Dagene på EXPO er fortsatt gøy, men er allerede i ferd med å bli svært ensformige. Bussen på vei til jobb er noe absurd. Der sitter vi, halve verden som bor i EXPO Village. Det er slæcke australiere, arrogante arabere, grasiøse japanere, høylydte amerikanere, syngende afrikanere (Hello, my sistah) og så videre og så videre. Det er Babylons tårn med jul, og midt opp i dette sitter jeg med anorakkuniformen min hver morgen og vet virkelig ikke helt hvor jeg skal se. At bestefar fortsatt går og genuint frykter at jeg skal bli Shanghaiet er totalt grunnløst. Den eneste nasjonaliteten som virkelig glimrer med sitt fravær, er naturligvis kineserne selv. Bydelen jeg bor i er minsantens Den Forbudte By 2010. Vi sier det alle. Litt på tull, mest på alvor.
Videre må vi gjennom en sikkerhetskontroll, i tilfelle det var terrorister i blant oss. Det er sjeldent det. Hver morgen må vi scanne alle tingene våre, vise at det går an å drikke fra vannflaskene, skru på mobil, kamera, ipod, eller PC, kaste fra oss lightere og om vi virkelig er uheldige, tømme veskene våre for konstantere at det ikke er noen bomber vi prøver ta med oss. Det blir sagt at kinesere er unøyaktige. Det finnes alltid et unntak for å bekrefte regler. Slik er det også her. Alt blir en vane, dog, og når damen for fjerde gang sveiper over kroppen din for å bekrefte at det er metallknappene på skjørtet som piper, svarer du nesten selv "Thank you for your cooperation," rett og slett fordi du vet så altfor godt at det kommer.
Så går jeg på bussen.
Jeg tar bussen fra stoppet mellom Japan og Kazakhstan...
...forbi Korea...
..og Saudi Arabia, til jeg kommer til den norske skogen.
Livet på jobb er forøvrig også temmelig absurd. En dag kom det for eksempel inn en kineser som presenterte seg selv på kinesisk slik: "Mitt navn er Torstein. Det er mitt norske navn. Fortell meg alt du vet om vikinger." Det stemmer. Torstein. Det trengs kanskje ikke nevnes at han faktisk visste mer om vikinger enn meg. Mye mer. En annen dag kom det inn en kar som ville vite prosentandelene av utvekslingsstudenter i de ulike byene i Norge. Man spør om dukene i restauranten er for salg, om det er sant at nordmenn spiser laks hver eneste dag, og om hvor man skal hen, når man går så mye på tur i fjellet. Finnes det ikke bilveier? Noen vil vite hvor mange ganger elgen føder i løpet av et liv, og noen er igjen mest interessert i hva jeg skal gjøre neste år. 70 % av alle besøkende vil ha bilder av meg. 87 % om jeg spør, noe som det forble med den ene dagen.
De besøkende og jeg kommer godt overens, så lenge de får ta på huden min, klappe meg på hodet, ta bilder i fleng, og le så må sette seg ned over at jeg faktisk kan snakke kinesisk. Ethvert "Ni hao" blir mottatt med applaus. Det kinesiske publikum er ikke vanskelig å underholde. Du må bare bestemme deg for å holde det gående. Vi synger og danser og roper kjempehøyt, noe som akkurat dekker impulsbehovet med omtrent ett minutt. Samtidig er det helt greit at jeg er kjempesint når de sniker/slår/dytter/river i stykker/tramper på utstillingen, eller hverandre for den saks skyld. Det forventes et "Thank you for your cooperation" og tidenes største smil, og da er det ingen som sier noe på det.
I går var det 15 000 besøkende på paviljongen vår. I dag, på en lørdag, hvor det attpåtil regnet (alle tenker jo at det er mindre folk når det regner- noe det selvsagt ikke blir fordi alle gjør det), kan det ha vært 20 000.
Jeg ramler inn døren om kvelden, så utslitt at jeg aller mest hadde foretrukket å sove med skoene på. Allikevel. Det er så gøy. Så ufattelig gøy og inspirerende. Kinesisken min tar av og går på autopilot så mye at jeg nesten snakker kinesisk til besøkende som helt tydelig ikke er kinesiske også. Det må jo i det minste være positivt for noe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar