26. august 2013

[Om veien videre.]

Det har gått nesten to år. 

Enkelte har hevdet at dette er det jeg har gjort i mellomtiden:


Dem om det. Det meste har allikevel ikke forandret seg.

Jeg spiser fortsatt stort sett nudler til middag. Jeg tror nok jeg allerede har konsumert mer enn min kroppsvekt i te så langt i år, men jeg har begynt å drikke cappuccino hvis jeg skal tøffe meg. Jeg er glad i internett, men jeg ler fortsatt best av mine egne vitser. Mange av vennene mine snakker kinesisk. Jeg vet fortsatt ikke hvem som sendte meg så utrolig mange postkort i 2011. Jeg er fortsatt temmelig høylydt i lystig lag, og det er fortsatt jeg som snakker med deg i heisen, spesielt om vi ikke har møttes før. Stitch-kostymet er fortsatt det eneste antrekket jeg eier som utvilsomt passer til enhver anledning.



Noen ting har forandret seg ganske mye allikevel.

Jeg har endret poststed til Oslo, og Nishiki Machi er byttet ut med Grünerløkka. De selvpåtenkte onelinerne jeg får meg selv til å le av, deler jeg med verden i de sene nattetimer på twitter (jeg får forøvrig like få retweets som før, noe som tyder på lite annet enn at jeg fortsatt er min egen biggest fan). Jeg har begynt å jobbe. Lillesøsteren er blitt 18. Selv er jeg fylt 26. Det innebærer at jeg kan være like useriøs som før, men at jeg stadig oftere faktisk synes det er helt greit å stå opp klokken 8 på en lørdag, for å kunne jogge om morgenen og allikevel få utnyttet dagen. Selvfølgelig betyr det at jeg ikke er på randen hver eneste fredag. Muligens bare annenhver. Jeg har vært på kino helt alene. Det gjorde meg ingenting å ikke ha følge. Jeg har måttet kjøpe nye shampooflasker fordi de var tomme, ikke fordi jeg var flyttet til et nytt sted. Jeg har skrudd i min første lyspære. 




Jeg har ikke blitt døll av den grunn. Om noe, vil jeg driste meg til påstanden om at historiene mine er blitt mer utrolige. Jeg driter meg naturligvis fortsatt ut til stadighet, eller som en venninne sa, jeg lar andre mennesker fremstå bedre. La oss gi henne rett i det.
  • Jeg måtte kjøpe ny flybillett hjem fra San Francisco i mars fordi flyet jeg egentlig skulle med, lettet kl 09.03, den 9/3. Da satt jeg fortsatt på hotellrommet mitt, fordi det var en tulletid. Jeg tok jo ikke 09.03 spesielt seriøst. Den estimerte reisetiden på 14 timer, var derimot det jeg antok at var faktisk avgangstid. Gjett om jeg har slått meg selv i pannen mye for den konklusjonen. 
  • Jeg har kjøpt tre gardinstenger til soveromsvinduet i leiligheten jeg flyttet inn i for 9 uker siden. Den siste passer heldigvis, men det betyr ikke at gardinene er oppe enda. Det glemmer jeg hele tiden, så jeg underholder nabolaget mitt støtt og stadig med ublu bekledning.
  • Jeg brukte 48 timer på å komme meg hjem fra London i sommer. Et resultatet av kombinasjonen flybrann, flykansellering, partycrashing, flystreik, svært mange flyforsinkelser, to tamponger, en tannbørste og en altfor stor t-skjorte.

*For å klarere, jeg kjenner ikke han i bakgrunnen.

Så slapp av, jeg vil påstå underholdningsverdien er her fremdeles, selv om jeg nå altså ikke like ofte blir spurt om hvilket kinesisk stjernetegn jeg er når jeg møter folk på byen.

8 kommentarer:

Anonym sa...

Endelig! Jeg har ventet lenge på comebacket til denne bloggen. Satt og leste tre timer i strekk da jeg først oppdaget den. Hurraaa!

Tine sa...

Haha! Allerede? Jeg som hadde tenkt denne vassingen skulle være litt i det skjulte til jeg bestemte meg for hva jeg egentlig ville med det.

Så fint at det er noen som har ventet på meg!

Kine Merete sa...

Hurra! Jeg har savnet blogginnleggene dine.

kristin sa...

jaaa! Det er helt umulig å kommentere! jeg prøver igjen og igjen!

Tine sa...

Hmm. Ting har jo forandret seg. Jeg får finne ut av det siden, så får det stå på norsk frem til jeg blir klokere.

Takk for velkomst!

Ghost of Goldwater sa...

På tide, ja. Og dersom du behøver noen til å hjelpe til med å klaske panne stiller jeg meg til disp.

Tine sa...

GoG: like behjelpelig som aldri, ser jeg!

Ghost of Goldwater sa...

I don't play hard to get, I play hard to want.