[Om Kanskje.]

Jeg har fått utdelt en japaner fra skolen som skal hjelpe meg med praktiske ting, i tillegg med japansken. Enkelte ville kalt henne en støttekontakt. Jeg kaller henne Kanskje. Grunnen er at hun har et stort forbruk av ordet "Kanskje." Det stemmer at jeg er i Japan, landet uten noen direkte svar, hvor ingen sier det de egentlig mener, og vaghet er en dyd. Gruppementaliteten er sterkere enn blant en gjeng fjorten år gamle jenter, og ordtaket "Spikeren som står opp skal hamres ned" er så hardt spikret fast i hodene deres, at det av og til kan være helt umulig å få noe fornuftig ut av dem.

Kanskje-japaneren min er muligens det verste tilfellet jeg har vært borti til dags dato. Det kan gjøre leksehjelpen litt tungvint til tider:

Kanskje: Kanskje du har skrevet こんにちは feil.
Tine: Skrev jeg det feil eller ikke?
Kanskje: Kanskje.
Tine: Vel, dette er jo ditt språk, er det stavet feil?
Kanskje: Kanskje.
Tine: Kan du velge stavingen?
Kanskje: Kanskje ikke.
Tine: Så det er feil?
Kanskje: Kanskje.
Tine: Kanskje ja?
Kanskje: Ja, kanskje.
Tine: Definitivt ja, eller definitivt nei?
Kanskje: Kanskje definitivt ja. Tror jeg.

Det er jo bare ment godt, det vet jeg, men da vi skulle skrive oppgave om ting ved den japansken kulturen vi fant litt vanskelig, valgte jeg å allikevel gi dette som et eksempel. Læreren min ga meg en fantastisk, og veldig japansk kommentar:

"I'm sorry for that you had this kind of situation a lot."

På typisk japansk vis beklaget hun på vegne av sin gruppe. Det er ikke lett å være en dum utlending i Japan, altså.