[Om mitt Korea.]

Jeg var i Korea i en uke. Hadde ikke vinteren vært så hard mot meg, hadde jeg syntes det var altfor kort. Korea er så spennende, landet er så vakkert, maten er så digg og vennene mine tar alltid så altfor godt i mot meg. Her er noen av øyeblikkene jeg mener fortjener å deles:

Korea er visstnok kjent for å være et konservativt land hvor innbyggerne er skeptiske til utlendinger. Det er mye snakk om diskriminering, om folk som sliter med å komme inn på utesteder, restauranter eller lignende. Et veldig vanlig problem er å komme seg inn på leiemarkedet, enten fordi eiendomsmeglerne ikke kan engelsk eller fordi huseierne ikke ønsker utlendinger. Dette meglerfirmaet har derfor spesialisert seg på utleie til utlendinger. 

Og når vi snakker om utlendinger i Korea, jeg så dette dørskiltet på toalettet på et marked. I Korea finnes det tradisjonelle hull i gulvet-doer, og vanlige vannklossetter, slik som i de fleste andre land i Kina. Det er allikevel første gangen jeg har sett alternativet markert slik. 

I Korea spiser man hundesuppe på vinterstid. Det er stort sett sett på som en mandig og mer tradisjonell greie, men venninnen min var ikke helt fremmed for tanken. 

Her er forresten venninnen min. Vi kjenner hverandre fra da vi studerte japansk i Oita. Siden den gang hadde hun lært seg engelsk og jeg har blitt.. øh.. voksen. 

En av de siste nyeste mattrendene er koreansk grill med mochi, eller klebrig ris. På bildet ser du det som er neonrosa og hvitt. Man spiser det på samme måte som man ellers ville spist salatbladene på koreansk restaurant: fyll det med litt ris, litt kimchi, kjøtt dyppet i en av dippene og alt i en munnfull. 

Den ene dagen i Myeng-dong dukket det opp fem gutter i flashy klær som bukket noe voldsomt. Noen koreanske skolejenter tok bilder av dem, og plutselig sto flere hundre kinesiske turister og gjorde det samme. Jeg er like glad i kjendiser som de fleste andre, men det hadde nok vært litt mer stas å se 100% om jeg hadde hørt én av sangene deres på forhånd.

Kirken har mye makt i Korea. Den sponser politikkere og engelskundervisning, og slik påvirker den samfunnet mer enn det folk flest liker å erkjenne. Allikevel var det helt feil vurdering av dommedagsmelderen å gå gjennom i det 100% forberedte de koreograferte dansetrinnene. 

Venninnen jeg skulle bo hos i Seoul kom først tilbake fra reise en dag etter at jeg ankom byen. Det passet fint for da rakk jeg besøket til DMZ uten å ha dårlig samvittig, og dessuten kunne jeg spise både skamløst og hemningsløst et døgn uten at det ble direkte pinlig. Jeg spiste middag på Gwangjang markedet. Det er egentlig et tekstilmarked, men på ettermiddagen kommer det også enormt mange matboder, og er derfor virkelig verdt et besøk. Maten er billig og alt er fristende. Man kan spise alt fra aannakji (blekksprut som fortsatt beveger på seg), koreanske dumplings, nudler og annen gatemat til en rimelig penge. Valget mitt falt på chijimi og annet frityrstekt snacks. 

Selv om akkurat restauranten jeg satt på også hadde bor inne, ville jeg sitte ute. Fordi det var kaldt hadde de lagt et elektrisk varmeteppe på benken, og jeg syntes det var gøy å kunne se på folkelivet. I grytene kan du se henholdsvis bønnesuppe, gresskarsuppe og toppokkigryte. 

Hostellet jeg bodde på den første natten, Nomad Hostel Itaewon var helt greit, om man tar prisen i betraktning. Det er relativt nytt, og mangler enkelte praktiske rutiner (hvor ble det egentlig av den lovede inkluderte frokosten?), men verten Joe er svært hyggelig, og står absolutt på tilbudssiden. Et kurrant sted for den som er keen på et sentralt sted, selv om det var svært klønete å finne både ved første og andre forsøk.

Jeg valgte det ene og alene på grunn av prisen (under 70 kroner/natten), og fordi det lå nærme der venninnen min bor, og stedet vi skulle møte opp for å dra til DMZ, da oppmøte var type grytidlig. 

Da venninnen min ankom Seoul, dro vi en tur ned til Busan for å besøke noen venner. Busan er kanskje internasjonalt kjent for sjømat, men lokalt er det svinerissuppen, dwaeji gukbop, man snakker om. Det består av en ganske salt suppe av svinekraft og vårløk, kokt fett svinekjøtt som holdes varmt på bordet, og serveres med ris og alle det andre vanlige tilbehøret man finner på koreanske matbord. Tradisjonelt sett var koreansk mat kraftigere, eller tykkere om du vil, men det var matmangel under krigen og i tiden etter, ble folk vant til å vanne ut maten, slik den er i dag.

Vi spilte gabong og testet ut noen av de absurd mange ansiktsmaskene vi hadde karret til oss som følge av mengden sminkeshoppingen min, siden sminkebutikkene gjerne deler de ut som prøver hver gang vi går inn i en butikk. 

Frokost er et relativt begrep i Asia. 

Koreansk grill, hvor kelneren selv prepper kjøttet for oss.

Nok et dwaeji gukbop-måltid, denne gangen med egen kimchibuffet, til underskrevnes store fryd.

Busan har verdens eneste Forente Nasjoners minnekirkegård. Her hviler de soldatene som døde under Korea-krigen, og som ikke ble sendt hjem, enten fordi det ikke var mulig, eller fordi man ikke visste hvem de var. Det ligger også tre nordmenn her. Disse var helsearbeidere og deltok derfor ikke direkte i krigshandlingene.

Jeg tilhører en generasjon som knapt nok fikk med oss denne krigen, nevnt i en bisetning i historiebøkene på ungdomsskolen. I ettertid har jeg ikke bare lært årsakene og utfallet, men også hvor stor påvirkning krigen hadde på dagens internasjonale politikk. Det var interessant å se folk fra ulike deler av verden gå til sine respektive landsmenn - indere, afrikanere og et utall hvite. Etter å ha vært gjennom alle krigsbeskrivelsene og våpenutstillingene ved DMZ, var det dessuten fint å kunne gå til et "fredeligere" minnesmerke.