[Om ny fortid.]

Vi var ute. Det var fredag kveld og i under diskokulen møtte jeg en bekjent. Vi er ikke akkurat venner. Til det kjenner jeg henne ikke godt nok. Jeg vet ikke annet om henne enn hva hun jobber med og at hun prøver slutte å røyke, men skjønt, det er nok til at vi gjerne slår av en prat når vi treffer på hverandre. 

Hun var der alene så det ble til at vi slo av denne praten, da det kom en jente opp og snakket til henne på dansk. De kjenner hverandre fra før, tydeligvis. Jeg high fivet det nye tilskuddet til samtalen. Dansker gjør meg generelt glad. Bekjenten min så forvirret ut. Dansken gjorde ikke det.

Bekjent: Kjenner dere hverandre? Hvordan kan det ha seg?
Danske: We go way back. Vi gikk faktisk i barnehage sammen. 

Jeg hadde aldri sett dama før, det var helt sikkert. Men, dette er jo skolebokeksemplet på min humor. Jeg parerte kommentaren hennes glatt. 

Tine: Ja, du vet jo at faren min er dansk. 
Bekjent: Men barnehagen? Herregud, hvor gammel er du egentlig?
Tine: 26.
Bekjent: Dette kan jo ikke stemme. 
Tine: Jo, altså, barnehagen i Danmark er liksom førskolen til og med fjerde klasse. 
Danske: Ja! Og etterpå var vi brevvenner. Det er så kult at vi har klart å holde kontakten. 
Tine: Hehe, nemlig. For etter at jeg flyttet hjem sendte vi brev nesten hver uke til vi ikke gadd mer. Hun hadde kanelduftende brevpapir. Sykt fett.
Bekjent: Dette er drøye greier. Jeg visste ikke at barnehage var noe annet på dansk, men da gir det jo mening. Wow. Så stilig at dere møttes her da.
Danske: Enig. Men nå skal jeg på toalettet, vi snakkes etterpå.

Hun kløp meg i albuen i det hun passerte. Jeg slukte ølen min og fulgte etter henne, mens Bekjent sigget ferdig. 

Inne på toalettet dro Dansken meg inn i en bås og låste døren, for resten av toalettene syntes fra der hvor Bekjent sto.

Danske: Fort. Jeg heter G.... Jeg er egentlig serber. Jeg er 19. Broren min er 22. Foreldrene mine bor i Danmark. Jeg bestemte meg plutselig for å flytte til Oslo. Fortell meg alt om deg selv. 
Tine: Øh.. Hæh? Ja jøss. Bekjent vet bare at jeg jobber på nett. Jeg har tre søsken. Jeg hater katter. Jeg har flyttet mye i Asia. Finn på hva du vil.
Danske: Kult. Da sier vi det sånn. 

Og så forsvant hun.

Jeg har møtt min overkvinne.

[Om hverdagsproblemer.]

Enda så mye jeg skulle ønske dette var en reiseblogg, så har det jo aldri egentlig vært det. Snarere handler det om de evige små irritasjonene og frustrasjonene i hverdagen, freaks og min manøvrering av det hele. Det er mulig det blir mindre interessant når det er lokalt, men jeg ønsker allikevel at du tar dette til etteretning.

Jeg bor i femte etasje. Femte etasje med heis, vel og merke. Jeg flyttet inn i denne blokken først etter å ha snakket med tidligere huseier spesifikt om at heisen var velfungerende. Det har vist seg i senere tid at dette er et relativt begrep. Jeg følte jo allikevel den gang da at han ga meg et tydelig svar jeg kunne føle meg trygg på. La meg sitere han her:

"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."

Et par måneder senere har jeg nylig sett meg nødt til å analysere denne setningen. La meg gjenta med dette integrert:

"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."

For det har ikke vært noe galt med heisen, så lenge jeg har bodd her. Inntil nå. Den har vært i ustand i over en uke. Den sluttet å virke mandag. Mandag i forrige uke. Forrige uke vil nå nedgå i 2013 som den uken jeg hadde minst søvn og fullest timeplan. Jeg fungerer dårlig med lite søvn, Murphys Lov er en evig følgesvenn, så jeg burde jo sett dette komme. Jeg tar selvkritikk der.

Uansett, vaktmesteren vår hadde da hengt en lapp med "Reparatør kommer på torsdag." Tirsdag hadde jeg et Yelp-arrangement. Det krever en del swag. Derfor måtte jeg opp på loftet, det vil si to etasjer opp, og så slepe ned syv etasjer en enorm koffert med to oppblåsbare sofaer og en haug med annet stæsj. Syv etasjer ned og ut på veien senere, møtte jeg en vaktmester som kan fortelle meg at det hadde jo vært mulig å sjekke om jeg kunne gått inn nabooppgangen og tatt heisen ned derifra. Svett og fæl på vei til arrangementet var jo det fint å vite til en annen gang. Regner ikke med at jeg sa takk.

Kvart over elve kom jeg tilbake. Utslitt og delvis jult opp etter arrangementet (det pleier ikke være sånn altså). Altfor sliten til å orke sjekke om jeg kom meg opp til syvende etasje i en annen oppgang enn der jeg bodde, dro jeg opp kofferten min syv etasjer igjen, i min egen oppgang.

Alle jordens engler gledet seg til torsdagen, en dag som dessverre skulle vise seg å være en ren skuffelse. Det var på tordengudens dag at kom en ny lapp på heisdøren:

Ja, kjære venner. "Heisen ute av drift" og i liten tekst: "Rep kommer mandag." Om jeg tuller med deg? Jeg tuller aldri.

Som nevnt, forrige uke innebar lite søvn. Dette resulterte i at jeg var lite effektiv og kom hjem torsdagen klokken syv fra kontoret, og satt våken halve natten omtrent, for å rekke en deadline. Fredag innebar løping hit og dit, og jeg bestemte meg for å dra hjem "tidlig". Jeg lukket macen da klokken var blitt fem. Gikk ned til Rådhusplassen for å omregistrere løpenummeret mitt til halvmaratonet. Dette tok evigheten selv, for halve Oslo hadde ombestemt seg i siste liten og solgt sine maratonbilletter til noen andre og nå sto vi der hele gjengen og hatet at oss maratonløpere er seg selv like. Sukk.

Jeg gikk hjem, stoppet på Rema 1000 og omtrent tømte bankkontoen min på innkjøp av comfortfood, før jeg oppdaget at nøklene mine lå igjen på kontoret. Ny runde rundt i byen, denne gangen med to store bæreposer på slep og historiens styggeste oransje gympose merket "Oslo Maraton 2013" før jeg endelig kom hjem, desto mer ergelig enn noen gang over sakens tilstand. Opp ytterligere fem etasjer. Det er flaks jeg ikke har plass til en stol i gangen, jeg hadde sovnet mens jeg tok av meg skoene. I et svakt øyeblikk mens jeg løsnet skolissene holdt på å legge meg ned i fosterstilling rett på gulvet, og undret meg over hvordan jeg skulle klare å gjennomføre dette løpet jeg hadde meldt meg på. 

Heldigvis fungerer jeg bra på carbs, cheese and grease. Comfortfood handler jo om disse tre matkategoriene. På lørdag løp jeg et halvt maraton. Det var bra jeg ikke dro ut lørdag kveld. Jeg hadde nok overnattet nederst i oppgangen, for etter 21 kilometer løping, var disse trappene blitt fjell.

I dag er det onsdag. Onsdag. Og fortsatt henger overnevnte lapp på heisen. Leiligheten min drukner i aviser. Jeg orker ikke bære de ned alle trappene. Følger heisreparatører en annen tidssone enn andre reparatører? Jeg bare spør. For å toppe det hele har jeg forresten kontor i fjerde etasje. Der har jeg bare holdt til i ti dager omtrent, men heisen der har aldri funket heller.

Sukk. Hadde jeg bare visst at det eneste rette svaret huseier skulle gitt, den gangen i mai, var "Nei, den heisen har det aldri vært noe galt med."

[Om å løpe konkurranse.]

Jeg løp halvmaraton i går. Det er sant.

Som ganske mye annet i min verden, var seansen temmelig ad hoc. Om du allikevel ønsker noen råd om hvordan fullføre et halvmaraton, kan jeg jo dele erfaringene mine her:

Vær ute i god tid for å sikre deg billett

Jeg kjøpte billetten min på nett 1. september, ca et par måneder etter at de var utsolgt. På impuls. Jeg er jo strengt tatt ikke så glad i hverken å løpe mot andre eller å løpe i nærheten av folk. 22 000 påmeldte. Jeg trøstet meg med at jeg har gjort dummere innkjøp.

Enhver person ville nok sjekket omregistreringsprosessen tidligere enn dagen før. Flaks skal ha det at jeg kjøpte billetten av en dugelig dame som faktisk gadd å hjelpe meg med dette, til tross for at hun ikke kunne løpe fordi hun var i Boston. Det var ikke så enkelt som jeg hadde forestilt meg.

Når man omregistrerer billetten dagen før løpet, er det for sent å endre på navnet som pryder deltager lappen man løper med på brystet. I går het jeg derfor Unni til jeg fant en sprittusj og kunne fikse litt selv. Dette plaget meg strengt tatt ikke noe nevneverdig.

Tren deg god
En halvmaraton er 21 kilometer. Det er langt, men det er ingen umulig distanse. Det er ikke så mye lenger enn det jeg selv løper til vanlig. (Å ja, dette vil nok overraske de fleste lesere, men jeg løper faktisk ganske mye.) Høy på selvtillit valgte jeg derfor å drite i alle slags råd og tips om hvordan man trener seg til noe slikt, og satset på at Nike + motivasjonen min fortsatt ene og alene ville være nok til å bære skipet.

Men så ble jeg syk. Feberrus og forkjølelsespsykose til tross, her innså jeg at man måtte velge mellom pest eller kolera. Jeg gjorde et forsøk på å drikke bort basillene. Resultatet var at jeg ikke trente noe særlig i hele september. Mangelen på noen som helst form for fysisk anstrengelse bortsett fra absolutt minstenivå gjorde jo at jeg hadde en gryende bekymring etterhvert som lørdagen nærmet seg. Denne bekymringen ga seg ikke før jeg lørdag morgen valgte å lese en kort tipunktsliste over råd som sikkert hadde vært betraktelig mye bedre hadde jeg lest de for to måneder siden. Det eneste rådet jeg tok til meg, var at det ble anbefalt å ikke trene noe nevneverdig de siste tre ukene. Flaks.

Lag deg en skikkelig spilleliste
Her var jeg faktisk forutseende nok til å lage en ny spilleliste med ikke bare sanger jeg var møkk lei fra før. Det går mye i Justin Bieber når jeg er på tur. Dagens liste var intet unntak.

Er du ikke glad i å løpe med headset? Først av alt: Freak.
Videre, joda, du blir jo underholdt på veien. Langs hele ruten var det nemlig satt opp ulike musikkstasjoner. Her følger en liste over utvalgte deler av musikkprogrammet, slik jeg husker det:

• Kirkekor 
• Klassisk piano
• Frelsesarmeens musikkkorps
• En Shrillex-spillende DJ
• Et random bæljeband bestående av bare trommer

Jeg har ikke så mye mer å utdype utover dette.

Spis en dugelig frokost
Jeg spiste så ferdig frokosten min. Jeg har ikke et kosthold verdt å blogge om på noen som helst måte. Rådet mitt for dette punktet er derimot å ikke bøtte nedpå med to kanner av den svarteste teen du eier. Sikre kilder skal ha det til at det ikke bare dehydrerer kroppen, det gjør også at man må ha to toalettpauser på vei ned til Rådhusplassen før løpet begynner. Heldigvis var jeg så opptatt av å bare bli ferdig med hele greia at jeg bet tennene sammen under selve løpet. Alvorlig talt. Retrospektivt kan jeg innrømme at det var litt korttenkt.

Finn deg en løpepartner
Uansett, jeg brettet sammen bladet, skiftet så og tråkket nedover mot sentrum. Leverte inn posen med en tørr genser og vann til de som skulle passe på den, og stilte meg ved start. Foran meg sto Kronprins Haakon, og jeg innbilte meg at han neppe kunne være i så mye bedre form enn meg, han heller. 

Hallo, 40 år og rikskjendis liksom? Jeg ble så starstruck at jeg ikke tenkte på å finne en jente på min egen alder og størrelse jeg kunne legge meg bak for å følge med på hvordan jeg lå an. Startskuddet gikk, og jeg så ikke noe mer til Haakon gjennom hele løpet (eller etter for den saks skyld). Aftenposten kunne senere fortelle meg at han klokket inn på 1.49, som var seks minutter før meg. Det er greit nok.

Hold et levbart tempo
Vi Venåser har historisk sett få ganger vært sprintere. Vi er snarere kameler som bare går og går og går uten å egentlig skjønne at vi burde være slitne. For å gi et eksempel, en 200 meters sprint tar knekken på meg, 10 kilometer jogg er en lek jeg gjerne tar før frokost. Jeg løp hele strekningen, bortsett fra akkurat bakken ved Botanisk Hage. Jeg vet av erfaring at den bakken er ganske grufull, dessuten hadde jeg fått en banan. Det var også her jeg oppdaget at jeg muligens holdt på å få et gnagsår, og at det bare var latterlige skarve fem kilometer igjen.

Tjen deg inn tid på innspurten
Fordi jeg er en treiging av hva løping angår, var ikke sluttiden noe jeg hang meg så mye opp i, helt til det var nettopp bare fem kilometer igjen. Det er mulig det bare var slik jeg så det, men det var nå folk begynte å sakne farten. Det så ut som de hadde det tungt. Fem kilometer og nedoverbakke? Jeg satte opp tempoet. Herlighet, jeg mener selv jeg spurtet nedover Karl Johan. Der hvor andre trodde at de løp, men regelrett gikk inn målstreken, sprintet jeg de siste par hundre meterne til mål, irritert over at det var andre tilstede.

Som nevnt, kroppen min er ikke laget for sprint. Rett over målstreken sjanglet jeg meg inntil et gjerde og satte musikken min høyt nok til å overdøve Vangelis fra lydanlegget. 

Jeg løp inn 21 kilometer på 1 time, 55 minutter og 39 sekunder. Ikke verst. Jeg fikk en tåpelig medalje rundt halsen jeg skulle ønske var en snickersbar i stedet.

Jeg kjøpte både lakris og koreanske topokki før jeg gikk hjem og sov i tre timer. Det er viktig å premiere seg selv.

[Om familieshopping.]

I helgen var deler av familien min og jeg på familieutflukt. Turen bar til en av de få butikkene begge foreldrene mine er enige om at rangerer høyt på topp ti-listen over beste butikker i verden, nemlig Bauhaus. Jepp.

På Bauhaus fant Modern endelig taklampen hun har lett etter til det kombinerte værelset som fungerer både som treningsrom, gang ut til verandaen og... øh forøvrig også mitt rom når jeg er hjemme, uten at noen tar hensyn til det særlig ofte. Det blir eksempelvis nok ganske fint å få en sammenbrettbar seng fra Ikea. Uansett, Bror 2 var henrykt over gullfunnet til Modern. Dessverre er det slik at til tross for at Bror er blitt hele 23 år, er ikke sarkasmen hans noe Modern har fått helt draget på enda.

Modern: Se her, det er med feste så kan vi kan henge den rett opp i taket. Såååå praktisk.
Bror 2: Ja. Dødskult. Og så er det jo med fire forskjellige fargeinnstillinger. Det er ingenting som å pumpe litt jern i lilla LED-lys.
Modern: Hmm, det hadde jeg ikke tenkt på. Jeg vil jo ikke ha det noe annet enn vanlig lys.
Bror 2: Og rødt lys til jul! Du, tenk da, hvor kjekt det er med en taklampe som dessuten går på batterier. Her kan det trenes til alle høytider uavhengig av om vi har strøm eller ikke.
Modern: Jeg tror vi dropper den lampen.
Bror 2: Dæven. Mulighetene! Det er jo bare å kjøpe ekstra batterier. Er det en høytid som er grønn? Og forresten, kan vi kjøpe dette dusjhodet her? Det har innebygd radio.
Modern: Nå. Går. Vi. 
Bror 2: Jammen hallo, tenk deg fordelene av å ha en dusjradio. Kan jo endre stasjon når som helst! "Miley Cyrus, neeeeei, tror ikke det du."

Det ble hverken LED-taklampe eller dusjhode med radio den dagen.

[Om språkbarrierer.]

Gode nyheter for underskrevne. Jeg har fått kontorplass. Det er ganske kult. Firmaet jeg sitter hos heter Målstua, og de låner meg faktisk en kontorpult, mot at jeg beærer dem med mitt nærvær. De er ganske kule de også. Jeg føler meg heldig, for dette er hele avtalen, og vi kaller det en win-win situasjon. Det står til og med "The Office" på ringeklokken, og jeg får bruke møterommet om jeg bare skriver meg på liste på forhånd.

All seriøsitet til side, foreløpig har jeg riktignok måttet ta til takke med en sofa, da kontorpultene ikke er kommet fra Kina enda. Rettelse, firmaet de har bestilt møbler av fra Kina, har etter all sannsynlighet ikke skjønt at de har bestilt møbler fra Kina. Jeg overhørte to av de ansatte diskutere i dag nemlig, og etter samtalen å dømme, hadde kommunikasjonen stagnert. Lite klar over hvor kritisk situasjonen faktisk var, tilbød jeg litt språklig bistand. Jeg snakket jo mandarin. 

Det var den vanlige reaksjonen. De trodde jeg kødda. De lurte på om kinesisk var det samme som mandarin. Jeg sa ja, og ba om å få ta en titt på e-postene de hadde utvekslet.

Nedenfor følger sist mottatte e-post: 

"Er ikke det jeg skriver til deg på engelsk? Om du ikke forstår, ring meg i morgen."

Lettelsen var der, da de skjønte at jeg faktisk kunne tyde mailene de mottok. Det er kanskje ikke nødvendig å si at jeg skal være med på møbelbestillingen i morgen. Over Skype.

Det er som jeg har prøvd å si til faren min i alle år: Du kan kalle meg en langtidsinvestering.

[Om å være et fallende tre i byskogen.]

Se dette for deg:

Jeg hadde selvsagt litt halvdårlig tid. Jeg gikk med mobilen i den ene hånden og svarte på meldinger, mens jeg samtidig prøvde lete frem bysykkelkortet mitt med den andre. Av upraktiske plagg jeg var iført, kjempet sko som ikke satt ordentlig på beina og en strømpebukse jeg var bekymret for at ville revne om jeg gikk fortere en hard kamp om førstepremien. Jeg gikk forresten like fort som alltid når jeg først ute og går, altså hurtig og brutalt med lite fokus på at jeg egentlig burde gjøre en ting av gangen. Eksempelvis, møter jeg kjentfolk på gaten, er det som regel snarere enn et unntak fordi jeg har skumpet borti de først.

Men dette, kjære venner, dette er på alle måter en klassisk Tine. Enhver som har møtt meg ville kjent meg igjen på mils avstand og glist av synet. Selv har jeg innsett forlengst at det er nok bare sånn jeg er.

Og det var derfor ikke overraskende at det var i denne tilstanden jeg, av alle mennesker, skulle trå på et bananskall, miste balansen et ørlite sekund, skli litt til, og så støtte meg opp mot et girlender. 

Et bananskall. 

Henda i været alle som har drømt om å være vitne til at noen faktisk skle på ordentlig på et bananskall...

Nettopp. Og jeg var så nærme at det da kunne vært en selvopplevd greie for meg selv. Det var ingen å si det til. Humor på sitt beste, det ultimate Donald-øyeblikket, og jeg var helt alene. Noen andre mennesker hastet forbi, men ingen lot til å ha merket noe til hendelsen.

Tankene mine gikk til dette berømte treet som står ensomt i skogen fordi ingen er der, og jeg kunne bekrefte at joda, det lager nok lyd når det faller selv om ingen hører det.

[Om fremtidsutsikten.]

Vi lever i fremtiden. Det gjør man gjort til alle tider, men jeg opplever mer og mer at jeg er en del av den mellomgenerasjonen som faktisk fikk dataopplæring på skolen, men ikke i alt, og det forsterker min følelse av at tidene har endret seg. Hvordan farmor ser på det, er noe jeg virkelig på.

I dag satt jeg med noen venner og snakket om hjemmefester da vi var yngre. Jeg lo da jeg kom på at vi hadde løpt og tatt bilder med digitalkamera av hvordan stuen så ut etter at venninnens mins foreldre hadde dratt på hytta, slik at vi kunne sette det likt i stand før foreldrene hennes kom hjem (Disclaimer: slapp av mamma, vi hadde ikke fest hos oss. Seriøst liksom, det var de andre søsknene). Kameraten min trakk på smilet. Han er fire år eldre, og bare det gjorde at vår måte å gjøre det på syntes alt for moderne for hans tid.

Søsteren min er åtte år yngre enn meg. Hun har aldri hatt en følelse av en tilværelse uten MSN, mail og nesten ikke facebook. 

Jeg derimot, husker nøyaktig hvordan det var første gang jeg kom borti dette internettet vi hadde snakket om så vidt i IT-timene. Jeg var elleve år gammel og gikk i 6. klasse. Læreren vår var irsk, han spiste pizza til lunsj hver dag. Vi må ha fått beskjed om å komme tidlig inn fra storefri den dagen, for læreren vår brettet pizzastykkene to og to sammen og spiste mens han snakket.

Vi var tyve stykker i klassen. Læreren ba oss skru på datamaskinene, mens han gikk rundt og ga oss et ord hver. Jeg fikk tildelt ordet "Bjørnøya". Oppgaven var enkel. Alle skulle gå inn på en gitt side, jeg vil anta det var Yahoo, dette er noe uklart. Når vi var kommet inn på siden, skulle vi så skrive inn ordet i søkefeltet, og trykke på "Søk". Deretter skulle vi skrive ned en setning om det vi fant.

Søkingen gikk uendelig tregt. Én ble ferdig i løpet av de 45 minuttene skoletimen varte. Det var ikke meg. Tror ikke jeg kom inn på Yahoo en gang.

Nå blir jeg irritert om ikke lenken funker med det samme. Jeg sammenligner kloutscore med vennene mine.

Jeg gikk fra klasserommet den dagen, ikke det minste mer informert om hva dette internettet kunne være, men jeg slo opp Bjørnøya i et leksikon da jeg kom hjem og skrev ned landarealet på en lapp som jeg viste IT-læreren vår neste gang vi hadde time. Han ville jo vite noe om dette stedet, tydeligvis.

[Om asiatiske glimt.]

Hva jeg driver med for tiden? Stort sett andre ting enn det jeg trodde jeg kunne få betalt for. Helt andre ting enn det jeg som student hadde planlagt å få betalt for. All erfaring er jo god erfaring, men jeg pleier ikke snakke så mye om hva jeg har gjort før, med mindre det faller seg naturlig.

Jeg var på et av disse startup-minglearrangementene i går hvor alle skal snakke med alle og du helst skal snakke bare med de du ikke kjenner fra før. Jeg stilte meg dertil ved to menn i hver sin respektive  beste alder. Han ene hadde en t-skjorte jeg ikke klarte dra øynene mine bort fra.

Kinesiske tegn gjør dette med meg. Som et barn som ikke har lov å åpne julegavene før etter at nissen er dratt. Han sto så tydelig med armene i kors at jeg etterhvert måtte be han fjerne armene sine så jeg kunne se bedre.

Hestehale: Det kan jeg vel gjøre, men du ser ikke hva det står av den grunn.

Jeg er faktisk så teit at jeg da må lese høyt hva det står. Flaut, ja, for naturligvis blir jeg irritert på andre som gjør det samme. Selvfølgelig blir jeg det. Get over it, tenker jeg da. Og så gjør jeg aller helst det samme selv.

Tegnene var enkle.

Tine: 北京市地方....曄局.

[Som betyr noe sånt som "Sted i Beijing ...byrå."]

Jeg var et spørsmålstegn etterpå. Mannen med hestehale smilte, og prøvde forklare vitsen. Dette er klassisk kinesisk humor, det er visstnok et ordspill jeg fortsatt ikke tar. Han skjønte ikke humoren han heller, for han kunne ikke kinesisk. 

Den tredje i samtalen kremtet, og plutselig slo den norske blonde programmereren over på mandarin.

Lyslugg: 妳會中文嗎？

[Kan du kinesisk?]

Han var gift med en kineseser og hadde nettopp begynt å lære seg kinesisk selv. Da ble det plutselig klart at hestehalen også var gift med en kineser og at han hadde forsøkt seg på mandarinen uten at det hadde gjort han noe klokere. Selv tilsammen kunne de ikke veldig mye. Vi utvekslet knisende de spartanske setningene de forsto. Språk er jo humor. Få ting kan være gøyere enn å snakke et språk man egentlig ikke kan.

Stagnert samtale til tross, hjertet mitt vokste litt. Det gjør det av kinesisk. Det er så mye som skjer for tiden. Det er så mye å gjøre og se og mennesker å møte. Kalenderen min er full og jeg rekker ingenting. Tiden flyr. Å være i tykkeste Oslo i september når det er valgkveld. Kontinuerlig balansere på kanten av komfortsonen, for det er der det spennende skjer. Ramle utfor. En stjålet mobil. Tilbud på telys hos Clas Ohlson. Husket jeg egentlig å låse boden? 

Livet tar så mye plass. Alt annet gjør at jeg glemmer hele Asia. Og så plutselig dukker det opp og det er like overveldende hver gang hvor mye det betyr for meg allikevel.

Jeg forlot stedet en time senere med et lite smil om munnen.

[Om utkledningsfester.]

Er det greit med en throwback Friday?
Hells yes. Jeg har nesten ikke blogget på to år. Det burde være i orden. Dere har jo savnet meg, tross alt. I mellomtiden har jeg klart å ordne meg en telefon med kamera. Det kommer allikevel ikke til å prege bloggen på noen som helst måte. Jeg er jo fortsatt ingen fan av å skrive bildebeskrivelser.

Uansett, la meg ha dette stadfestet: Jeg er ikke så uendelig glad i å kle meg ut. Jeg er virkelig ikke det. Det blir fort litt styrete. Jeg er som regel ikke tidlig ute. Allikevel tar ofte ting litt av. Jeg kommer aldri hjem med det jeg hadde på meg da jeg dro. Temafester er gøy når det er jeg som finner på temaet, men jeg blir nesten litt irritert når det ikke er jeg som har funnet det på. Neida. Jo litt. Det hender til og med at jeg ikke gidder kle meg ut. Min erfaring med det, er at det vil jeg ikke anbefale noen. Ingen liker en partypooper. Da burde jeg heller blitt hjemme.

Men, det hender jeg glimter til. De som kjenner meg, vet jo at jeg har en universaloutfit som passer for alle anledninger, med unntak av muligens "sommerlig stivpyntet." Det liker jeg ganske godt å gå med. Det ser slik ut:

Stitchkostymet mitt sitter som skreddersydd på, det er ikke det, men det er laget av fleece, og gjør seg best når det er litt mindre varmt i været. 

 

Outfiten er så bra at jeg er garantert all oppmerksomhet og Life of the Party-tittel. Jeg prøver derfor av og til å holde litt lav profil før jeg kommer til festlokalet. Halloweenfesten i fjor for eksempel. Da dro jeg på meg trenchen, for å dekke meg til på vei ned til sentrum. Det syntes jeg funket fint. Søsteren min, som forresten ikke var kledd ut som noe som helst, mente at jeg ville skape enda mindre oppmerksomhet om jeg gikk alene.

Det var naturligvis hverken spesielt vennligsinnet eller hyggelig sagt, men jeg gjorde da det.

På festen viste det seg at universalsuiten min faktisk er så anvendelig at det gikk an å kombinere med andres outfit. Når jeg ser tilbake på det, er det litt slik at jeg syntes universaloutfiten ble pitchet opp en smule. Men bare nesten. Den er jo perfekt som den er.

Men, jeg har altså måttet kle meg ut flere ganger det siste året. I mars var jeg i San Francisco på jobbtur. Vi gjorde en hel del fornuftige ting som egentlig ikke er så veldig spennende å fortelle om. Og så hadde vi en jobbfest, hvor temaet var "spill."

Jeg er jo ingen gamer. Teamet mitt ble enige etter en svært opphetet diskusjon om at vi skulle være Fruit Ninja - som i appen, ja. Halve teamet ville være bananer og tomater. Resten ville være ninjaer. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan vi klarte være uenige om dette. Jeg var naurligvis helt sikker på at jeg ville være ninja.

Jeg fant fort ut at det faktisk ikke er så himla mye gøy man kan gjøre utkledd som en ninja. Du skal jo helst hverken høres eller synes. Enhver kjedelig og intetsigende person vil være en mye bedre ninja enn en bråkebøtte som meg. Jeg inntok en rolle som pirat med det samme. Det ble jo helt feil det òg.

Her har du et forsøk på en banana split.

Vi hadde forresten også en sitron. Er det ikke forbausende hva folk har liggende i skapet? 

Dette bildet var det siste bildet som ble tatt før vi var alle enige om at nå holdt det med bilder. 

Da jeg kom inn, fant jeg Singapore, som hadde kledd seg ut som Richard i "Gjett Hvem?" Jeg skjønner forresten ikke at noen gadd å spille Gjett Hvem med meg da jeg var liten. Jeg jukset og var Anne hver eneste gang. Anne var hun pene med flettene. Hver eneste gang.

Utover kvelden kom jeg over dette kostymet her. Dette bildet er forresten fra den baren hvor de solgte jellyshots til $2. Nok om det.

Som du muligens skjønner, var tilstandene litt all over the place grunnet eh... jetlag, naturligvis. Vi klarte i det minste være kritiske nok i valget av taxisjåfør til at vi valgte en som kunne gi oss en ordentlig kvittering. 

[Om fortrengte livsepoker.]

I går meldte jeg meg på en undersøkelse om anoreksia.

Det er sikkert nok av de som vil hjelpe til med å få frem vitenskapen og dette er jo virkelig et samfunnsproblem man må få bukt med. For oss andre som har valgt andre veier for å gjøre verden til et bedre sted, fristet forskerne med at man dessuten fikk et scannet bilde av hjernen sin og et gavekort på 500 spenn.

Kravene var at man var jente som ikke hadde hatt spiseforstyrrelse og var høyrehendt i en gitt aldersgruppe.

I dag fikk jeg vite at jeg ikke kan være med fordi jeg har hatt regulering. Den ble tatt av i 2001.

Jeg trodde vi var ferdige med dette stadiet på ungdomskolen.