Hva jeg driver med for tiden? Stort sett andre ting enn det jeg trodde jeg kunne få betalt for. Helt andre ting enn det jeg som student hadde planlagt å få betalt for. All erfaring er jo god erfaring, men jeg pleier ikke snakke så mye om hva jeg har gjort før, med mindre det faller seg naturlig.
Jeg var på et av disse startup-minglearrangementene i går hvor alle skal snakke med alle og du helst skal snakke bare med de du ikke kjenner fra før. Jeg stilte meg dertil ved to menn i hver sin respektive beste alder. Han ene hadde en t-skjorte jeg ikke klarte dra øynene mine bort fra.
Kinesiske tegn gjør dette med meg. Som et barn som ikke har lov å åpne julegavene før etter at nissen er dratt. Han sto så tydelig med armene i kors at jeg etterhvert måtte be han fjerne armene sine så jeg kunne se bedre.
Hestehale: Det kan jeg vel gjøre, men du ser ikke hva det står av den grunn.
Jeg er faktisk så teit at jeg da må lese høyt hva det står. Flaut, ja, for naturligvis blir jeg irritert på andre som gjør det samme. Selvfølgelig blir jeg det. Get over it, tenker jeg da. Og så gjør jeg aller helst det samme selv.
Tegnene var enkle.
Tine: 北京市地方....曄局.
[Som betyr noe sånt som "Sted i Beijing ...byrå."]
Jeg var et spørsmålstegn etterpå. Mannen med hestehale smilte, og prøvde forklare vitsen. Dette er klassisk kinesisk humor, det er visstnok et ordspill jeg fortsatt ikke tar. Han skjønte ikke humoren han heller, for han kunne ikke kinesisk.
Den tredje i samtalen kremtet, og plutselig slo den norske blonde programmereren over på mandarin.
Lyslugg: 妳會中文嗎？
[Kan du kinesisk?]
Han var gift med en kineseser og hadde nettopp begynt å lære seg kinesisk selv. Da ble det plutselig klart at hestehalen også var gift med en kineser og at han hadde forsøkt seg på mandarinen uten at det hadde gjort han noe klokere. Selv tilsammen kunne de ikke veldig mye. Vi utvekslet knisende de spartanske setningene de forsto. Språk er jo humor. Få ting kan være gøyere enn å snakke et språk man egentlig ikke kan.
Stagnert samtale til tross, hjertet mitt vokste litt. Det gjør det av kinesisk. Det er så mye som skjer for tiden. Det er så mye å gjøre og se og mennesker å møte. Kalenderen min er full og jeg rekker ingenting. Tiden flyr. Å være i tykkeste Oslo i september når det er valgkveld. Kontinuerlig balansere på kanten av komfortsonen, for det er der det spennende skjer. Ramle utfor. En stjålet mobil. Tilbud på telys hos Clas Ohlson. Husket jeg egentlig å låse boden?
Livet tar så mye plass. Alt annet gjør at jeg glemmer hele Asia. Og så plutselig dukker det opp og det er like overveldende hver gang hvor mye det betyr for meg allikevel.
Jeg forlot stedet en time senere med et lite smil om munnen.
Jeg var på et av disse startup-minglearrangementene i går hvor alle skal snakke med alle og du helst skal snakke bare med de du ikke kjenner fra før. Jeg stilte meg dertil ved to menn i hver sin respektive beste alder. Han ene hadde en t-skjorte jeg ikke klarte dra øynene mine bort fra.
Kinesiske tegn gjør dette med meg. Som et barn som ikke har lov å åpne julegavene før etter at nissen er dratt. Han sto så tydelig med armene i kors at jeg etterhvert måtte be han fjerne armene sine så jeg kunne se bedre.
Hestehale: Det kan jeg vel gjøre, men du ser ikke hva det står av den grunn.
Jeg er faktisk så teit at jeg da må lese høyt hva det står. Flaut, ja, for naturligvis blir jeg irritert på andre som gjør det samme. Selvfølgelig blir jeg det. Get over it, tenker jeg da. Og så gjør jeg aller helst det samme selv.
Tegnene var enkle.
Tine: 北京市地方....曄局.
[Som betyr noe sånt som "Sted i Beijing ...byrå."]
Jeg var et spørsmålstegn etterpå. Mannen med hestehale smilte, og prøvde forklare vitsen. Dette er klassisk kinesisk humor, det er visstnok et ordspill jeg fortsatt ikke tar. Han skjønte ikke humoren han heller, for han kunne ikke kinesisk.
Den tredje i samtalen kremtet, og plutselig slo den norske blonde programmereren over på mandarin.
Lyslugg: 妳會中文嗎？
[Kan du kinesisk?]
Han var gift med en kineseser og hadde nettopp begynt å lære seg kinesisk selv. Da ble det plutselig klart at hestehalen også var gift med en kineser og at han hadde forsøkt seg på mandarinen uten at det hadde gjort han noe klokere. Selv tilsammen kunne de ikke veldig mye. Vi utvekslet knisende de spartanske setningene de forsto. Språk er jo humor. Få ting kan være gøyere enn å snakke et språk man egentlig ikke kan.
Stagnert samtale til tross, hjertet mitt vokste litt. Det gjør det av kinesisk. Det er så mye som skjer for tiden. Det er så mye å gjøre og se og mennesker å møte. Kalenderen min er full og jeg rekker ingenting. Tiden flyr. Å være i tykkeste Oslo i september når det er valgkveld. Kontinuerlig balansere på kanten av komfortsonen, for det er der det spennende skjer. Ramle utfor. En stjålet mobil. Tilbud på telys hos Clas Ohlson. Husket jeg egentlig å låse boden?
Livet tar så mye plass. Alt annet gjør at jeg glemmer hele Asia. Og så plutselig dukker det opp og det er like overveldende hver gang hvor mye det betyr for meg allikevel.
Jeg forlot stedet en time senere med et lite smil om munnen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar