasjon. "Centra?" sa hun. "Okay," sa jeg.

Vi kjøpte frukt og vanilje kesam, ikke type mager. Det var jo jul- og jeg hadde jogget i tolv og et halvt minutt. I det vi kommer ut av Centra braste det en guttebil inn på parkeringsplassen. Jeg vinket i overkant mye, selv for meg å være. Jeg trodde nemlig det var brødrene mine, som jeg visste var ute og kjørte.

Det var ikke dem.

I stedet var det de kule guttene på trinnet over meg på barneskolen. De kjekke guttene i speideren som jeg selvsagt aldri hadde turt å snakke med. De guttene som fortsatt gjorde at jeg ble rød i kinnene og skulle ønske at jeg fikk lov til å gå med mascara og den lilla glitterøyenskyggen som jeg hadde fått i Girls og som lå øverst i skuffen og jeg bare tok på meg hvis mamma dro på jobb før jeg gikk til skolen. Du vet, de guttene. Og jeg gikk plutselig i syvende klasse igjen. Hodet var heldigvis ikke så tomt for omløp som det en gang i tiden ville blitt. Jeg rev refleksvesten over hodet før dørene rakk å åpne seg. Det andre... Jeg håpet de lot merke til treningstightsene i det minste. De ville jo forklare en del.

Det skulle vise seg at den iherdige vinkingen min ikke hadde vært forgjeves. Svine-Tina kjente de. Vi fikk juleklemmer og et kjapt "Venta, vi skal bare rekke ølsalget, så kan vi prate," før to av dem løp inn og den siste lurte på om de skulle kjøre oss hjem.

Jeg har følt meg kulere. Jeg har ønsket at jeg i det minste hadde sett i sminkepungen før jeg skulle ut døren. De la ut om ferdige masterstudier og legestudier, og var hyggeligere enn jeg er selv når jeg prøver. Het ikke jeg også nesten det samme som Tina? Jojo. Var jeg ikke 87? Jojo. Det luktet gutteparfyme i hele bilen, bortsett fra det som jeg uten særlig tvil visste at var beviset på en joggende meg. Fêtt. Jeg håpet ikke det satte seg i skinnsetene.

Svine-Tina så overrasket på meg da de hadde kjørt. Hun hadde ikke snakket med de siden ungdomsskolen. Så snakket vi en del om hvor rart det er med de tidligere vennene dine som du kun ser en gang i året, og at det noen ganger er derfor dere egentlig er venner fortsatt.

[Om hjemme-Tine.]

De kaller det visstnok reversed culture shock, disse amerikanerene. Det handler om å flytte hjem igjen, og allikevel føle at man ikke passer inn, eller å ikke helt klare å følge de så altfor vante normene man gjerne i utgangspunktet var så glad for å slippe unna at man gjorde sitt ytterste for å glemme dem.

Det er ikke en lidelse jeg dveler så mye over. Jeg humret litt da vi snakket om det, den amerikanske EXPO-vertinnen og jeg, bare dager før vi begge skulle reise hjemover til den normale hverdagen. Det skulle bli greit å få inn gamle rutiner igjen. Helgefri. Soverom man ikke delte. En jobb som ikke besto 75 prosent av tiden av å motta onde eder fra et folk som antok at du ikke forsto hva de sa om deg (noe som gjerne gjorde at de la på litt ekstra som for å forsikre seg om at du da kanskje forsto dem allikevel). Konstant nedstirring av mennesker og en evig kø av folk som ville ta bilder med deg. Alt til sin tid. Det hadde vært gøy i mai. Nå var vi rimelig lei mye av EXPO, begge to. Hun, en afroamerikaner som var i Asia for første gang. Jeg, en norsk jente hvis Asia-erfaring enkelte ganger hadde blitt så godt konstantert av jeg nesten glemte at jeg ikke var født med spisepinner i den ene hånden og V-tegn i den andre. Hun snakket til meg om reversert kultursjokk. Ha! For noe tull.

Allikevel, jeg merker det kanskje når jeg kommer hjem, at det er ett eller annet. Jeg sier når, for det har vært sånn før også. Jeg går liksom gjennom en prosess. Jeg tar det rolig de første dagene, for som regel har den siste uken før avreise vært svært hektisk. Jeg er mye med familien. Leser. Spiser knekkebrød med ost og drikker vann fra springen. Gjennoppdager muligheten til å nyte stillheten og hvor deilig det er å kunne stå midt i veien, men allikevel vært helt alene. Jeg møter det søsteren min kaller "Kina-vennene" mine. De som vet hva jeg har vært gjennom. Aller helst de som har vært der selv. Det er nesten så jeg trenger en bekreftelse om at det jeg har gjort er sant. Det jeg har opplevd, det har faktisk skjedd. 2010 har gått på hurtigspoling. Jeg har knapt merket at det er passert. Nå er det nesten bare en uke igjen.

Det er de små tingene som er annerledes. Jeg trives i Asia. Det har fortsatt ikke skjedd at jeg et eneste sekund har hatt hjemlengsel, men det er når jeg kommer hjem at jeg innser hvilke fordeler hjemme også har: Undrene en stekeovn kan utrette. At håret mitt ikke inntar fasongen oppned-trekant som følge av at vannet er så hardt. Holiday-dip og smågodt.

Noe reversert kulturkræsj er det ikke jeg lider av. Da jeg bodde i Beijing og en kamerat skulle flytte hjem, spurte jeg hva han skulle hjem til. "My boring German life," svarte han tørt, uten å tilsynelatende være så veldig berørt av sannheten. Det var egentlig ganske godt sagt, slo det meg siden. Nå står jeg her selv og ønsker meg noen måneder med et svært kjedelig normalt liv så jeg kan verdsette en alternativ hverdag så mye som det fortjener. Rutinen stå opp, jobb, hjem, middag, tv, joggetur og seng til en fornuftig tid har blitt etterlengtet til det absurde. For all del ikke misforstå, Shanghai var gull. Jeg bare kjenner at det kroppen min ønsker seg til jul er muligheten til å fordøye alle opplevelsene. Jeg vil kunne sitte i min egen (vel, moderns) sofa uten den evige dårlige grønne samvittigheten som maste "Hvorfor inne? Gå ut! Opplev Kina! Byen! Ungdomstiden!" Det er jo min egen feil at jeg ikke har hadde mer enn to kvelder på syv måneder hvor jeg satt alene i min egen leilighet, foruten om den måneden jeg leste til eksamen. Jeg angrer ikke, men det sier seg jo selv at når man jobber på et sted hvor det er i snitt 24 000 mennesker innom hver dag, da har man kanskje godt av en dag inne når man har fri.

Jeg har troen på nyttårsforsetter. Jeg antar dette er begynnelsen på en utbrodering om mine.

[Om å kunne se de små verdiene.]

Vi snakket om hva som var planene videre. Hun er kinesisk, har studert i Norge, men var i utgangspunktet ganske ferdig. Allikevel hadde hun bestemt seg for at hun hadde lyst til å flytte tilbake. Utsagnet var begrunnet kortfattet og konsist:

"Det beste med Oslo er at det er en by så rolig at man kan høre sine egne fottrinn."

[Om retten til egen identitet.]

Det har vært en sommer helt hensides all forventning, på både godt og vondt. Vi har lært mer enn oss selv som vi har trodd var mulig, mer om Kina og det kinesiske folk enn hverken vi eller våre kinesiske kolleger kunne forutsett (eller tidvis heller ikke ønsket), og sett oss selv i situasjoner som har gjort oss på paviljongen mer sammensveiset enn vi har blitt med enkelte venner vi har kjent store deler av livet.

Allikevel, Shanghai er fortsatt strålende. Byen er så vakker, så moderne og så multikulturell (ihvertfall når EXPO er her) at jeg ofte tar meg selv i å glemme at jeg faktisk bor i Kina. Men så, plutselig ut av ingen steder blir man slått rett tilbake til den beinharde realiteten, med bittesmå kinesere som klatrer på oss i desperate forsøk på å få tatt bilder med oss, bestemødre som hjelper barnebarn med å gjøre sitt fornødne, selv om de står inne i paviljongen, og slitsomme turistgrupper som løper forbi oss fordi de egentlig ikke er interessert i noe annet enn å få et stempel fra den norske utstillingen.

Det er et slit å komme som guide på EXPO. For å holde oss fra å bryte sammen er det en mengde aktiviteter satt opp som i bunn og grunn kun er for oss som jobber der. Tidligere denne uken ble det for eksempel arrangert Miss Expo; en uformell konkurranse arrangert av den irske puben i all hovedsak for å selge mer øl. Norge deltok, og vi som ikke var deltagere dro med oss alt vi hadde av heia-effekter for å bidra på den måten vi best kunne.

Det er nå det bør legges til at det er et absurd stort sikkerhetsapparat rundt EXPO. Hver dag må alt jeg skal ta med meg inn på området scannes gjennom en røntgenmaskin, jeg må gjennom en mentalsjekk, kroppsvisiteres og akrediteres. Hver eneste gang jeg skal gjennom. Væsker kan ikke taes med inn, elektronisk utstyr må bevises at er det det later til å være, og så videre og så videre. En kollega tok med seg en bitteliten vannpistol med en skytelengde på mindre enn én meter en gang, og selv den ble konfiskert. På vei til Miss EXPO hadde vi tatt med oss et stort norskt flagg og masse små. Før vi begynte på selve sikkerhetssjekken spurte vi om det var greit å ta med seg flagg inn. Erfaring viser nemlig at pinner kan være vanskelig å ta med inn. Det viste seg å ikke være noe problem. Det store norske flagget derimot, det skulle være vanskelig. Vi brettet det ut for å vise at det ikke sto noe på det. Myndighetene har, forståelig nok, vært bekymret for at det skal komme menneskerettighetsaktivister inn på området for å drive demonstrasjoner, og vaktene har derfor blitt strengt instruert.

Da det ikke sto noe på flagget vårt, var vi temmelig sikre på at det skulle være i orden. Det var det ikke. Vaktene var nemlig også blitt instruert til at det var enkelte flagg man heller ikke kunne ta med seg inn (eksempelvis Taiwan eller Tibet, noe de fleste utdannede kinesere er svært klare over at ikke er lovlige). Vaktene som står i sikkerhetskontrollen er vakter som kommer fra den fattige landsbygda. De har lav utdannelse og vet derfor ikke hva de skal se etter en gang. For å løse dette begynte de å spørre etter paviljongpinsen vår.

På enhver festival er det noe alle vil ha. På EXPO er det pins, og om du ønsker å få noen til å bøye regler, er dette valutaen man kan bruke til bestikkelser. Den norske pinsen ble ikke solgt i begynnelsen av EXPO, og hadde derfor svært høy kurs. Enkelte i gruppen vår ble derfor svært provosert, fordi de trodde at også denne gangen måtte det en bestikkelse til. Dette skulle da virkelig ikke være nødvendig. Ingen av oss hadde med oss pinsen med det norske flagget og det kinesiske flagget på, og det var derfor ingen mulighet for oss å bevise at det var et "lovlig" flagg. Vaktsjefen ristet på hodet og sa at det var ingen mulighet for oss å kunne ta med flagget inn.

En ren tilfeldighet gjorde at jeg kom på at jeg hadde tatt et bilde av paviljongen dagen generalkommisæren vår hadde hatt bursdag. Det var den ene dagen vi hadde flagget hengt opp på utsiden av paviljongen. Jeg dro opp kameraet mitt, viste bildebeviset vårt, og på null komma niks ble vi sluppet inn med flaggene våre.

Det er sjeldent utlendinger møter på slike situasjoner i Kina. De er flinke til å holde det skjult for verden, men plutselig skjer det at også vi merker det strenge regimet som faktisk er her, og mest av alt minner det meg på hvor utrolig heldig jeg var som vant lotteriet hvor man kunne vinne å bli født i et land med røde pass og ytringsfrihet.

[Om en kort rekke tilfeldigheter.]

Jeg tror dagens mest tilfeldige to-minutterlange samtale var den som resulterte i at jeg oppdaget at jeg snakket med en dame som hadde gått i barnehage med tanten min. Ikke spør hvordan vi fant det ut. Jeg verken ligner eller heter det samme som min tante, og er derav like overrasket selv.

[Om at må man, så må man.]

I går var det et barn som tisset inne på paviljongen vår. Det er helt sant. Bestemoren hjalp den lille gutten til og med, slik at han kunne sikte på den digitale laksen vi har svømmende på gulvet. Vi tilkalte vaskepersonale. Det er dessverre en sannhet at kineserne har et svært åpent syn på dette med at små barn skal få lov til å gå nøyaktig når og hvor det måtte passe dem. Bleier er dyrt og dessuten svært lite naturvennlig. Det er jo en del av dem, så sånn sett gjør de verden en kjempetjeneste. At dette skjedde var derfor ikke noe vi ble så altfor overrasket over. En time senere kom en av de kinesiske jentene løpende. Det var et barn som hadde bæsjet midt inne i paviljongen vår. En bæsj er og blir en bæsj uansett hva du gjør med det, og det var faktisk ikke morsomt denne gangen. Vi måtte holde igjen køen (som selvsagt var rekordlang) mens vaskepersonalet desperat prøvde å skrubbe vekk det som var der.

Av alle ting som ikke var oppgitt på arbeidsbeskrivelsen vil jeg påstå at "Holde igjen 400 kinesere slik at man får vasket bort en bæsj" var den jeg hadde minst regnet med at skulle være nødvendig.

[Om å tenke utenfor boksen.]

Det var den vanlige samtalen:

Kineser: Ikke sant det er mørkt i Norge hele vinteren?
Tine: Jo, i nord.
Kineser: Men, hva gjør de når de skal jobbe da?
Tine: De skrur på lyset.
Kineser: Nordmenn er så utrolig smarte.

Og så den ikke så helt uvanlige fortsettelsen:

Kineser: Kone, kom hit, så skal du få høre. I Norge er det helt mørkt om vinteren.
Kinesisk kone: Er det sant? Men hva gjør de når de skal jobbe da?
Kineser: De skrur på lyset.
Kinesisk kone: Nordmenn altså, de er så smarte.

[Om slitsomme dager.]

Herregud. Ting er travelt. Alle har det travelt, men eksamensperiode og åpning av EXPO og Shanghai- samtidig- det har virkelig vært betydningen av travelhet. Jeg har aldri vært så sliten i mitt liv før, men samtidig så er jeg så fornøyd over at jeg er her. At jeg har endelig blitt ferdig med eksamenene mine har vært en lettelse uten like. So long bøker og endeløse kvelder hvor alle andre var ute og hadde det gøy mens jeg satt inne og leste.

Dagene på EXPO er fortsatt gøy, men er allerede i ferd med å bli svært ensformige. Bussen på vei til jobb er noe absurd. Der sitter vi, halve verden som bor i EXPO Village. Det er slæcke australiere, arrogante arabere, grasiøse japanere, høylydte amerikanere, syngende afrikanere (Hello, my sistah) og så videre og så videre. Det er Babylons tårn med jul, og midt opp i dette sitter jeg med anorakkuniformen min hver morgen og vet virkelig ikke helt hvor jeg skal se. At bestefar fortsatt går og genuint frykter at jeg skal bli Shanghaiet er totalt grunnløst. Den eneste nasjonaliteten som virkelig glimrer med sitt fravær, er naturligvis kineserne selv. Bydelen jeg bor i er minsantens Den Forbudte By 2010. Vi sier det alle. Litt på tull, mest på alvor.

Videre må vi gjennom en sikkerhetskontroll, i tilfelle det var terrorister i blant oss. Det er sjeldent det. Hver morgen må vi scanne alle tingene våre, vise at det går an å drikke fra vannflaskene, skru på mobil, kamera, ipod, eller PC, kaste fra oss lightere og om vi virkelig er uheldige, tømme veskene våre for konstantere at det ikke er noen bomber vi prøver ta med oss. Det blir sagt at kinesere er unøyaktige. Det finnes alltid et unntak for å bekrefte regler. Slik er det også her. Alt blir en vane, dog, og når damen for fjerde gang sveiper over kroppen din for å bekrefte at det er metallknappene på skjørtet som piper, svarer du nesten selv "Thank you for your cooperation," rett og slett fordi du vet så altfor godt at det kommer.

Så går jeg på bussen.

Jeg tar bussen fra stoppet mellom Japan og Kazakhstan...

...forbi Korea...

..og Saudi Arabia, til jeg kommer til den norske skogen.

Livet på jobb er forøvrig også temmelig absurd. En dag kom det for eksempel inn en kineser som presenterte seg selv på kinesisk slik: "Mitt navn er Torstein. Det er mitt norske navn. Fortell meg alt du vet om vikinger." Det stemmer. Torstein. Det trengs kanskje ikke nevnes at han faktisk visste mer om vikinger enn meg. Mye mer. En annen dag kom det inn en kar som ville vite prosentandelene av utvekslingsstudenter i de ulike byene i Norge. Man spør om dukene i restauranten er for salg, om det er sant at nordmenn spiser laks hver eneste dag, og om hvor man skal hen, når man går så mye på tur i fjellet. Finnes det ikke bilveier? Noen vil vite hvor mange ganger elgen føder i løpet av et liv, og noen er igjen mest interessert i hva jeg skal gjøre neste år. 70 % av alle besøkende vil ha bilder av meg. 87 % om jeg spør, noe som det forble med den ene dagen.

De besøkende og jeg kommer godt overens, så lenge de får ta på huden min, klappe meg på hodet, ta bilder i fleng, og le så må sette seg ned over at jeg faktisk kan snakke kinesisk. Ethvert "Ni hao" blir mottatt med applaus. Det kinesiske publikum er ikke vanskelig å underholde. Du må bare bestemme deg for å holde det gående. Vi synger og danser og roper kjempehøyt, noe som akkurat dekker impulsbehovet med omtrent ett minutt. Samtidig er det helt greit at jeg er kjempesint når de sniker/slår/dytter/river i stykker/tramper på utstillingen, eller hverandre for den saks skyld. Det forventes et "Thank you for your cooperation" og tidenes største smil, og da er det ingen som sier noe på det.

I går var det 15 000 besøkende på paviljongen vår. I dag, på en lørdag, hvor det attpåtil regnet (alle tenker jo at det er mindre folk når det regner- noe det selvsagt ikke blir fordi alle gjør det), kan det ha vært 20 000.

Jeg ramler inn døren om kvelden, så utslitt at jeg aller mest hadde foretrukket å sove med skoene på. Allikevel. Det er så gøy. Så ufattelig gøy og inspirerende. Kinesisken min tar av og går på autopilot så mye at jeg nesten snakker kinesisk til besøkende som helt tydelig ikke er kinesiske også. Det må jo i det minste være positivt for noe.

[Om å finne sitt interessefelt.]

Vi har en frukthandler rett utenfor EXPO-landsbyen vi går til ganske ofte. Han er en hjertelig mann som blir såpass ekstatisk hver gang han får møte utlendinger at vi har sverget med hånd på hjertet at vi aldri skal handle frukt hos noen andre enn han. Prisene svinger unormalt mye, selv for Kina, og vi blir uten tvil som regel lurt trill rundt, men det er noen ganger hvor vi betaler så lite at vi håper det til syvende og sist ender i null. Alt han vet om Norge er at vi har et fotballlag som heter Rosenborg, noe som vakte så mye latter hos oss første gangen han sa det at han passer på å si det hver eneste gang vi er innom.

Da vi stoppet innom i går sto han sammen med noen afrikanere. At afrikanerne ikke snakket kinesisk førte selvsagt til store kommunikasjonsproblemer, men stemningen ble betydelig bedre med en gang vi hjalp til litt.

Frukthandler: Hvor er det disse mennene er fra?
Tine: Malawi.
Frukthandler: Det har jeg aldri hørt om.
Tine: Det er i Afrika.
Frukthandler: Afrika? Hmmm... Det virker kjent. Det har jeg hørt om en gang før.

Jeg lo.

[Om matvrak.]

Det er en ærlig sak at vi kun har vært i Shanghai en knapp måned. Vi jobber sammen, bor sammen, og det eneste vi alle har som en helt sikker fellesfaktor, er omtrent bare det at vi ikke kjenner så veldig mange andre i Shanghai. Det vil si, om man i det hele tatt kjenner noen.

Allikevel er miljøet godt, og omtrent alle har hatt sine runder "du er min BESTE venn," uten så altfor mange tilleggsfraser som -i Shanghai, -med rødt hår, -som også liker K-pop. Fra å være førti stykker hvor ingen kjente flere enn kanskje bare noen, har det naturlig nok blitt grupperinger.

I min gjeng er det for eksempel fullstendig akseptabelt for Part 1 å ringe fortvilet over at det er flere ulike middagsplaner på gang. Da er det forventet av Part 2 å innse at fortvilelsen ikke ligger i at det er ulike middagsplaner, men hvordan man skal regne ut logistikken mellom first dinner og second dinner*. Helst bør man også komme med et forslag til en eventuell dessert.

*Det bør allikevel understrekes at det finnes unntak. Dagens eksempel besto av dillemaet indisk curry eller japansk sushi, to matgrupper som sannsynligvis aldri noen sinne vil la seg kombinere på en heldig måte.