3. februar 2015

[Om grensen mellom Nord- og Sørkorea.]


Sørorea har en av de mest absurde turistattraksjonene i verden. Jeg snakker ikke om Kimchimuseet, selv om det forøvrig også er verdt et besøk når du først er i Seoul. Jeg snakker om et besøk til den nord-koreanske grensen, ved 38. breddegrad.


Jeg forhåndsbestilte tour med Kooridor, noe jeg har skjønt i ettertid at var lurt, for disse arrangerte turene blir fort booket og de andre turene er ikke så omfangsrike. Turene blir holdt på engelsk og guiden min var god. Det var selvsagt noen ganger hvor det var tydelig at hun var et slags propagandatalerør, men landene er jo strengt tatt fortsatt i krig mot hverandre. Misforstå meg rett, jeg heier ikke på det Nordkoreanske diktaturregimet heller, men i krig begåes det alltid feil på begge sider, og det er ikke rom for at den andre siden skal forsvare seg.

 Turene er forresten ikke åpne for sørkoreanere, men alle andre nasjonaliteter har lov.

Nevnt krigstilstand gjør at det er veldig strenge sikkerhetskrav satt for at man allikevel skal kunne få dekke den morbide turistnysgjerrigheten. Turen fra Seoul til DMZ village (Demilitarized Zone) tar noen timer langs en vei hvor det egentlig ikke var så mye å se. Vinduene var dessuten dekket av frost, det var 18 minus grader ute. Da vi endelig kom frem til militærområdet, steg det en ganske myndig amerikansk soldat ombord i bussen vår, og sa at vi ikke fikk ta bilder. Det var liksom ikke rom for å krangle på det. 

Bortsett fra soldater, er det faktisk en landsby ved DMZ. Den består av folk som bodde her før krigen, og deres etterkommere. Innbyggerne er sørkoreanske statsborgere, de har boplikt og satte innetider, men til gjengjeld så slipper de å betale skatt og den obligatoriske militærtjenesten resten av Sørkoreas mannlige befolkning må gjøre. De som bor der er stort sett bønder. Vi fikk ikke reise inn til landsbyen eller ta bilder av dem. 



Soldaten som tok oss med rundt på området var en bråkjekk type som gikk med solbriller inne. Vi fikk lov å ta bilder rettet mot Nordkorea fra den sørkoreanske siden slik som dette - den grå bygningen i bakgrunnen er Kim-land. Guiden vår nevnte at fordi de sørkoreanske soldatene var så tøffe, sterke og attraktive, pleide nordkoreanerne håndplukke sine mest attraktive soldater til å bevokte grensen. Dem om det.

Det du kan se, er sørkoreanske soldater som står skjult i taekwando-posisjon, skjult bak den blå bygningen, slik at ingen kan skyte på dem "ved et uhell."


Som nevnt, det var grisekaldt ute, og ingen hadde lyst til å ta hendene ut av hanskene sine mer enn nødvendig. Dette var derfor det håpløst dårlige bildet en av de andre turistene tok for meg. 



Og her har du et bilde av den amerikanske guiden for dagen. 


Vi fikk også lov å gå en tur inn i bygningen, med streng beskjed om at vi ikke fikk lov å ta på soldatene, da de ville slå oss i hjel.


Grensen mellom nord og sør går gjennom de blå bygningene på bildet over. Midt i den ene bygningen over står dette bordet, hvor forhandlinger mellom nord og sør har pågått siden 1953. 


Her har du da også en mann som kunne tenke seg å slå meg ihjel om jeg tok på han.


Videre dro vi til en utkikkspost, hvor vi kunne se Daesong-dong, en falsk propagandaby på nordkoreansk side. Man vet at dette er en falsk by fordi man om kvelden kan se at bygningene visstnok ikke har etasjer eller annet inventar, men er belyst av taklys. Det er dessuten begrenset med befolkning i denne byen (ingen). Den høye masten er en av de høyeste i verden, og ble satt opp etter at Sørkorea satte opp en høy flaggstang. De fire større buskene du ser i midten markerer veien foran "The bridge of no return," broren hvor krigsfanger ble utvekslet etter Korea-krigen i 1953.


Her er et bedre bilde av overnevnt bro. Det var også her at det var en øksemassakre i 1978. Noen amerikanske soldater prøvde å hugge ned et tre for å få klarere sikt. Noen nordkoreanske soldater dukket opp, og plutselig var det en slåsskamp, med flere døde. Treet ble forøvrig hugget ned siden.


Enhver turistattraksjon med respekt for seg selv selger suvenirer. Ved DMZ var det flust. Mest sjokolade og koreanske alkohol, men man kunne også kjøpe bokmerker, frimerker og sørkoreanske vimpler. 


Vi stoppet også ved et annet utkikkspunkt, men fordi dette er en tur sørkoreanske gutter får lov til å ta som en del av militærtjenesten, var det fullt av dem, og jeg tok i stedet bilde av bygningen ved siden av. 


Som et forsøk på å bedre forholdet, er det faktisk bygget en jernbane mellom nord og sør. Den er aldri blitt tatt i bruk, fordi forholdet ble verre før man kunne si seg ferdig. 


Dorasan togstasjon er bygget med private midler, hvorav den nå avdøde eieren av Hyundai faktisk var en av hovedsponsorene. Han var opprinnelig nordkoreaner, men i følge historien ble han tvunget sørover under krigen, hvor han ble en av Sørkoreas rikeste menn. Kjent for å være en forkjemper for fredstiltak mellom nord og sør, er han en høyt beskattet mann på begge sider. Venninnen min kunne riktignok fortelle meg siden at Nordkorea liker å trekke han frem som et bevis på deres overlegenhet, siden Sørkorea ikke klarte fostre opp sin egen kakse. 


Togstasjonen er i god stand, og togene virker klare til å kjøre med en gang. 


Disse to soldatene sto her, uten at jeg helt er sikker på hvilken funksjon de hadde. Etter at soldatene så at jeg tok dette bildet, gjemte de seg bak plakaten til høyre.


Som siste del av opplegget, besøkte vi en av de underjordiske tunnelene sørkoreanerne hevder at Nordkorea har gravd ut. Igjen, vanskelig med bilder, men dere får ta meg på ordet.

Ingen kommentarer: