Etter at jeg begynte å jobbe i Yelp har forholdet mitt til internett på mange måter endret seg. Jeg har jo funnet et par gode venner gjennom cyberspace. Noen har vært keepers (Hei Kristin og Maren!), andre har jeg møtt på butikken senere og så har det vist seg at vi begge plutselig var litt for opptatt med å sjekke prisene på fiskegrateng til at vi egentlig trengte snakke sammen.
Verden blir mindre. Terskelen for å ta kontakt med folk jeg ikke egentlig kjenner har senket seg betraktelig. Alle har jo felles venner med noen. Det fine med internett er allikevel at det heldigvis stadig er i vekst. Det er flere som ser deg enn det du aner. Dette er en sannhet få kan krangle på, men er det en grunn til å få panikk av den grunn? Nei. Det er det aller beste med internettet. Folk flest som er hyggelige på nett, er det jo faktisk på ordentlig også. De som er tøffe nok til å vise og dele en del av seg selv med andre på denne kontaktflaten er jo der nettopp fordi de ønsker å la andre få ta del i det!
En del av jobben min består i å oppmuntre folk til å stå frem som det de er. Jeg skriver brukeranmeldelser med ekte navn og ekte bilde av meg selv. Dette er rett og slett fordi jeg vet at folk stoler mer på Tine V når jeg som det selverklærte matvraket jeg er, anbefaler en pizzasjappe enn om "Mann46" med bildet av en kaktus gjør det samme. Hva slags forhold får du til han? Ingenting. Jeg stoler automatisk ikke på folk jeg ikke kan få en fornemmelse av, for jeg vet ikke på hvilket grunnlag jeg kan gjøre det. Det er dumt. Mann46 kan vise seg å være en kjernekar, men hvordan skal jeg kunne vite det?
Et mer konkret eksempel:
I fjor høst fikk en venninne og meg det for oss at vi skulle teste ut steder i byen vi ikke turte å gå inn på alene. Vi endte opp på Safari Cafe Club, en svært liten og afrikansk sjappe midt i sentrum. Sjokkerte over at vi i det hele tatt ville inn døren, fortalte eieren at nå var det tilfeldigvis ramadan og de hadde ikke noe å servere somaliere (jeg siterer her altså!), men vi var hjertelig velkomne dagen etter, for det var klart de serverte nordmenn. Jeg gikk hjem og grunnet litt på dette. Jeg visste jo ikke hva somalisk mat var, og i IRL-nettverket mitt hadde jeg heller ingen som ville ha den minste antydning til snøring.
Tilfeldigvis har jeg vært borti Somalieren før, online. Hun har en sterk internettstemme, og var utvilsomt en person med ekspertise til å forklare somalisk mat for meg. Det tok meg litt tid allikevel å kontakte henne. Jeg hadde lest bloggen hennes i mange år. Herregud - jeg kunne jo lese alt om livet hennes på twitter, nesten minutt for minutt! Men, hvordan skulle jeg vite hvem hun var, når hun kun var en rosa logo og het "Somalieren"? Jeg bestemte meg allikevel etter en stund for å tweete henne og invitere meg selv med henne ut på middag. Hun var helt med med en eneste gang. Kjempegøy og dødsfett. Vi tekstet litt til, ble enige om hvor vi skulle møtes og når. Hun sluttet siste melding med "Warsan heter jeg".
Det er rart og si det, men da ble hun med en gang plutselig på ordentlig. Da ble hun ikke så abstrakt. Det var jo Warsan jeg ville bli kjent med. Somaliske kulturkunnskaper var jo en bonus.
Jeg dro med meg to venninner og vi hadde sannsynligvis det mest minneverdige måltidet vi noen gang vil ha i denne byen (her kan du lese en nærmere skildring av dette måltidet). Warsan selv? Hun viste seg å være selve toppen av kransekaken, og det gleder mitt www-hjerte at hun nå heter Warsan på internett også.
Når alt kommer til alt, hvem er det vi prøver å lure? Vi er jo bare mennesker. Selvfølgelig, alle fremmede er ikke nødvendigvis bare venner vi ikke har møtt enda. Noen er freaks. Noen er dritkjedelige. Noen er psykopater. Det er også de som er beliebers. Allikevel er de fleste ganske ok.
Jeg skjønner at ikke alle ønsker å være så åpne som meg på nett. Det er ikke alle som har et behov for å skildre i detalj de flaueste eller særeste opplevelsene sine. Det er ikke alle som vil ha nye venner. Du må ikke det, altså. Her er allikevel en kort youtubefilm fra en kollega som snakket på TedX. Internettet er for ekte mennesker, sier han, og det er jeg så hjertens enig i.
Tenk litt på det. Det er lenge siden høye murer har gagnet oss.
Verden blir mindre. Terskelen for å ta kontakt med folk jeg ikke egentlig kjenner har senket seg betraktelig. Alle har jo felles venner med noen. Det fine med internett er allikevel at det heldigvis stadig er i vekst. Det er flere som ser deg enn det du aner. Dette er en sannhet få kan krangle på, men er det en grunn til å få panikk av den grunn? Nei. Det er det aller beste med internettet. Folk flest som er hyggelige på nett, er det jo faktisk på ordentlig også. De som er tøffe nok til å vise og dele en del av seg selv med andre på denne kontaktflaten er jo der nettopp fordi de ønsker å la andre få ta del i det!
En del av jobben min består i å oppmuntre folk til å stå frem som det de er. Jeg skriver brukeranmeldelser med ekte navn og ekte bilde av meg selv. Dette er rett og slett fordi jeg vet at folk stoler mer på Tine V når jeg som det selverklærte matvraket jeg er, anbefaler en pizzasjappe enn om "Mann46" med bildet av en kaktus gjør det samme. Hva slags forhold får du til han? Ingenting. Jeg stoler automatisk ikke på folk jeg ikke kan få en fornemmelse av, for jeg vet ikke på hvilket grunnlag jeg kan gjøre det. Det er dumt. Mann46 kan vise seg å være en kjernekar, men hvordan skal jeg kunne vite det?
Et mer konkret eksempel:
I fjor høst fikk en venninne og meg det for oss at vi skulle teste ut steder i byen vi ikke turte å gå inn på alene. Vi endte opp på Safari Cafe Club, en svært liten og afrikansk sjappe midt i sentrum. Sjokkerte over at vi i det hele tatt ville inn døren, fortalte eieren at nå var det tilfeldigvis ramadan og de hadde ikke noe å servere somaliere (jeg siterer her altså!), men vi var hjertelig velkomne dagen etter, for det var klart de serverte nordmenn. Jeg gikk hjem og grunnet litt på dette. Jeg visste jo ikke hva somalisk mat var, og i IRL-nettverket mitt hadde jeg heller ingen som ville ha den minste antydning til snøring.
Tilfeldigvis har jeg vært borti Somalieren før, online. Hun har en sterk internettstemme, og var utvilsomt en person med ekspertise til å forklare somalisk mat for meg. Det tok meg litt tid allikevel å kontakte henne. Jeg hadde lest bloggen hennes i mange år. Herregud - jeg kunne jo lese alt om livet hennes på twitter, nesten minutt for minutt! Men, hvordan skulle jeg vite hvem hun var, når hun kun var en rosa logo og het "Somalieren"? Jeg bestemte meg allikevel etter en stund for å tweete henne og invitere meg selv med henne ut på middag. Hun var helt med med en eneste gang. Kjempegøy og dødsfett. Vi tekstet litt til, ble enige om hvor vi skulle møtes og når. Hun sluttet siste melding med "Warsan heter jeg".
Det er rart og si det, men da ble hun med en gang plutselig på ordentlig. Da ble hun ikke så abstrakt. Det var jo Warsan jeg ville bli kjent med. Somaliske kulturkunnskaper var jo en bonus.
Jeg dro med meg to venninner og vi hadde sannsynligvis det mest minneverdige måltidet vi noen gang vil ha i denne byen (her kan du lese en nærmere skildring av dette måltidet). Warsan selv? Hun viste seg å være selve toppen av kransekaken, og det gleder mitt www-hjerte at hun nå heter Warsan på internett også.
Når alt kommer til alt, hvem er det vi prøver å lure? Vi er jo bare mennesker. Selvfølgelig, alle fremmede er ikke nødvendigvis bare venner vi ikke har møtt enda. Noen er freaks. Noen er dritkjedelige. Noen er psykopater. Det er også de som er beliebers. Allikevel er de fleste ganske ok.
Jeg skjønner at ikke alle ønsker å være så åpne som meg på nett. Det er ikke alle som har et behov for å skildre i detalj de flaueste eller særeste opplevelsene sine. Det er ikke alle som vil ha nye venner. Du må ikke det, altså. Her er allikevel en kort youtubefilm fra en kollega som snakket på TedX. Internettet er for ekte mennesker, sier han, og det er jeg så hjertens enig i.
Tenk litt på det. Det er lenge siden høye murer har gagnet oss.
