Årets (etter alt å dømme) siste joggetur ble i dag. Jeg skulle løpe, møte Svine-Tina, ta følge hjem til meg. Vi skulle drikke te, snakke om utvekslingen hun skulle på, og fordi jeg skulle på jobb dagen etterpå, skulle jeg legge meg tidlig. Jeg tok på meg lillesøsters gå-tur-i-våt-skog-joggesko, den største hettegenseren jeg eier (det vil si, den hvor det står 1. Høvik Sjø Speidergruppe på), den styggeste brune luen i skapet, turkise stripete vanter, en hals fra forrige århundre og en meget signalgul refleksvest. Det er viktig å synes når man er ute og jogger om kvelden. Ikke bare av sikkerhetshensyn, men åpenbart også fordi man faktisk jogger. Jeg lot være å sjekke i speilet to ganger på veien ut. Om det skulle falle noen inn å kommentere en stakkars jogger tredje juledag, ville jeg håpe at de valgte å kommentere at noen faktisk jogget tredje juledag som noe fornuftig, snarere enn det valgte antrekket. Needless to say, jeg følte meg i alle tilfeller ikke spesielt kul da jeg gikk ut døren. Snarere tvert i mot.
Jeg møtte henne ved Høvik Stasjon. "Centra?" sa hun. "Okay," sa jeg.
Vi kjøpte frukt og vanilje kesam, ikke type mager. Det var jo jul- og jeg hadde jogget i tolv og et halvt minutt. I det vi kommer ut av Centra braste det en guttebil inn på parkeringsplassen. Jeg vinket i overkant mye, selv for meg å være. Jeg trodde nemlig det var brødrene mine, som jeg visste var ute og kjørte.
Det var ikke dem.
I stedet var det de kule guttene på trinnet over meg på barneskolen. De kjekke guttene i speideren som jeg selvsagt aldri hadde turt å snakke med. De guttene som fortsatt gjorde at jeg ble rød i kinnene og skulle ønske at jeg fikk lov til å gå med mascara og den lilla glitterøyenskyggen som jeg hadde fått i Girls og som lå øverst i skuffen og jeg bare tok på meg hvis mamma dro på jobb før jeg gikk til skolen. Du vet, de guttene. Og jeg gikk plutselig i syvende klasse igjen. Hodet var heldigvis ikke så tomt for omløp som det en gang i tiden ville blitt. Jeg rev refleksvesten over hodet før dørene rakk å åpne seg. Det andre... Jeg håpet de lot merke til treningstightsene i det minste. De ville jo forklare en del.
Det skulle vise seg at den iherdige vinkingen min ikke hadde vært forgjeves. Svine-Tina kjente de. Vi fikk juleklemmer og et kjapt "Venta, vi skal bare rekke ølsalget, så kan vi prate," før to av dem løp inn og den siste lurte på om de skulle kjøre oss hjem.
Jeg har følt meg kulere. Jeg har ønsket at jeg i det minste hadde sett i sminkepungen før jeg skulle ut døren. De la ut om ferdige masterstudier og legestudier, og var hyggeligere enn jeg er selv når jeg prøver. Het ikke jeg også nesten det samme som Tina? Jojo. Var jeg ikke 87? Jojo. Det luktet gutteparfyme i hele bilen, bortsett fra det som jeg uten særlig tvil visste at var beviset på en joggende meg. Fêtt. Jeg håpet ikke det satte seg i skinnsetene.
Svine-Tina så overrasket på meg da de hadde kjørt. Hun hadde ikke snakket med de siden ungdomsskolen. Så snakket vi en del om hvor rart det er med de tidligere vennene dine som du kun ser en gang i året, og at det noen ganger er derfor dere egentlig er venner fortsatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar