[Om nyttårsforberedelser.]

I min del av verden er forberedelsene til kinesisk nyttår i full blomst (HØHØ!). I Hongkong er besøk på et av de mange blomstermarkedene en sentral del av markeringen. Litt som at vi kjøper juletrær, kjøper de lokale store ferskentrær til å pynte hjemme.

Folk bruker lang tid på å velge det fineste treet, og mange hadde tydeligvis tatt med seg slektens sterkeste for å bære pryden med seg hjem (det var ikke intensjonen at dette bildet skulle beskrive akkurat det).

Ellers på markedet hadde de også miniatyrtrær (bonzaitrær er nok å strekke det litt langt) og dekorasjoner bestående av nipple fruit.

 

Det er sauens år i år, eller geitens, etter hvem du spør, uten at det er så sentralt for feiringen. Når dette er nevnt, det er allikevel ikke blomstene som har fått mest oppmerksomhet på årets marked, men de politiske båsene.

For en uke siden ble det kjent at kinesiske myndigheter hadde konfiskert mer enn 7000 dopapirruller på fastlandet med påtrykk av Hongkongs øverste leder. Rullene var bestilt anonymt, men det kom fort frem at det var arrangert av det demokratiske partiet. Dette er i teorien lovlig i Hongkong, men ikke i Kina, hvor rullene ble produsert. 

Partiet hadde planlagt å selge dorullene på markedet, men da dette ikke lot seg gjøre, satte de i stedet opp en stor plakat med påskriften "Tørk bort CY Leung. Jeg er bare et håndkle." Det siste kan* forøvrig være et ordspill på 5 øre soldatene, nettkommentatorer i Kina kjent for å få betalt 5 øre av staten for å skrive ting på nett.

(Jeg sier "kan" fordi jeg tolket det sånn, men da jeg dobbeltsjekket med to i klassen sa hun fra Hongkong at det sannsynligvis stemte, men hun fra fastlandet var usikker.)

Men det var flere partier som hadde paraplyrevolusjon-suvenirer. Her har du flere håndklær og annet stæsj, til den nette sum av HK$68,9(0) naturligvis. Dette tallet referer til at Hongkongs leder, CY Leung, vant valget med 689 stemmer, og har vært en gjennomgående greie siden Occupy Central begynte.

Av de mer kreative suvenirene var drikkeflasker formet som tåregass.

Denne boden solgte skilt med slagord brukt under Occupy Central, som "Do you hear the people sing" fra Les Miserable. De hadde også iskrembamser med sauer på, fordi Hongkong fortsatt er Hongkong.

Denne boden solgte guleparaplyer. På skiltet over står det "Ekte allmenn stemmerett."

Denne boden hadde CY Leung som beveget seg opp og ned i en gryte hengende på hanken til en paraply.

Hongkong pleier hver 4. juni å markere 4. juni massakren på Tiananmen i 1989. Denne boden solgte bøker om hendelsen, i tillegg til paraplyrevolusjon t-skjorter.

[Om at ikke alt du gjør er feil.]

Ved Victoria Peak, Hongkongs nest mest glorete turistattraksjon,* støtte vi på et hulepinnsvin.

Det var mange som gikk søndagstur, deriblant også en fortvilet far med to små barn. Datteren, skrekkslagen, gråt modige tårer mens faren gjorde tafatte forsøk på å roe henne, ved å oppmuntre til at hun kunne gå nærmere. Samtidig, noen meter bortenfor, gjorde den noe mer djerve sønnen, i god tro av at hulepinnsvinet ikke var farlig, alt som sto i hans makt for å kunne ta på piggene. Da faren oppdaget dette, sa han ting som ikke akkurat gjorde situasjonen bedre for storesøsteren.

Etter å ha observert familiedramaet lenge nok, fortsatte vi å bestige fjellet. Jeg kommenterte at det ikke alltid kunne vært lett å vite hvilken linje man burde legge seg på som forelder.

- Nei, ettbarnspolitikken har også visse fordeler, sa den kinesiske venninnen min tørt.

-------------------------

*Den mest glorete er selvsagt Avenue of Stars daglige lysshow. 

[Om mitt Korea.]

Jeg var i Korea i en uke. Hadde ikke vinteren vært så hard mot meg, hadde jeg syntes det var altfor kort. Korea er så spennende, landet er så vakkert, maten er så digg og vennene mine tar alltid så altfor godt i mot meg. Her er noen av øyeblikkene jeg mener fortjener å deles:

Korea er visstnok kjent for å være et konservativt land hvor innbyggerne er skeptiske til utlendinger. Det er mye snakk om diskriminering, om folk som sliter med å komme inn på utesteder, restauranter eller lignende. Et veldig vanlig problem er å komme seg inn på leiemarkedet, enten fordi eiendomsmeglerne ikke kan engelsk eller fordi huseierne ikke ønsker utlendinger. Dette meglerfirmaet har derfor spesialisert seg på utleie til utlendinger. 

Og når vi snakker om utlendinger i Korea, jeg så dette dørskiltet på toalettet på et marked. I Korea finnes det tradisjonelle hull i gulvet-doer, og vanlige vannklossetter, slik som i de fleste andre land i Kina. Det er allikevel første gangen jeg har sett alternativet markert slik. 

I Korea spiser man hundesuppe på vinterstid. Det er stort sett sett på som en mandig og mer tradisjonell greie, men venninnen min var ikke helt fremmed for tanken. 

Her er forresten venninnen min. Vi kjenner hverandre fra da vi studerte japansk i Oita. Siden den gang hadde hun lært seg engelsk og jeg har blitt.. øh.. voksen. 

En av de siste nyeste mattrendene er koreansk grill med mochi, eller klebrig ris. På bildet ser du det som er neonrosa og hvitt. Man spiser det på samme måte som man ellers ville spist salatbladene på koreansk restaurant: fyll det med litt ris, litt kimchi, kjøtt dyppet i en av dippene og alt i en munnfull. 

Den ene dagen i Myeng-dong dukket det opp fem gutter i flashy klær som bukket noe voldsomt. Noen koreanske skolejenter tok bilder av dem, og plutselig sto flere hundre kinesiske turister og gjorde det samme. Jeg er like glad i kjendiser som de fleste andre, men det hadde nok vært litt mer stas å se 100% om jeg hadde hørt én av sangene deres på forhånd.

Kirken har mye makt i Korea. Den sponser politikkere og engelskundervisning, og slik påvirker den samfunnet mer enn det folk flest liker å erkjenne. Allikevel var det helt feil vurdering av dommedagsmelderen å gå gjennom i det 100% forberedte de koreograferte dansetrinnene. 

Venninnen jeg skulle bo hos i Seoul kom først tilbake fra reise en dag etter at jeg ankom byen. Det passet fint for da rakk jeg besøket til DMZ uten å ha dårlig samvittig, og dessuten kunne jeg spise både skamløst og hemningsløst et døgn uten at det ble direkte pinlig. Jeg spiste middag på Gwangjang markedet. Det er egentlig et tekstilmarked, men på ettermiddagen kommer det også enormt mange matboder, og er derfor virkelig verdt et besøk. Maten er billig og alt er fristende. Man kan spise alt fra aannakji (blekksprut som fortsatt beveger på seg), koreanske dumplings, nudler og annen gatemat til en rimelig penge. Valget mitt falt på chijimi og annet frityrstekt snacks. 

Selv om akkurat restauranten jeg satt på også hadde bor inne, ville jeg sitte ute. Fordi det var kaldt hadde de lagt et elektrisk varmeteppe på benken, og jeg syntes det var gøy å kunne se på folkelivet. I grytene kan du se henholdsvis bønnesuppe, gresskarsuppe og toppokkigryte. 

Hostellet jeg bodde på den første natten, Nomad Hostel Itaewon var helt greit, om man tar prisen i betraktning. Det er relativt nytt, og mangler enkelte praktiske rutiner (hvor ble det egentlig av den lovede inkluderte frokosten?), men verten Joe er svært hyggelig, og står absolutt på tilbudssiden. Et kurrant sted for den som er keen på et sentralt sted, selv om det var svært klønete å finne både ved første og andre forsøk.

Jeg valgte det ene og alene på grunn av prisen (under 70 kroner/natten), og fordi det lå nærme der venninnen min bor, og stedet vi skulle møte opp for å dra til DMZ, da oppmøte var type grytidlig. 

Da venninnen min ankom Seoul, dro vi en tur ned til Busan for å besøke noen venner. Busan er kanskje internasjonalt kjent for sjømat, men lokalt er det svinerissuppen, dwaeji gukbop, man snakker om. Det består av en ganske salt suppe av svinekraft og vårløk, kokt fett svinekjøtt som holdes varmt på bordet, og serveres med ris og alle det andre vanlige tilbehøret man finner på koreanske matbord. Tradisjonelt sett var koreansk mat kraftigere, eller tykkere om du vil, men det var matmangel under krigen og i tiden etter, ble folk vant til å vanne ut maten, slik den er i dag.

Vi spilte gabong og testet ut noen av de absurd mange ansiktsmaskene vi hadde karret til oss som følge av mengden sminkeshoppingen min, siden sminkebutikkene gjerne deler de ut som prøver hver gang vi går inn i en butikk. 

Frokost er et relativt begrep i Asia. 

Koreansk grill, hvor kelneren selv prepper kjøttet for oss.

Nok et dwaeji gukbop-måltid, denne gangen med egen kimchibuffet, til underskrevnes store fryd.

Busan har verdens eneste Forente Nasjoners minnekirkegård. Her hviler de soldatene som døde under Korea-krigen, og som ikke ble sendt hjem, enten fordi det ikke var mulig, eller fordi man ikke visste hvem de var. Det ligger også tre nordmenn her. Disse var helsearbeidere og deltok derfor ikke direkte i krigshandlingene.

Jeg tilhører en generasjon som knapt nok fikk med oss denne krigen, nevnt i en bisetning i historiebøkene på ungdomsskolen. I ettertid har jeg ikke bare lært årsakene og utfallet, men også hvor stor påvirkning krigen hadde på dagens internasjonale politikk. Det var interessant å se folk fra ulike deler av verden gå til sine respektive landsmenn - indere, afrikanere og et utall hvite. Etter å ha vært gjennom alle krigsbeskrivelsene og våpenutstillingene ved DMZ, var det dessuten fint å kunne gå til et "fredeligere" minnesmerke. 

[Om grensen mellom Nord- og Sørkorea.]

Sørorea har en av de mest absurde turistattraksjonene i verden. Jeg snakker ikke om Kimchimuseet, selv om det forøvrig også er verdt et besøk når du først er i Seoul. Jeg snakker om et besøk til den nord-koreanske grensen, ved 38. breddegrad.

Jeg forhåndsbestilte tour med Kooridor, noe jeg har skjønt i ettertid at var lurt, for disse arrangerte turene blir fort booket og de andre turene er ikke så omfangsrike. Turene blir holdt på engelsk og guiden min var god. Det var selvsagt noen ganger hvor det var tydelig at hun var et slags propagandatalerør, men landene er jo strengt tatt fortsatt i krig mot hverandre. Misforstå meg rett, jeg heier ikke på det Nordkoreanske diktaturregimet heller, men i krig begåes det alltid feil på begge sider, og det er ikke rom for at den andre siden skal forsvare seg.

 Turene er forresten ikke åpne for sørkoreanere, men alle andre nasjonaliteter har lov.

Nevnt krigstilstand gjør at det er veldig strenge sikkerhetskrav satt for at man allikevel skal kunne få dekke den morbide turistnysgjerrigheten. Turen fra Seoul til DMZ village (Demilitarized Zone) tar noen timer langs en vei hvor det egentlig ikke var så mye å se. Vinduene var dessuten dekket av frost, det var 18 minus grader ute. Da vi endelig kom frem til militærområdet, steg det en ganske myndig amerikansk soldat ombord i bussen vår, og sa at vi ikke fikk ta bilder. Det var liksom ikke rom for å krangle på det. 

Bortsett fra soldater, er det faktisk en landsby ved DMZ. Den består av folk som bodde her før krigen, og deres etterkommere. Innbyggerne er sørkoreanske statsborgere, de har boplikt og satte innetider, men til gjengjeld så slipper de å betale skatt og den obligatoriske militærtjenesten resten av Sørkoreas mannlige befolkning må gjøre. De som bor der er stort sett bønder. Vi fikk ikke reise inn til landsbyen eller ta bilder av dem. 

Soldaten som tok oss med rundt på området var en bråkjekk type som gikk med solbriller inne. Vi fikk lov å ta bilder rettet mot Nordkorea fra den sørkoreanske siden slik som dette - den grå bygningen i bakgrunnen er Kim-land. Guiden vår nevnte at fordi de sørkoreanske soldatene var så tøffe, sterke og attraktive, pleide nordkoreanerne håndplukke sine mest attraktive soldater til å bevokte grensen. Dem om det.

Det du kan se, er sørkoreanske soldater som står skjult i taekwando-posisjon, skjult bak den blå bygningen, slik at ingen kan skyte på dem "ved et uhell."

Som nevnt, det var grisekaldt ute, og ingen hadde lyst til å ta hendene ut av hanskene sine mer enn nødvendig. Dette var derfor det håpløst dårlige bildet en av de andre turistene tok for meg. 

Og her har du et bilde av den amerikanske guiden for dagen. 

Vi fikk også lov å gå en tur inn i bygningen, med streng beskjed om at vi ikke fikk lov å ta på soldatene, da de ville slå oss i hjel.

Grensen mellom nord og sør går gjennom de blå bygningene på bildet over. Midt i den ene bygningen over står dette bordet, hvor forhandlinger mellom nord og sør har pågått siden 1953. 

Her har du da også en mann som kunne tenke seg å slå meg ihjel om jeg tok på han.

Videre dro vi til en utkikkspost, hvor vi kunne se Daesong-dong, en falsk propagandaby på nordkoreansk side. Man vet at dette er en falsk by fordi man om kvelden kan se at bygningene visstnok ikke har etasjer eller annet inventar, men er belyst av taklys. Det er dessuten begrenset med befolkning i denne byen (ingen). Den høye masten er en av de høyeste i verden, og ble satt opp etter at Sørkorea satte opp en høy flaggstang. De fire større buskene du ser i midten markerer veien foran "The bridge of no return," broren hvor krigsfanger ble utvekslet etter Korea-krigen i 1953.

Her er et bedre bilde av overnevnt bro. Det var også her at det var en øksemassakre i 1978. Noen amerikanske soldater prøvde å hugge ned et tre for å få klarere sikt. Noen nordkoreanske soldater dukket opp, og plutselig var det en slåsskamp, med flere døde. Treet ble forøvrig hugget ned siden.

Enhver turistattraksjon med respekt for seg selv selger suvenirer. Ved DMZ var det flust. Mest sjokolade og koreanske alkohol, men man kunne også kjøpe bokmerker, frimerker og sørkoreanske vimpler. 

Vi stoppet også ved et annet utkikkspunkt, men fordi dette er en tur sørkoreanske gutter får lov til å ta som en del av militærtjenesten, var det fullt av dem, og jeg tok i stedet bilde av bygningen ved siden av. 

Som et forsøk på å bedre forholdet, er det faktisk bygget en jernbane mellom nord og sør. Den er aldri blitt tatt i bruk, fordi forholdet ble verre før man kunne si seg ferdig. 

Dorasan togstasjon er bygget med private midler, hvorav den nå avdøde eieren av Hyundai faktisk var en av hovedsponsorene. Han var opprinnelig nordkoreaner, men i følge historien ble han tvunget sørover under krigen, hvor han ble en av Sørkoreas rikeste menn. Kjent for å være en forkjemper for fredstiltak mellom nord og sør, er han en høyt beskattet mann på begge sider. Venninnen min kunne riktignok fortelle meg siden at Nordkorea liker å trekke han frem som et bevis på deres overlegenhet, siden Sørkorea ikke klarte fostre opp sin egen kakse. 

Togstasjonen er i god stand, og togene virker klare til å kjøre med en gang. 

Disse to soldatene sto her, uten at jeg helt er sikker på hvilken funksjon de hadde. Etter at soldatene så at jeg tok dette bildet, gjemte de seg bak plakaten til høyre.

Som siste del av opplegget, besøkte vi en av de underjordiske tunnelene sørkoreanerne hevder at Nordkorea har gravd ut. Igjen, vanskelig med bilder, men dere får ta meg på ordet.

[Om Occupy Central 2.0.]

I dag var det politiet selv som satte opp veiblokader i Hongkong, denne gangen for å klargjøre vei til den største demonstrasjonen siden politiet ryddet bort de siste restene av Occupy Central i desember. 

Politiet sto parat og linet opp, selv om i skrivende stund kun var én arrestert demonstrant, og det et i en annen del av byen hvor ting var litt mer urolig enn i Central.

Det var faktisk litt merkelig å se politiet blokkere veien, men arrangørene hadde i forkant meldt at de forventet over 50 000 fremmøtte. Det endelige tallet er vanskelig å si. I følge en lokal tv-stasjon sa politiet det var 6 600 som deltok i marsjen, mens arrangørene selv oppga 13 000. 

De fleste som deltok i demonstrasjonen bar gule paraplyer, langs veien sto folk og delte ut ulike brosjyrer og plakater.

Alder er ingen hindring, men det skal allikevel nevnes at det var bemerkelsesverdig mange av den eldre garde. Occupy Central var kjent som en yngre demonstrasjon, noe som fikk meg til å lure på hvor de unge var blitt av. 

Denne dagen gikk med en hel trillevogn med merch jeg så henne senere selge. Kinesere er verdensmestere på å finne ting de kan selge.

Det var to ting som gikk igjen på plakatene.,"Jeg vil ha allmenn stemmerett" og "D7689." Sistnevnte er et ordspill, hvor "D7" høres ut som "fuck deg" på kantonesisk, og 689 er et kallenavn som Hongkongs nåværende leder, C. Y. Leung, har fått, ettersom han fikk 689 stemmer for å få lederstillingen.

Det var også en del demonstranter som minnet om at det fortsatt sitter mer enn 30 kinesiske aktivister fengslet i Kina for å ha støttet Occupy Central.

Det er jo litt ironisk at mesteparten av alt Occupy Central utstyret utvilsomt er laget på fastlandet. 

...Med unntak av innslag som denne her, en miniparaply i papir med en LSD-pære på toppen.