[Om å være japansk turist.]

Jeg har vært på skoletur i helgen. Helt ærlig er jeg litt usikker på hva som egentlig var meningen med turen. Hovedsaklig kjørte vi buss og jeg sov på skulderen til japaneren min.

Først kjørte vi buss i to og en halv time i et landskap som stort sett så slik ut. I fjellene rundt byen min bor det masse apekatter. Jeg så dessverre ingen ville apekatter, men vi ble fortalt at det var et ganske stort problem med påkjørte apekatter langs motorveien. Japanere peiser på når de kjører uten hensyn til de rundt. Å bukke hjelper fint lite når det ligger et apekadaver under bilen din. Man har derfor laget såkalte apebroer, men en apehjerne kan ha noen problemer med å skjønne at det er veien å gå. Deler av veien er derfor dekket av nett som dette her, slik at de kan klatre over i flokk.

Det første stedet vi stoppet er et slags kombinert gårdsbruk, spa og restaurant. Her var det sikkert mye å se. Vi spiste bare på restauranten, som besto av en enorm buffet. Glad i mat som jeg er, nøyde jeg meg med å ta bilde av skiltet. Det viser seg at buffet på japansk er "viking."

Vi rakk også såvidt å hilse på Hello Kitty.

Etter tre nye kvarter med buss, endte vi opp på et sted hvor de hadde aper som kunne triks. Jeg merker at jeg har litt delte meninger om hvorvidt man faktisk skal holde dyr i fangenskap så de kan vise oss triks, men det var ganske stillig at apen kunne gå på stylter.

Etter showet fikk jeg hilse på apekatten. Dette var helt klart et naturlig møte for oss begge, som dere kan se. Nå som jeg har studert dette bildet litt nøyere, vurderer jeg å lage en serie som heter "Big in Japan." Jeg mener, se på dette her. (Big in Japan til høyre.)

Etter nok en evig lang busstur kom vi til Aso Mountain. Et fjell jeg antar hadde vært mye mer imponerende om ikke det hadde vært årets tykkeste tåke.

Her later vi som at vi har klatret hele veien til toppen av fjellet i stedet for å ha gått av bussen femti meter unna.

Her er alle utlendingene som studerer det samme som meg. Jeg er bakerst et sted. Om noen skulle lure, så ja, det er en liten overload med koreanere og kinesere i år.

På toppen av fjellet sto denne figuren. Ingen av japanerne kunne fortelle meg hvem det var. Godt påkledd i det minste.

Etter at vi alle oppdaget at vi ikke var det minste fotogene, tok vi bilder av disse jentene i stedet. De søteste japanerne er de som er aller minst.

Da vi kom hjem, drøye nye to timer senere i buss, dro noen av oss ut og spiste koreansk grill. Det viste seg at alle kelnerne som jobbet der var kinesere, noe jeg var svært takknemlig for. Ikke for å skryte (joda), men det er en surrealistisk verden når kinesisk blir den lette utveien.