I dag er den første dagen av den gyldne uken i Japan, hvilket betyr at vi har fått en uke fri for å markere den forrige keiserens bursdag. Han som døde for over tjue år siden. Som læreren min sa, ingen japanere bryr seg om akkurat det, men det er en veldig god grunn for å ikke jobbe.
De fleste japanere liker seg veldig godt i Japan. Det er bra, for det er langt unna alle andre land på mange måter. Dette gjør at de ikke alltid har noen nevneverdig forståelse av verdenen utenfor. Noen ganger kan det hevdes at det blir veldig tydelig. I lunsjen her om dagen snakket vi om den gyldne uken og hva vi skulle gjøre.
Japaner: Har dere den gyldne uken i Australia også?
Australier: ...Nei.
Japaner: Så rart. Hvorfor ikke?
Australier: Vel, for det første så hadde aldri den forrige japanske keiseren så veldig stor innflytelse i Australia.
Japaner: Nei, du har muligens rett i det.
Men for all del, jeg er åpen for muligheten av å innføre Kong Olavs bursdag som offisiel fridag i Norge, jeg.
29. april 2011
27. april 2011
[Om hvorfor japanere ikke vinner VM på ski.]
I dag tenkte jeg å ta for meg en av disse evnene ved menneskeheten jeg trodde var universale. En av disse tingene ved mennesker som var omtrent likt. Jeg tok feil. Vi snakker selvsagt om gåing.
Her er en gjennomsnittlig norsk gange. Vi nordmenn flest er glade i å gå. Vi gjør det til stadighet, og vi går langt. Vi liker å gå fra A til B, og det er noe vi liker så godt at vi av og til bare gjør det for å faktisk gå. Vi har til og med et eget ord for det. Vi går "tur" og vi gjør det rett frem.
Men dette er jo noe dere vet. Det som derimot kanskje ikke er så viden kjent, er at kinesere flest går slik. Jeg påpekte det for en kinesisk venninne, som lo og sa "Wang wang," som rett og slett er lyden av en kineser som spaserer nedover gaten. Det er store skritt. Kinesere liker ikke spesielt godt å gå. De prøvde det en gang. Det blir fortsatt kalt Den Lange Marsjen. Da gikk de til gjengjeld ganske langt, jeg skal gi dem det.
Det mest interessante er hvordan japanske jenter går. De går slik. Jeg har faktisk ikke lagt merke til dette før. Alle jenter går sånn. Jeg har fått påpekt fra flere av mine venner tidligere at jeg har hatt en sånn gange, men hallo, dette er ekstremt. Tegningen overdriver ikke. Og det er et helt folkeslag hvor den kvinnelige delen av befolkningen går slik. Ihvertfall unge jenter. Jeg vil anta at det er gjort med vilje for å gjøre seg søt og sårbar. Jeg har ingen annen forklaring på fenomenet.
Det kan forøvrig være nok en grunn til at japanere ikke akkurat har markert seg noe videre i damelangrenn, men det er altså bare min personlige antagelse, altså.
Her er en gjennomsnittlig norsk gange. Vi nordmenn flest er glade i å gå. Vi gjør det til stadighet, og vi går langt. Vi liker å gå fra A til B, og det er noe vi liker så godt at vi av og til bare gjør det for å faktisk gå. Vi har til og med et eget ord for det. Vi går "tur" og vi gjør det rett frem.
Men dette er jo noe dere vet. Det som derimot kanskje ikke er så viden kjent, er at kinesere flest går slik. Jeg påpekte det for en kinesisk venninne, som lo og sa "Wang wang," som rett og slett er lyden av en kineser som spaserer nedover gaten. Det er store skritt. Kinesere liker ikke spesielt godt å gå. De prøvde det en gang. Det blir fortsatt kalt Den Lange Marsjen. Da gikk de til gjengjeld ganske langt, jeg skal gi dem det.
Det mest interessante er hvordan japanske jenter går. De går slik. Jeg har faktisk ikke lagt merke til dette før. Alle jenter går sånn. Jeg har fått påpekt fra flere av mine venner tidligere at jeg har hatt en sånn gange, men hallo, dette er ekstremt. Tegningen overdriver ikke. Og det er et helt folkeslag hvor den kvinnelige delen av befolkningen går slik. Ihvertfall unge jenter. Jeg vil anta at det er gjort med vilje for å gjøre seg søt og sårbar. Jeg har ingen annen forklaring på fenomenet.
Det kan forøvrig være nok en grunn til at japanere ikke akkurat har markert seg noe videre i damelangrenn, men det er altså bare min personlige antagelse, altså.
25. april 2011
[Om et lite mysterium XV.]
Da disse kortene begynte å komme, lurte Modern på om hun burde være bekymret for denne kortsenderen min. Jeg sa nei. Det er jo bare en person som holder Cyber-Tine veldig under oppsikt. Det godtok hun, av en eller annen merkelig grunn. Om noen kjenner igjen motivet, si gjerne i fra.
Ukens tekst er som følger:
"Den naboen din er ikke lite frekk! Hils og si at forenklede tegn er bare tull (men noen ganger må man jo øve på det allikevel.)!"
Jeg er SÅ enig, ikke misforstå, men fastlandskinesere har jo naturligvis en tendens til å ikke være helt enig med akkurat det.
Kortet er fra Miami, igjen. Et svar på forrige ukes analyse, hvor vi debaterte hvor underlig valget av tradisjonelle og forenklede tegn var gjort i samme tekst. Jeg vet som nevnt tidligere faktisk svært få andre nordmenn enn jeg som foretrekker tradisjonelle tegn. Det er veldig spesielt.
Det siste kortet har jeg fått fra Maren. Hun er i Australia for tiden, og har det ettersigende mye bedre enn bare litt bra.
18. april 2011
[Om å være japansk turist.]
Jeg har vært på skoletur i helgen. Helt ærlig er jeg litt usikker på hva som egentlig var meningen med turen. Hovedsaklig kjørte vi buss og jeg sov på skulderen til japaneren min.
Først kjørte vi buss i to og en halv time i et landskap som stort sett så slik ut. I fjellene rundt byen min bor det masse apekatter. Jeg så dessverre ingen ville apekatter, men vi ble fortalt at det var et ganske stort problem med påkjørte apekatter langs motorveien. Japanere peiser på når de kjører uten hensyn til de rundt. Å bukke hjelper fint lite når det ligger et apekadaver under bilen din. Man har derfor laget såkalte apebroer, men en apehjerne kan ha noen problemer med å skjønne at det er veien å gå. Deler av veien er derfor dekket av nett som dette her, slik at de kan klatre over i flokk.
Det første stedet vi stoppet er et slags kombinert gårdsbruk, spa og restaurant. Her var det sikkert mye å se. Vi spiste bare på restauranten, som besto av en enorm buffet. Glad i mat som jeg er, nøyde jeg meg med å ta bilde av skiltet. Det viser seg at buffet på japansk er "viking."
Vi rakk også såvidt å hilse på Hello Kitty.
Etter tre nye kvarter med buss, endte vi opp på et sted hvor de hadde aper som kunne triks. Jeg merker at jeg har litt delte meninger om hvorvidt man faktisk skal holde dyr i fangenskap så de kan vise oss triks, men det var ganske stillig at apen kunne gå på stylter.
Etter showet fikk jeg hilse på apekatten. Dette var helt klart et naturlig møte for oss begge, som dere kan se. Nå som jeg har studert dette bildet litt nøyere, vurderer jeg å lage en serie som heter "Big in Japan." Jeg mener, se på dette her. (Big in Japan til høyre.)
Etter nok en evig lang busstur kom vi til Aso Mountain. Et fjell jeg antar hadde vært mye mer imponerende om ikke det hadde vært årets tykkeste tåke.
Her later vi som at vi har klatret hele veien til toppen av fjellet i stedet for å ha gått av bussen femti meter unna.
Her er alle utlendingene som studerer det samme som meg. Jeg er bakerst et sted. Om noen skulle lure, så ja, det er en liten overload med koreanere og kinesere i år.
På toppen av fjellet sto denne figuren. Ingen av japanerne kunne fortelle meg hvem det var. Godt påkledd i det minste.
Etter at vi alle oppdaget at vi ikke var det minste fotogene, tok vi bilder av disse jentene i stedet. De søteste japanerne er de som er aller minst.
Da vi kom hjem, drøye nye to timer senere i buss, dro noen av oss ut og spiste koreansk grill. Det viste seg at alle kelnerne som jobbet der var kinesere, noe jeg var svært takknemlig for. Ikke for å skryte (joda), men det er en surrealistisk verden når kinesisk blir den lette utveien.
Først kjørte vi buss i to og en halv time i et landskap som stort sett så slik ut. I fjellene rundt byen min bor det masse apekatter. Jeg så dessverre ingen ville apekatter, men vi ble fortalt at det var et ganske stort problem med påkjørte apekatter langs motorveien. Japanere peiser på når de kjører uten hensyn til de rundt. Å bukke hjelper fint lite når det ligger et apekadaver under bilen din. Man har derfor laget såkalte apebroer, men en apehjerne kan ha noen problemer med å skjønne at det er veien å gå. Deler av veien er derfor dekket av nett som dette her, slik at de kan klatre over i flokk.
Det første stedet vi stoppet er et slags kombinert gårdsbruk, spa og restaurant. Her var det sikkert mye å se. Vi spiste bare på restauranten, som besto av en enorm buffet. Glad i mat som jeg er, nøyde jeg meg med å ta bilde av skiltet. Det viser seg at buffet på japansk er "viking."
Vi rakk også såvidt å hilse på Hello Kitty.
Etter tre nye kvarter med buss, endte vi opp på et sted hvor de hadde aper som kunne triks. Jeg merker at jeg har litt delte meninger om hvorvidt man faktisk skal holde dyr i fangenskap så de kan vise oss triks, men det var ganske stillig at apen kunne gå på stylter.
Etter nok en evig lang busstur kom vi til Aso Mountain. Et fjell jeg antar hadde vært mye mer imponerende om ikke det hadde vært årets tykkeste tåke.
Her later vi som at vi har klatret hele veien til toppen av fjellet i stedet for å ha gått av bussen femti meter unna.
Her er alle utlendingene som studerer det samme som meg. Jeg er bakerst et sted. Om noen skulle lure, så ja, det er en liten overload med koreanere og kinesere i år.
På toppen av fjellet sto denne figuren. Ingen av japanerne kunne fortelle meg hvem det var. Godt påkledd i det minste.
Etter at vi alle oppdaget at vi ikke var det minste fotogene, tok vi bilder av disse jentene i stedet. De søteste japanerne er de som er aller minst.
Da vi kom hjem, drøye nye to timer senere i buss, dro noen av oss ut og spiste koreansk grill. Det viste seg at alle kelnerne som jobbet der var kinesere, noe jeg var svært takknemlig for. Ikke for å skryte (joda), men det er en surrealistisk verden når kinesisk blir den lette utveien.
16. april 2011
[Om et lite mysterium XIV.]
Jeg har fått postkort sendt til Japan, selvfølgelig med den JAPANSKE nasjonalsangen. Hva skal det bety?
Den japanske skriften er, etter min mening, pen. Muligens litt for pen. Dette er jo ganske mistenkelig. Det virker som det er kopiert etter en skrifttype som ikke er håndskrift. Avsenderen prøver å sende meg på villspor, men kjære avsender, du lurer ikke meg så lett! Jeg tror ikke avsenderen kan japansk.
Teksten:
"君が代は
千代に 八千代に
さざれ石の
いわとなりて
こけの生すまで"
For de interesserte, english translation:
"May my Lord's reign,
Continue for a thousand, eight thousand generations,
Until pebbles
Grow into boulders,
Covered in moss."
Det er faktisk greit å bo på et sted med så mange ulike nasjonaliteter. Uansett språk, bring it on.
15. april 2011
[Om forsinkede nytårskort.]
Japanere sender postkort til nyttår. Nyttårsfeiringen er annerledes her enn den er hjemme. For dem, er noe av det viktigste i løpet av året å se på soloppgangen 1. januar. Dette postkortet tok av en eller annen grunn merkelig lang tid. Det kom i forrige uke. Hello Kitty har selvsagt tatt på seg harekostymet fordi jeg er født i harens år.
14. april 2011
[Om et lite mysterium XIII.]
At jeg ikke er hjemme lenger, stopper ikke disse mystiske postkortene fra å komme. Dette er sendt fra Miami fem dager etter at jeg flyttet til Japan. Hjem til huset mitt i Norge. Kan dette bety at det er gitt til noen som sender fra Miami? Kan vedkommende ikke ha fått med seg at jeg har flyttet? Har personen ignorert at jeg har flyttet? Mangler kortsenderen den japanske adressen jeg har lagt ut under informasjon om meg selv? Er dette noe jeg i det hele tatt skal bry meg om?
"飞鸟去不窮 Flying birds away into endless spaces
連山复秋色 Ranged hills all autumn colours again
上下华子冈 I go up Huatzu Hill and come down-
惆怅情何极 Will my sadness never come to its end?
Hva er best:
Melkesjokolade eller firkløver?"
Etter å ha konsultert med min kinesiske nabo, kom vi frem til at dette diktet handler om å savn. Det er hyggelig at noen savner meg. Da det har tatt uventet lang tid å få dette postkortet, har jeg vært litt bekymret for om jeg kanskje hadde en venn det hadde skjedd noe med, som tydeligvis bryr seg om meg, og så hadde jeg ikke en gang anelse om at det hadde skjedd noe med den personen. Alle vennene mine har det så vidt jeg vet ganske ok. Godt å vite at kortavsenderen fortsatt er i live.
Når det kommer til sjokolade foretrekker jeg helst sjokolade med noe, nøtter, rosiner, grønn te, eller kjeks, for eksempel. Firkløver er ingen favoritt, men om jeg må velge, ville jeg valgt firkløver.
Hva slags konklusjoner man kan trekke av dette kortet? Vel, det er jo temmelig norsk å spørre om melkesjokolade. At kinesisken denne gangen er skrevet på både tradisjonell kinesisk og forenklet gjør at den kinesiske naboen min tviler på at vedkommendes kinesisk er spesielt god. Jeg bare nevner det.
12. april 2011
[Om den japanske våren.]
Kirsebærtrærne, eller sakura som det heter på japansk, blomstrer i Japan i disse dager. Fordi jeg bor på Kyushu, som er ganske langt sør, er vi heldige, for sesongen er egentlig over.
Sakura er som nordlyset for oss nordmenn. Et naturfenomen som selges til alle turister, mens vi nok egentlig synes det er flottest selv. Nå har det seg slik at jeg har aldri sett nordlys, men jeg har de siste dagene sett plenty med rosa trær.
Japanerne elsker kirsebærblomstene fordi det er så vakkert og varer så kort. Det er det mest beskattede vårtegnet og folk går mann av huse for å sette seg ut i parken, grille og drikke øl.
Australieren og jeg gikk en veldig kort tur i parken for å prøve å ta kunstneriske bilder vi kunne henge på veggen på rommene våre for å minne oss på hvor kort tid vi hadde her, og å gjøre det mest ut av dagen.
Det funket på det éne bildet ovenfor, før vi kom på at vi egentlig strengt tatt kun liker bilder av oss selv.
Her skulle jeg til å si at dette er sakurablomster som varer hele året, men i følge kanjien nederst, tror jeg sannelig det er plommeblomster. Jaja.
11. april 2011
[Om de første dagene.]
Jeg har det så fint. Nå har jeg vært her en uke. Jeg er ikke verdens beste på å huske på å ta med meg kameraet mitt, vi har vært på karaoke til klokken seks om morgenen, og gått amokk i femkroners-butikken, men her er en liten introduksjon i det minste.
Jeg bor i en liten by, hvor dette er sentrum. Merk dere palmene. Det gjør meg glad hver eneste dag når jeg tar t-banen til skolen. Solsesongen er allerede begynt. Lørdag lå jeg ute på balkongen min i tre timer og solte meg. Det er ille å si det, men jeg er nå tross alt norsk: det var høydepunktet mitt i Japan så langt. Med koreanere, kinesere og australere som klassekamerater, kan jeg si temmelig sikkert at det er en mening jeg er temmelig alene om. Fikk et svært midlertidig panikkanfall da jeg ble fortalt om regntiden som kommer snart, og har derfor jobbet på spreng for å oppnå en god tæn før det er for sent.
Jeg bor i en liten by, hvor dette er sentrum. Merk dere palmene. Det gjør meg glad hver eneste dag når jeg tar t-banen til skolen. Solsesongen er allerede begynt. Lørdag lå jeg ute på balkongen min i tre timer og solte meg. Det er ille å si det, men jeg er nå tross alt norsk: det var høydepunktet mitt i Japan så langt. Med koreanere, kinesere og australere som klassekamerater, kan jeg si temmelig sikkert at det er en mening jeg er temmelig alene om. Fikk et svært midlertidig panikkanfall da jeg ble fortalt om regntiden som kommer snart, og har derfor jobbet på spreng for å oppnå en god tæn før det er for sent.
Dette er huset mitt. Det heter International House, fordi vi som bor her, stort sett er alle utlendingene i hele byen. Det er greit. Jeg liker jo å føle meg spesiell. Jeg bor i tredje etasje, du ser balkongen min til høyre.
Til hybelen min har jeg kjøpt masse fint. Nestmest stolt er jeg nok av verdens minste stekeovn, jeg ble den ringe eier for knappe 120 kroner, noe som er prisen på omtrent seks epler her. Absurd at teknologi skal være så billig i et land hvor fruktprisene er så høye. Flasken som står ved siden av er 0,5 liter. Jeg får plass til nesten to brødskiver på tvers, hvilket betyr at jeg nesten kan lage brownies for to personer i den.
Dette kjelesettet er nok det kuleste jeg eier. Du ser det ikke på bildet, men det rosa glitter og diamanter på håndtaket. Igjen, noe udelt ekstase for dette blant klassekameratene mine. Heldigvis har jeg ordnet meg en mobil man kan se tv på, så jeg har noe å briefe med om det skulle bli nødvendig. Ikke at jeg noen gang kommer til å bruke det, men muligheten er der.
Vi har såvidt hatt to skoletimer så langt. Det har ikke gitt oss så altfor mye lekser, men det er jeg svært takknemlig for. Søppelsorteringen her er et styr uten sidestykke. Jeg har omtrent 430 ulike søppelposer på rommet mitt til ulike ting, som skal hentes på ulike dager. Denne A2-størrelse plakaten skulle gjøre det mer oversiktlig for oss utlendingene.
Det har det strengt tatt ikke gjort. Jeg har derfor en svært hurtigvoksende haug med hovedsaklig papp liggende. Da rommet mitt ikke akkurat er av suite på plaza-størrelse, kan man trygt påstå at det begynner å bli truende mye. Jeg har gått glipp av to papirrunder allerede.
Det er valg av guvenør for de ulike provinsene i Japan i disse dager. Det betyr at det kjører biler med alarmer og megafoner rundt i byen hele tiden. Jeg er faktisk svært takknemlig for at dette var noe jeg ble informert om første dagene, for som dere muligens har fått med dere, så er Japan veldig i nyhetsbildet for tiden. Et annet tegn på valgkampanjen er at disse valgplakatene henger dessuten overalt. Vi hadde husmøte og fikk beskjed om at det ikke var lov å tagge på de. Da ville vi komme i fengsel. Naturligvis var det ingen som hadde tenkt på dette på forhånd, men etter at de nevnte det... Vel, det er faktisk ganske fristende.
Ellers har jeg vært ute og tatt klistremerkebilder. Vi valgte maskinen som lovet oss de største øynene. Over ser du skjønnhetsidealet japanere går for. Av og til er jeg i tvil om de virkelig er klar over hvor asiatiske de faktisk er.
De har klær for kanskje ikke alles smak, men ingen skal i det minste trenge gå nakne. Det er jo fint.
Til hybelen min har jeg kjøpt masse fint. Nestmest stolt er jeg nok av verdens minste stekeovn, jeg ble den ringe eier for knappe 120 kroner, noe som er prisen på omtrent seks epler her. Absurd at teknologi skal være så billig i et land hvor fruktprisene er så høye. Flasken som står ved siden av er 0,5 liter. Jeg får plass til nesten to brødskiver på tvers, hvilket betyr at jeg nesten kan lage brownies for to personer i den.
Dette kjelesettet er nok det kuleste jeg eier. Du ser det ikke på bildet, men det rosa glitter og diamanter på håndtaket. Igjen, noe udelt ekstase for dette blant klassekameratene mine. Heldigvis har jeg ordnet meg en mobil man kan se tv på, så jeg har noe å briefe med om det skulle bli nødvendig. Ikke at jeg noen gang kommer til å bruke det, men muligheten er der.
Vi har såvidt hatt to skoletimer så langt. Det har ikke gitt oss så altfor mye lekser, men det er jeg svært takknemlig for. Søppelsorteringen her er et styr uten sidestykke. Jeg har omtrent 430 ulike søppelposer på rommet mitt til ulike ting, som skal hentes på ulike dager. Denne A2-størrelse plakaten skulle gjøre det mer oversiktlig for oss utlendingene.
Det har det strengt tatt ikke gjort. Jeg har derfor en svært hurtigvoksende haug med hovedsaklig papp liggende. Da rommet mitt ikke akkurat er av suite på plaza-størrelse, kan man trygt påstå at det begynner å bli truende mye. Jeg har gått glipp av to papirrunder allerede.
Det er valg av guvenør for de ulike provinsene i Japan i disse dager. Det betyr at det kjører biler med alarmer og megafoner rundt i byen hele tiden. Jeg er faktisk svært takknemlig for at dette var noe jeg ble informert om første dagene, for som dere muligens har fått med dere, så er Japan veldig i nyhetsbildet for tiden. Et annet tegn på valgkampanjen er at disse valgplakatene henger dessuten overalt. Vi hadde husmøte og fikk beskjed om at det ikke var lov å tagge på de. Da ville vi komme i fengsel. Naturligvis var det ingen som hadde tenkt på dette på forhånd, men etter at de nevnte det... Vel, det er faktisk ganske fristende.
Ellers har jeg vært ute og tatt klistremerkebilder. Vi valgte maskinen som lovet oss de største øynene. Over ser du skjønnhetsidealet japanere går for. Av og til er jeg i tvil om de virkelig er klar over hvor asiatiske de faktisk er.
Maskinen gjorde at mer eller mindre ser ut som Barbie, bare betydelig mye tyngre. Her er det nok passende å introdusere mine nye venninne fra Australia. Den første uken var vi de eneste to vestlige jentene her, i tillegg til noe som later til å være de to dårligste i japansk. Det er veldig fint å være to.
Når det kommer til shopping, sa den japanske hjelperen min meg allerede første dagen at hun ikke handlet klær i Oita. Det er jo bare et sted, ingen by. Oita er omtrent på størrelse med Oslo, men jeg hadde ikke lyst til å si det akkurat da. Japanerne i Oita har allikevel mulighet til å handle det viktigste på Sanrio-butikken.
De har klær for kanskje ikke alles smak, men ingen skal i det minste trenge gå nakne. Det er jo fint.
7. april 2011
[Om min nye studierådgiver.]
Jeg hadde møte med studierådgiveren min i dag. Hun er en voksen dame på rundt 45, med glitter øyenskygge, altfor trange dresser, og en upåklanderlig amerikansk engelsk. I Japan har man en voldsom respekt for lærerne. Det bukkes og nikkes til man får krampe i ryggen hver gang de går forbi. Mitt møte ble allikevel ikke så seriøst som jeg hadde sett for meg.
Etter å ha fortalt om meg selv og hvilke planer jeg hadde, kom dette spørsmålet:
Rådgiver: Hva slags musikk liker du?
Tine: Koreansk popmusikk.
Rådgiver: Gjør du? Det gjør jeg og! Hva liker du best?
Tine: Big Bang, Super Junior og 2AM.
Rådgiver: De er skikkelig bra. Så kult. Sånt liker jeg.
Etter å ha snakket om hennes favorittsangere en stund, byttet vi tema:
Rådgiver: Har du noen spørsmål?
Tine: Ja, hvor har du lært engelsken din?
Rådgiver: Jeg bodde åtte år i Canada.
Tine: Å ja.
Rådgiver: Og nå har jeg vært her i seks år. Det er nesten litt som at jeg burde flytte snart. Så lenge...
Tine: Det skjønner jeg. Man blir litt rotløs av å flytte så mye.
Rådgiver: Ja, jeg burde begynne å lete etter en jobb i utlandet.
Tine: Vel, jeg håper du blir ut året ihvertfall.
Rådgiver: Nå vel, det får vi se på.
Jeg er faktisk ikke helt sikker på hva det skulle bety.
P.S. For dere som fulgte Travelstart-saken min: Jeg fikk ny mail fra de i dag, om at de fortsatt hadde mye å gjøre. Hadde det ikke vært min mac jeg leste mailen på, hadde jeg spyttet på skjermen.
Etter å ha fortalt om meg selv og hvilke planer jeg hadde, kom dette spørsmålet:
Rådgiver: Hva slags musikk liker du?
Tine: Koreansk popmusikk.
Rådgiver: Gjør du? Det gjør jeg og! Hva liker du best?
Tine: Big Bang, Super Junior og 2AM.
Rådgiver: De er skikkelig bra. Så kult. Sånt liker jeg.
Etter å ha snakket om hennes favorittsangere en stund, byttet vi tema:
Rådgiver: Har du noen spørsmål?
Tine: Ja, hvor har du lært engelsken din?
Rådgiver: Jeg bodde åtte år i Canada.
Tine: Å ja.
Rådgiver: Og nå har jeg vært her i seks år. Det er nesten litt som at jeg burde flytte snart. Så lenge...
Tine: Det skjønner jeg. Man blir litt rotløs av å flytte så mye.
Rådgiver: Ja, jeg burde begynne å lete etter en jobb i utlandet.
Tine: Vel, jeg håper du blir ut året ihvertfall.
Rådgiver: Nå vel, det får vi se på.
Jeg er faktisk ikke helt sikker på hva det skulle bety.
P.S. For dere som fulgte Travelstart-saken min: Jeg fikk ny mail fra de i dag, om at de fortsatt hadde mye å gjøre. Hadde det ikke vært min mac jeg leste mailen på, hadde jeg spyttet på skjermen.
6. april 2011
[Om min største frykt.]
Du kjenner oss igjen. Vi på flyplassen med fire gensere på oss, en jakke tilfeldig hengende over armen, en tykkere på oss. Fenomenet oppstår uavhengig av sesongen, noe som gjør at vi i sommermånedene derfor gjør vi oss spesielt godt bemerket. Tilsynelatende verdens sterkeste jenter, spankulerende rundt med berg av håndbagasjer som om trillekofferten, sekken, vesken og pc-vesken alle inneholder kun luft og sukkerspinn. Svetten siler, men det synes ikke. De mange lagene med klær, i tillegg til den noe ufordelaktige bieffekten av å gi deg forholdsvis uproposjonal kropp, dekker til gjengjeld all utsondring av kroppsvæsker. Vi lurer allikevel ingen. Den dagen jeg blir rik nok til å ikke bekymre meg over overvekt på fly, da skal jeg hate klubben jeg har gullkort i. Vi er jo ganske tåpelige.
Frem til den tid vil jeg altså si at i det store og det hele har jeg kun en stressfaktor i verden. Én. Alt annet klarer jeg overbevise meg selv om at går seg til, men overvektskrekken, den er svært ødeleggende for min indre zenbalanse. Det begynner gjerne med mareritt en uke før avreise. Pakkingen tar ofte litt tid. Det er en kunst som bygger på mange års erfaring. Jeg pakker ned og opp. Og veier. Igjen og igjen. Jeg prioriterer bøker, sko, og klær i håndbagasjen. Lurer meg selv ved å planlegge å bekle min smekre kropp tunge klær på flyturen. Jeg har for eksempel aldri flydd i tights. En prestasjon, for jeg går egentlig alltid i tights.
Nytt på denne flyturen var min nye north face bag, nå også japansk guleste. Den er kjempetøff og enorm. Skulle noe skje og jeg plutselig står uten hus en dag, kan jeg flytte inn i den, for den er vanntett. Da jeg før alltid har pakket i koffert, ble det plutselig mange ekstra kilo ting jeg kunne ta med meg. Ren luksus. Jeg la ned i flere og flere ting. Baggen ble jo aldri full! Til et kvarter før jeg skulle dra, hvor vekten min viste at baggen veide hele 28 kilo. Det var litt mye. Jeg skulle sjekke inn kofferten på nytt i Tokyo, og for det var jeg redd det var for mye. Japanere er veldig strenge på ting, og jeg visste med meg selv at etter en 17 timers lang reise, da kunne man ikke satse på at jeg ville ta det på sjarmen heller.
Ny panikkoppakk og nedpakk. Omplassering. Macen fikk selskap av en joggebukse og to par tøysko i PC-vesken. Den ble så polstret at jeg nesten kunne spilt volleyball med den. Etter mye styr og god hjelp fra søsteren hadde jeg kuttet net til 25 kilo. Pulsen på høygir. Jeg svettet selv før jeg skulle ta på meg alle de overflødige lagene med klær.
I bilen på vei til flyplassen var jeg nesten bilsyk av angst. I køen før innsjekk hadde jeg lyst til å stå med lukkede øyne. I stedet skar neglene mine seg inn i håndflatene mine. Det er helt forferdelig å ha det sånn. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å unngå denne tilstanden. Da det var min tur, lempet pappa baggen opp på rullebåndet, mens jeg fant frem passet mitt. Jeg snakket høyt om vær og flyttinger og bytting av flyplass mens jeg stjal meg til et lite blikk på vektskjermen. Hjertet mitt hoppet over fire slag.
20,1 kilo.
Det var et mirakel. Jeg flenget av meg blaseren og fikk dyttet den neddi. Det var fristende å i hvert fall legge tre av skoene i baggen også, men jeg lot det være. Man skal ikke tulle med magi.
Jeg var blitt bønnhørt.
Da vi var kommet på god nok avstand fra innsjekkingsskranken, spurte jeg familien om det var noen andre enn jeg som kunne bevitne det som nettopp hadde skjedd. Pappa gliste av entusiasmen min.
-Tine, så du ikke at jeg hadde satt halve baggen utenfor?
Jeg har verdens beste pappa. Jeg har verdens største og guleste bag, og nå, nå har jeg flyttet til Japan.
Skulle du kunne tenke deg å sende meg et postkort, er dette min nye adresse:
#301 International House
1-7-36 Nishiki-machi
Oita-City
870-0024
JAPAN
Frem til den tid vil jeg altså si at i det store og det hele har jeg kun en stressfaktor i verden. Én. Alt annet klarer jeg overbevise meg selv om at går seg til, men overvektskrekken, den er svært ødeleggende for min indre zenbalanse. Det begynner gjerne med mareritt en uke før avreise. Pakkingen tar ofte litt tid. Det er en kunst som bygger på mange års erfaring. Jeg pakker ned og opp. Og veier. Igjen og igjen. Jeg prioriterer bøker, sko, og klær i håndbagasjen. Lurer meg selv ved å planlegge å bekle min smekre kropp tunge klær på flyturen. Jeg har for eksempel aldri flydd i tights. En prestasjon, for jeg går egentlig alltid i tights.
Nytt på denne flyturen var min nye north face bag, nå også japansk guleste. Den er kjempetøff og enorm. Skulle noe skje og jeg plutselig står uten hus en dag, kan jeg flytte inn i den, for den er vanntett. Da jeg før alltid har pakket i koffert, ble det plutselig mange ekstra kilo ting jeg kunne ta med meg. Ren luksus. Jeg la ned i flere og flere ting. Baggen ble jo aldri full! Til et kvarter før jeg skulle dra, hvor vekten min viste at baggen veide hele 28 kilo. Det var litt mye. Jeg skulle sjekke inn kofferten på nytt i Tokyo, og for det var jeg redd det var for mye. Japanere er veldig strenge på ting, og jeg visste med meg selv at etter en 17 timers lang reise, da kunne man ikke satse på at jeg ville ta det på sjarmen heller.
Ny panikkoppakk og nedpakk. Omplassering. Macen fikk selskap av en joggebukse og to par tøysko i PC-vesken. Den ble så polstret at jeg nesten kunne spilt volleyball med den. Etter mye styr og god hjelp fra søsteren hadde jeg kuttet net til 25 kilo. Pulsen på høygir. Jeg svettet selv før jeg skulle ta på meg alle de overflødige lagene med klær.
I bilen på vei til flyplassen var jeg nesten bilsyk av angst. I køen før innsjekk hadde jeg lyst til å stå med lukkede øyne. I stedet skar neglene mine seg inn i håndflatene mine. Det er helt forferdelig å ha det sånn. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å unngå denne tilstanden. Da det var min tur, lempet pappa baggen opp på rullebåndet, mens jeg fant frem passet mitt. Jeg snakket høyt om vær og flyttinger og bytting av flyplass mens jeg stjal meg til et lite blikk på vektskjermen. Hjertet mitt hoppet over fire slag.
20,1 kilo.
Det var et mirakel. Jeg flenget av meg blaseren og fikk dyttet den neddi. Det var fristende å i hvert fall legge tre av skoene i baggen også, men jeg lot det være. Man skal ikke tulle med magi.
Jeg var blitt bønnhørt.
Da vi var kommet på god nok avstand fra innsjekkingsskranken, spurte jeg familien om det var noen andre enn jeg som kunne bevitne det som nettopp hadde skjedd. Pappa gliste av entusiasmen min.
-Tine, så du ikke at jeg hadde satt halve baggen utenfor?
Jeg har verdens beste pappa. Jeg har verdens største og guleste bag, og nå, nå har jeg flyttet til Japan.
Skulle du kunne tenke deg å sende meg et postkort, er dette min nye adresse:
#301 International House
1-7-36 Nishiki-machi
Oita-City
870-0024
JAPAN
4. april 2011
[Om flyplassen i Oita.]
Ja. Vel.
Så situasjonen min er som følger: Jeg er i Japan. Jeg er stuck på flyplassen i Oita. Her trodde jeg at min nye japanske hjelpelærer skulle plukke meg opp på flyplassen. Eller, jeg gamblet på at det var det som sto i mailen jeg fikk for to måneder siden. Dette har jeg selvsagt glemt å dobbeltsjekke. Da jeg kom ut i ankomsthallen sto det ingen japanere der og ventet på meg. Jeg ventet i tre minutter, før jeg skrapte sammen det jeg hadde av japanske mynter for å legge på internettmaskinen de hadde. Jeg rakk akkurat å finne nummeret hennes, før internettet klappet sammen. Flott.
Etter litt mer skraping nederst i vesken hadde jeg akkurat nok til en tretti sekunders telefonsamtale, hvor det ble stadfestet ganske kjapt at hun hadde hele tiden ment bussstasjonen. Fillern. Men ok, jeg begynte derfor jakten på en minibank, slik at jeg kunne få tatt ut penger. Det største problemet med Japan er nemlig at det er en evig kamp om å finne minibanker som tar internasjonale visakort. Informasjonen fortalte at alle minibankene var i annen etasje. Det var ingen heis. Jeg stønnet. Jeg har jo alt for mye bagasje med meg (senere innlegg følger). Bagasjen er faktisk så mye at knærne mine nesten gir etter om jeg bærer alt på en gang. Og den lille trillekofferten er selvsagt i ferd med å falle fra hverandre. 80 kroner i Hong Kong, og dette er kvaliteten? Hva gir du meg?
Uansett, så jeg tar bagasjen med meg i to omganger. Håndbagasjen først. Jeg eier japans største og guleste bag. Den er faktisk på størrelse med en gjennomsnittlig mann i dette landet. Løsningen var bra, bortsett fra at da jeg kom ned for runde nummer to, oppdaget jeg at jeg nesten hadde utløst Oitas sannsynligvis første bombetrusselalarm. Bagasje alene på flyplasser er overraskende lite populært i mindre byer. Jeg langet ut ørten "sumimasen"-er og tok turen opp. Oppe fantes det selvsagt ingen traller. Scenarioet hadde nok derfor gjentatt seg, hadde jeg ikke brukt så lang tid på å bare forflytte meg ti meter av gangen, noe som er ganske upraktisk når du er på leting etter noe.
Etter å ha spurt tre stykker fant jeg til slutt tre minibanker. Samtlige spyttet ut visakortet mitt før jeg rakk å putte det inn omtrent. Det var ikke noe mer å gjøre med det, og jeg gikk ned igjen.
Da jeg kom til bussbillettskranken, hadde jeg et svakt håp om at ihvertfall disse tok visa. Det gjorde de ikke. Men damen var svært behjelpelig. Hadde jeg venner i Oita? Nei. Hadde jeg anelse om hvor jeg skulle? Vel, ja, men nei. Etter en kombinasjon av mye tegnspråk og en lang rekke stotring på en svært ubrukelig japansk ("Er vi venner for det om? Spander på meg!") kom vi frem til at hjelpelæreren min kunne betale ved henting. Jeg pustet lettet ut og ringte henne opp. Ok, sa hun. Fint, sa jeg.
Og så, endelig, hadde jeg ordnet meg bussbilletter. Problemet var så at neste buss gikk om to og en halv time.
Så nå sitter jeg her da, og er helt utslitt. Macens batterier synger på siste verset. Jeg har selvsagt ingen konverter til strømkabelen. Men jeg er i Japan. Det er et rush uten like. Været er strålende, folk er kjempehyggelige, ingen av barna i ankomsthallen gråter og Oita forøvrig... Vel, det er vakkert.
Så situasjonen min er som følger: Jeg er i Japan. Jeg er stuck på flyplassen i Oita. Her trodde jeg at min nye japanske hjelpelærer skulle plukke meg opp på flyplassen. Eller, jeg gamblet på at det var det som sto i mailen jeg fikk for to måneder siden. Dette har jeg selvsagt glemt å dobbeltsjekke. Da jeg kom ut i ankomsthallen sto det ingen japanere der og ventet på meg. Jeg ventet i tre minutter, før jeg skrapte sammen det jeg hadde av japanske mynter for å legge på internettmaskinen de hadde. Jeg rakk akkurat å finne nummeret hennes, før internettet klappet sammen. Flott.
Etter litt mer skraping nederst i vesken hadde jeg akkurat nok til en tretti sekunders telefonsamtale, hvor det ble stadfestet ganske kjapt at hun hadde hele tiden ment bussstasjonen. Fillern. Men ok, jeg begynte derfor jakten på en minibank, slik at jeg kunne få tatt ut penger. Det største problemet med Japan er nemlig at det er en evig kamp om å finne minibanker som tar internasjonale visakort. Informasjonen fortalte at alle minibankene var i annen etasje. Det var ingen heis. Jeg stønnet. Jeg har jo alt for mye bagasje med meg (senere innlegg følger). Bagasjen er faktisk så mye at knærne mine nesten gir etter om jeg bærer alt på en gang. Og den lille trillekofferten er selvsagt i ferd med å falle fra hverandre. 80 kroner i Hong Kong, og dette er kvaliteten? Hva gir du meg?
Uansett, så jeg tar bagasjen med meg i to omganger. Håndbagasjen først. Jeg eier japans største og guleste bag. Den er faktisk på størrelse med en gjennomsnittlig mann i dette landet. Løsningen var bra, bortsett fra at da jeg kom ned for runde nummer to, oppdaget jeg at jeg nesten hadde utløst Oitas sannsynligvis første bombetrusselalarm. Bagasje alene på flyplasser er overraskende lite populært i mindre byer. Jeg langet ut ørten "sumimasen"-er og tok turen opp. Oppe fantes det selvsagt ingen traller. Scenarioet hadde nok derfor gjentatt seg, hadde jeg ikke brukt så lang tid på å bare forflytte meg ti meter av gangen, noe som er ganske upraktisk når du er på leting etter noe.
Etter å ha spurt tre stykker fant jeg til slutt tre minibanker. Samtlige spyttet ut visakortet mitt før jeg rakk å putte det inn omtrent. Det var ikke noe mer å gjøre med det, og jeg gikk ned igjen.
Da jeg kom til bussbillettskranken, hadde jeg et svakt håp om at ihvertfall disse tok visa. Det gjorde de ikke. Men damen var svært behjelpelig. Hadde jeg venner i Oita? Nei. Hadde jeg anelse om hvor jeg skulle? Vel, ja, men nei. Etter en kombinasjon av mye tegnspråk og en lang rekke stotring på en svært ubrukelig japansk ("Er vi venner for det om? Spander på meg!") kom vi frem til at hjelpelæreren min kunne betale ved henting. Jeg pustet lettet ut og ringte henne opp. Ok, sa hun. Fint, sa jeg.
Og så, endelig, hadde jeg ordnet meg bussbilletter. Problemet var så at neste buss gikk om to og en halv time.
Så nå sitter jeg her da, og er helt utslitt. Macens batterier synger på siste verset. Jeg har selvsagt ingen konverter til strømkabelen. Men jeg er i Japan. Det er et rush uten like. Været er strålende, folk er kjempehyggelige, ingen av barna i ankomsthallen gråter og Oita forøvrig... Vel, det er vakkert.
2. april 2011
[Om Tine på krigsstien III.]
Etter nederlaget mot Travelstart i går, ga jeg ikke opp. Jeg fikk verdens sterkeste pappa, altså min, til å ringe Travelstart. Jeg utstyrte han med alle ordrenummer, flightnummer og datoer. Jeg skrev opp navnet på alle flyplassene. Det eneste jeg ikke gjorde var å tegne et kart. Pappaen min burde vært forberedet. Allikevel lurte de han, mens jeg heiet fra sidelinjen. Det forløp seg slik:
Etter et kvarter i telefonkø oppnåes det kontakt. Her hevder pappa at han åpnet samtalen på en ålreit måte. Personlig har jeg vært svært skuffet over dette. Han burde jo brølt. Det ville føltes bedre for meg. I stedet prater han med damen. Hun sa at i utgangspunktet gjorde det ingenting å dra til Tokyo nå. UD hadde fjernet advarselen. Det var helt trygt å reise dit. La meg gjenta dette:
UD sier det er helt trygt å reise til Tokyo.
Det stemmer jo ikke, tenker du kanskje nå? Du har fullstendig rett. Travelstart løy. Pappa er ikke vant til at folk lyver for han. Han tok derfor utsagnet for god fisk. So much for veloppdragne barn. Pappa la på, og ringte meg opp igjen for å fortelle de gode nyhetene. Det var jo et virkelig mirakel. Ja, sa jeg, men stolte ikke på Travelstart. Raskt søk på internett viste seg at dette var muligens årets dårligste 1. april-spøk. Da jeg oppdaget det, ble vi mildt sagt rimelig forbannede begge to. Det føltes godt. Pappa kunne også fortelle at om jeg ønsket kunne Travelstart endre billettene mine så jeg kom meg til Osaka, men da måtte jeg komme meg til Oita på egenhånd, tross i at jeg har kjøpt billetter hele veien frem. Problemet er at når jeg lander i Osaka med flyet de har funnet til meg, går det ikke fly før dagen etter videre til Oita, en tur som vil vare en knapp time.
Jeg fant billetter med ny reiserute på nett på tre sekunder. Travelstart damen hadde ikke bare løyet for pappaen min. Hun hadde ikke en gang giddet å gjøre jobben sin.
Pappa ringte tilbake til Travelstart. Hun sa hun ikke kunne gjøre noe mer, bortsett fra å sende mail til KLM og gi dem lov til å endre på billettene mine.
Klokken var nå blitt kvart over tre. Fredag. Hva gjorde jeg? Jeg oppdaget at jeg hadde glemt å hente passet mitt hos den japanske ambassaden. Det var den tingen jeg skulle gjøre da jeg sluttet på jobb klokken tolv. Jeg hadde gått fra jobb, vært temmelig fornøyd med at nå kunne eventyret mitt begynne. Den japanske ambassaden stenger fire på fredager. Jeg kastet meg på bussen og ba stille bønner til alle høyere makter, mens jeg ringte kundeservicen hos KLM.
Jeg rakk den japanske ambassaden såvidt det var. Det var endelig min tur hos KLM i da jeg var ferdig hos dem. KLM-damen var ikke noe hyggelig hun heller. Det kan hende at jeg har kommet over som noe brysk, for hun ba med roe meg ned og telle til ti ved flere anledninger. Etter ti minutter hadde jeg oppdaget at Travelstart hadde løyet igjen. Ingen hadde sendt mail til KLM med fullmakt for endring av billetter. KLM kunne ikke gjøre noen ting og anbefalte meg å ringe Travelstart tilbake. Jeg sa de var stengt. Hun hevdet at jeg løy. De hadde nemlig blitt fortalt at Travelstart har døgnåpen telefon.
Da ble jeg så sint at jeg la på. Ringte pappa opp igjen. Han sa han hadde nettopp gjort akkurat det samme.
Er dette i det hele tatt lovlig?
Etter et kvarter i telefonkø oppnåes det kontakt. Her hevder pappa at han åpnet samtalen på en ålreit måte. Personlig har jeg vært svært skuffet over dette. Han burde jo brølt. Det ville føltes bedre for meg. I stedet prater han med damen. Hun sa at i utgangspunktet gjorde det ingenting å dra til Tokyo nå. UD hadde fjernet advarselen. Det var helt trygt å reise dit. La meg gjenta dette:
UD sier det er helt trygt å reise til Tokyo.
Det stemmer jo ikke, tenker du kanskje nå? Du har fullstendig rett. Travelstart løy. Pappa er ikke vant til at folk lyver for han. Han tok derfor utsagnet for god fisk. So much for veloppdragne barn. Pappa la på, og ringte meg opp igjen for å fortelle de gode nyhetene. Det var jo et virkelig mirakel. Ja, sa jeg, men stolte ikke på Travelstart. Raskt søk på internett viste seg at dette var muligens årets dårligste 1. april-spøk. Da jeg oppdaget det, ble vi mildt sagt rimelig forbannede begge to. Det føltes godt. Pappa kunne også fortelle at om jeg ønsket kunne Travelstart endre billettene mine så jeg kom meg til Osaka, men da måtte jeg komme meg til Oita på egenhånd, tross i at jeg har kjøpt billetter hele veien frem. Problemet er at når jeg lander i Osaka med flyet de har funnet til meg, går det ikke fly før dagen etter videre til Oita, en tur som vil vare en knapp time.
Jeg fant billetter med ny reiserute på nett på tre sekunder. Travelstart damen hadde ikke bare løyet for pappaen min. Hun hadde ikke en gang giddet å gjøre jobben sin.
Pappa ringte tilbake til Travelstart. Hun sa hun ikke kunne gjøre noe mer, bortsett fra å sende mail til KLM og gi dem lov til å endre på billettene mine.
Klokken var nå blitt kvart over tre. Fredag. Hva gjorde jeg? Jeg oppdaget at jeg hadde glemt å hente passet mitt hos den japanske ambassaden. Det var den tingen jeg skulle gjøre da jeg sluttet på jobb klokken tolv. Jeg hadde gått fra jobb, vært temmelig fornøyd med at nå kunne eventyret mitt begynne. Den japanske ambassaden stenger fire på fredager. Jeg kastet meg på bussen og ba stille bønner til alle høyere makter, mens jeg ringte kundeservicen hos KLM.
Jeg rakk den japanske ambassaden såvidt det var. Det var endelig min tur hos KLM i da jeg var ferdig hos dem. KLM-damen var ikke noe hyggelig hun heller. Det kan hende at jeg har kommet over som noe brysk, for hun ba med roe meg ned og telle til ti ved flere anledninger. Etter ti minutter hadde jeg oppdaget at Travelstart hadde løyet igjen. Ingen hadde sendt mail til KLM med fullmakt for endring av billetter. KLM kunne ikke gjøre noen ting og anbefalte meg å ringe Travelstart tilbake. Jeg sa de var stengt. Hun hevdet at jeg løy. De hadde nemlig blitt fortalt at Travelstart har døgnåpen telefon.
Da ble jeg så sint at jeg la på. Ringte pappa opp igjen. Han sa han hadde nettopp gjort akkurat det samme.
Er dette i det hele tatt lovlig?
1. april 2011
[Om Tine på krigsstien II.]
I dag fikk jeg mail fra Travelstart om at de anså saken som ferdig, da jeg hadde fått svar per telefon.
Hva pokker.
Jeg kan faktisk være ganske sint skriftlig også. Ikke at jeg tror det hjalp noe særlig.
Signerte med "Forbannet."
Hva pokker.
Jeg kan faktisk være ganske sint skriftlig også. Ikke at jeg tror det hjalp noe særlig.
Signerte med "Forbannet."
Abonner på:
Innlegg (Atom)