Vi lever i fremtiden. Det gjør man gjort til alle tider, men jeg opplever mer og mer at jeg er en del av den mellomgenerasjonen som faktisk fikk dataopplæring på skolen, men ikke i alt, og det forsterker min følelse av at tidene har endret seg. Hvordan farmor ser på det, er noe jeg virkelig på.
I dag satt jeg med noen venner og snakket om hjemmefester da vi var yngre. Jeg lo da jeg kom på at vi hadde løpt og tatt bilder med digitalkamera av hvordan stuen så ut etter at venninnens mins foreldre hadde dratt på hytta, slik at vi kunne sette det likt i stand før foreldrene hennes kom hjem (Disclaimer: slapp av mamma, vi hadde ikke fest hos oss. Seriøst liksom, det var de andre søsknene). Kameraten min trakk på smilet. Han er fire år eldre, og bare det gjorde at vår måte å gjøre det på syntes alt for moderne for hans tid.
Søsteren min er åtte år yngre enn meg. Hun har aldri hatt en følelse av en tilværelse uten MSN, mail og nesten ikke facebook.
Jeg derimot, husker nøyaktig hvordan det var første gang jeg kom borti dette internettet vi hadde snakket om så vidt i IT-timene. Jeg var elleve år gammel og gikk i 6. klasse. Læreren vår var irsk, han spiste pizza til lunsj hver dag. Vi må ha fått beskjed om å komme tidlig inn fra storefri den dagen, for læreren vår brettet pizzastykkene to og to sammen og spiste mens han snakket.
Vi var tyve stykker i klassen. Læreren ba oss skru på datamaskinene, mens han gikk rundt og ga oss et ord hver. Jeg fikk tildelt ordet "Bjørnøya". Oppgaven var enkel. Alle skulle gå inn på en gitt side, jeg vil anta det var Yahoo, dette er noe uklart. Når vi var kommet inn på siden, skulle vi så skrive inn ordet i søkefeltet, og trykke på "Søk". Deretter skulle vi skrive ned en setning om det vi fant.
Søkingen gikk uendelig tregt. Én ble ferdig i løpet av de 45 minuttene skoletimen varte. Det var ikke meg. Tror ikke jeg kom inn på Yahoo en gang.
Nå blir jeg irritert om ikke lenken funker med det samme. Jeg sammenligner kloutscore med vennene mine.
Jeg gikk fra klasserommet den dagen, ikke det minste mer informert om hva dette internettet kunne være, men jeg slo opp Bjørnøya i et leksikon da jeg kom hjem og skrev ned landarealet på en lapp som jeg viste IT-læreren vår neste gang vi hadde time. Han ville jo vite noe om dette stedet, tydeligvis.
I dag satt jeg med noen venner og snakket om hjemmefester da vi var yngre. Jeg lo da jeg kom på at vi hadde løpt og tatt bilder med digitalkamera av hvordan stuen så ut etter at venninnens mins foreldre hadde dratt på hytta, slik at vi kunne sette det likt i stand før foreldrene hennes kom hjem (Disclaimer: slapp av mamma, vi hadde ikke fest hos oss. Seriøst liksom, det var de andre søsknene). Kameraten min trakk på smilet. Han er fire år eldre, og bare det gjorde at vår måte å gjøre det på syntes alt for moderne for hans tid.
Søsteren min er åtte år yngre enn meg. Hun har aldri hatt en følelse av en tilværelse uten MSN, mail og nesten ikke facebook.
Jeg derimot, husker nøyaktig hvordan det var første gang jeg kom borti dette internettet vi hadde snakket om så vidt i IT-timene. Jeg var elleve år gammel og gikk i 6. klasse. Læreren vår var irsk, han spiste pizza til lunsj hver dag. Vi må ha fått beskjed om å komme tidlig inn fra storefri den dagen, for læreren vår brettet pizzastykkene to og to sammen og spiste mens han snakket.
Vi var tyve stykker i klassen. Læreren ba oss skru på datamaskinene, mens han gikk rundt og ga oss et ord hver. Jeg fikk tildelt ordet "Bjørnøya". Oppgaven var enkel. Alle skulle gå inn på en gitt side, jeg vil anta det var Yahoo, dette er noe uklart. Når vi var kommet inn på siden, skulle vi så skrive inn ordet i søkefeltet, og trykke på "Søk". Deretter skulle vi skrive ned en setning om det vi fant.
Søkingen gikk uendelig tregt. Én ble ferdig i løpet av de 45 minuttene skoletimen varte. Det var ikke meg. Tror ikke jeg kom inn på Yahoo en gang.
Nå blir jeg irritert om ikke lenken funker med det samme. Jeg sammenligner kloutscore med vennene mine.
Jeg gikk fra klasserommet den dagen, ikke det minste mer informert om hva dette internettet kunne være, men jeg slo opp Bjørnøya i et leksikon da jeg kom hjem og skrev ned landarealet på en lapp som jeg viste IT-læreren vår neste gang vi hadde time. Han ville jo vite noe om dette stedet, tydeligvis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar