30. august 2013

[Om oslonetter.]

Vi hadde faktisk sittet store deler av kvelden og snakket om hvor utrolig farlig det er å være jente i Oslo når det er mørkt og sent og man er ute og går om kvelden. Hvem som helst kan jo hoppe på deg. Teoretisk sett er man fritt vilt. Kameraten til venninnen min var blitt slått ned i helgen. En annen hadde funnet en jente i en bakgate, også hun slått ned. Hele byen var med full av gærninger, men vi var alle tre svært prinsippfaste på at vi aldri skulle være redde. Oslo skulle være trygt. Ferdig snakka.

Det var allikevel realitetens bitre ironi som gjorde at jeg nå ikke bare hadde hatt en halvskummel kar gående parallelt med meg hele Sofienbergveien, han hadde også fulgt med meg videre inn i bakgården min. Den som egentlig er ganske mørk. Videre, helt inn til min oppgang. Det var så usannsynlig at jeg faktisk ikke en gang gadd å bli redd. Jeg ble snarere irritert. Kvelden hadde vært altfor lang og slitsomt til at jeg orket det der.
 

Jeg ble stående et par meter unne og fikle med mobilen min, mens jeg halvhjertet lette etter nøklene mine. Han gikk opp trappen og prøvde åpne døren. Den døren som alltid er låst. Han så på meg og spurte om jeg hadde nøkler. Jeg nappet den ene øretelefonen ut av øret, før jeg spurte oppgitt hvem han skulle til. Som om jeg vet hvem noen av naboene mine er.

- En kamerat.


Jeg trodde ikke på han, og han skjønte det. Jeg begriper faktisk ikke hvorfor jeg selv ikke da begynte bli litt nervøs. Her kunne jeg jo lett og enkelt bli slått helseløs. Ingen ville funnet meg før morgenen etter. Voldtektsalarmen jeg fikk til jul i 2011 lå i en veske på loftet. Jeg har aldri en gang sett en pepperspray. Hadde det blitt basketak, hadde jeg tapt den kampen lett. I stedet for å kaste fra meg alt og løpe, svarte jeg faktisk at da fikk han vær så god prøve å ringe på ringeklokken. Han lot som om han gjorde et forsøk. Irritasjonen min steg faktisk ytterligere. Han lurte på om jeg bodde her. Jeg sa ja, og dro frem mine egne nøkler. Han tok et skritt mot døren etter at jeg hadde passert, hvor jeg så ga ganske tydelig tegn til hvor langt unna jeg ville ha han.

- Du får ringe han kameraten din, du.

Jeg ga han et skjevt smil mens jeg lukket døren markant bak meg.

2 kommentarer:

Kine Merete sa...

Skummelt :-/ Flaks du har en utgangsdør du kan lukke manuelt. Døra der jeg bor er en sånn tung automatisk en, som blir stående på vidt gap i en hel evighet når den først åpnes.

Tine sa...

Ja, ikke sant. For en creeper.