[Om å bli slått i ansiktet med sin egen sko: japansk rasisme.]

Japan er kjent for mye rart. Blant annet er japanere kjent for å bare like andre japanere. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg er som regel ganske kul i Japan, men man er ikke godkjent med mindre man faktisk har japansk blod i årene. Etterkommerne etter koreanerne som kom til Japan for snart hundre år siden blir eksempelvis fortsatt diskriminert. Det kan ofte være umulig å se det på dem at de er etnisk japanske, mange er enten ikke klare over det selv, eller velger å skjule det, da det kan skape vanskeligheter for dem både i jobbsøkningsprosesser eller når de velger seg livspartnere. Sannheten er at befolkningen er så gruppeorientert at det ville skape kaos om ikke alle gjorde nøyaktig som de andre. En utlending vil umulig kunne gjøre som alle andre, og da er det like så greit å unngå å ha noe med de å gjøre, for å kunne opprettholde harmonien.

Som hvit i Japan merker jeg strengt tatt ikke så mye til dette. Det er vanskelig å sette seg opp et sosialt nettverk med mange japanere, men det kan for min del være like fullt fordi det er en språkbarriere. Dessuten er jo nordmenn hjemme tidvis vanskelige å bli kjent for nye landsmenn også, har jeg blitt fortalt.

Allikevel har jeg to historier jeg vil fortelle om angående dette temaet.

Den første handler om da noen venner og jeg var på tur til Fukuoka. Fukuoka er en ganske stor by, faktisk den største på Kyushu, øya jeg bor på. De som bor der er derfor mer vant med utlendinger enn i Oita, hvor jeg fortsatt skaper en del blest hvor enn jeg befinner meg. Vi var ute i barstrøket en av kveldene, møtte på et par japanere, og ble dratt med inn på et utested, hvor vi ganske fort ble kongene og dronningene av dansegulvet. Det var kjempegøy. Vennene mine gikk inn på naborommet for å røyke, og jeg ble stående alene, da fire japanske hip hop gutter kom bort til meg. Den kuleste av de satte hatten sin på hodet mitt. De klarte å få meg inn i et hjørne, hvor de tydeligvis skulle ha en dansekonkurranse. Det skal nevnes her at jeg ikke akkurat er verdens flinkeste til å danse. Sant og si har flere hevdet at jeg danser som stratoskua i reklamen. Det er nok dessverre ikke så langt fra sannheten. At jeg hadde på meg flipfloper gjorde ikke at prestasjonen ble spesielt bedre. Jeg sparket dem derfor av meg inn i et hjørne. Guttene var rågode. De gjorde freezes og headspinns og en del andre ting jeg ikke kan navnet på. Jeg sto i midten av danseringen og fikk ikke lov å komme ut, men det var greit. De var kule. Vi lo. Jeg tror jeg lo mest. Hele situasjonen var så absurd. Allikevel, plutselig oppdaget jeg at gutten som ga meg hatten hans tok opp skoene mine. Før jeg visste ordet av det, slo han begge sandalene i ansiktet mitt, en på hvert kinn.

La meg gjenta dette: Jeg blir slått i ansiktet med mine egne sko.

Det var ikke spesielt hardt. Jeg fikk ikke vondt. Allikevel, sko er noe av det laveste og skitneste i Asia. Sko i ansiktet er ufint i alle kulturer så vidt meg er bekjent, og ihvertfall i Japan. Jeg ble selvsagt sjokkert. Mest av alt fordi det i løpet av noen snaue sekunder plutselig gikk opp for meg hvor hvit jeg faktisk er i dette landet. Jeg hører ikke til her, noe jeg ofte glemmer. Dette er når alt kommer til alt deres land. Jeg valgte derfor å ta av meg hatten hans, og legge den i hjørnet hvor skoene mine før hadde stått. Guttene gikk og leken var over.

En stund senere, etter at vennene mine var kommet tilbake, kom også gutten med hatten tilbake. Han ville danse mer. Jeg ga han fingeren, og han forlot utestedet like etterpå. Da vi dro kom en av vennene hans løpende etter oss, sannsynligvis flau på vegne av kameraten, bukkende inn i heisen og helt ut på fortauet. "Takk for at dere kom."

Jeg tror det verste sjokket faktisk var at jeg aldri hadde følt meg mer som en utlending. Det ville aldri skjedd med en Michiko eller en Yukiko. Det skjedde meg fordi jeg var hvit og han ville markere territoriet sitt.

Den andre handler om sykling, og er et litt mer typisk hverdagsproblem for min del. Japanere er verdensmestere i å følge regler, sannsynligvis fordi det er fatalt med en gang det ikke er regler å følge. På vei til skolen pleier jeg å sykle på en sykkelsti langs elven. Veien er bred nok til at det skulle gå greit når syklister passerer hverandre. Den er allikevel ikke bred nok til at tre japanere kan sykle ved siden av hverandre mens de sender tekstmeldinger med den ene hånden og snakker i telefonen med den andre og jeg skal passere. De svinger aldri til siden slik at jeg kan få komme forbi. Aldri. Ikke om jeg kommer gående heller. Opptil flere ganger daglig må jeg stanse eller kjøre ut i grøften fordi de rett og slett ignorerer at jeg er der. Regner det, blir jeg som regel tvunget til å måtte sykle i samtlige vanndammer. Jeg har snakket med flere venner om dette fenomenet. De med asiatisk utseende har aldri opplevd det, og blir overrasket når forteller om det. "Jeg trodde japanere likte vestlige" pleier de å si. Og det er også min oppfatning. Det er derfor dette er så rart. Andre vestlige har bekreftet at de har hatt de samme opplevelsene.

I forrige uke var jeg i Hiroshima. En morgen jeg var ute og jogget kom en syklist mot meg. Jeg løp på et ganske smalt fortau langs ved en bilvei. Plutselig ser jeg en syklist i det fjerne. Jeg sakner ned farten. Hun tråkker på. Vi kommer nærmere og nærmere. Jeg har praktisk talt stoppet, jeg har nemlig innsett at det er virkelig ikke plass til oss begge på fortauet med mindre hun også tilpasser seg. Det gjør hun ikke. Rett før hun er i ferd med å kræsje i meg, ser jeg meg derfor nødt til å hoppe ut i veibanen. All flaks i verden gjorde at det ikke var biler der akkurat da. All uflaks i verden gjorde allikevel slik at jeg hoppet feil og endte opp med et skikkelig mageplast på solvarm asfalt. Dama saknet farten. Hun hørte at jeg falt. Hun må ha hørt hylet mitt. Hun snudde seg, så at jeg lå nede, men allikevel valgte hun å kjøre videre.

Full av skrubbsår, blod og sand fikk jeg karret meg til en McDonalds i nærheten. Som alle andre McDonaldser i Japan var også denne full av videregående elever i uniform som gjorde lekser, til tross for at det nå er sommerferie. Jeg vet ikke helt om jeg hadde forventet noen videre sympati, men jeg hadde ihvertfall ikke forventet at de skulle le av meg. "Haha, se på amerikaneren".

Jeg har følt meg kulere.

Det er rart. Jeg har bodd i Asia i fem år nå. Jeg føler at er det noe jeg virkelig kan, så er det nettopp det. Allikevel, full integrering vil være umulig. Det skal sies at de japanske vennene jeg har har blitt like sjokkerte som meg. Dette er jo en del av deres kultur de, som japanere, ikke kjenner til. Jeg ler litt av det, for i det store og hele er jo de aller fleste hyggelige og synes det er staselig når de ser meg. Jeg er blitt tatt godt i mot, men overnevnte opplevelser har vært tankevekkere.