11. april 2011

[Om de første dagene.]

Jeg har det så fint. Nå har jeg vært her en uke. Jeg er ikke verdens beste på å huske på å ta med meg kameraet mitt, vi har vært på karaoke til klokken seks om morgenen, og gått amokk i femkroners-butikken, men her er en liten introduksjon i det minste.



Jeg bor i en liten by, hvor dette er sentrum. Merk dere palmene. Det gjør meg glad hver eneste dag når jeg tar t-banen til skolen. Solsesongen er allerede begynt. Lørdag lå jeg ute på balkongen min i tre timer og solte meg. Det er ille å si det, men jeg er nå tross alt norsk: det var høydepunktet mitt i Japan så langt. Med koreanere, kinesere og australere som klassekamerater, kan jeg si temmelig sikkert at det er en mening jeg er temmelig alene om. Fikk et svært midlertidig panikkanfall da jeg ble fortalt om regntiden som kommer snart, og har derfor jobbet på spreng for å oppnå en god tæn før det er for sent.



Dette er huset mitt. Det heter International House, fordi vi som bor her, stort sett er alle utlendingene i hele byen. Det er greit. Jeg liker jo å føle meg spesiell. Jeg bor i tredje etasje, du ser balkongen min til høyre.



Til hybelen min har jeg kjøpt masse fint. Nestmest stolt er jeg nok av verdens minste stekeovn, jeg ble den ringe eier for knappe 120 kroner, noe som er prisen på omtrent seks epler her. Absurd at teknologi skal være så billig i et land hvor fruktprisene er så høye. Flasken som står ved siden av er 0,5 liter. Jeg får plass til nesten to brødskiver på tvers, hvilket betyr at jeg nesten kan lage brownies for to personer i den.



Dette kjelesettet er nok det kuleste jeg eier. Du ser det ikke på bildet, men det rosa glitter og diamanter på håndtaket. Igjen, noe udelt ekstase for dette blant klassekameratene mine. Heldigvis har jeg ordnet meg en mobil man kan se tv på, så jeg har noe å briefe med om det skulle bli nødvendig. Ikke at jeg noen gang kommer til å bruke det, men muligheten er der.



Vi har såvidt hatt to skoletimer så langt. Det har ikke gitt oss så altfor mye lekser, men det er jeg svært takknemlig for. Søppelsorteringen her er et styr uten sidestykke. Jeg har omtrent 430 ulike søppelposer på rommet mitt til ulike ting, som skal hentes på ulike dager. Denne A2-størrelse plakaten skulle gjøre det mer oversiktlig for oss utlendingene.



Det har det strengt tatt ikke gjort. Jeg har derfor en svært hurtigvoksende haug med hovedsaklig papp liggende. Da rommet mitt ikke akkurat er av suite på plaza-størrelse, kan man trygt påstå at det begynner å bli truende mye. Jeg har gått glipp av to papirrunder allerede.



Det er valg av guvenør for de ulike provinsene i Japan i disse dager. Det betyr at det kjører biler med alarmer og megafoner rundt i byen hele tiden. Jeg er faktisk svært takknemlig for at dette var noe jeg ble informert om første dagene, for som dere muligens har fått med dere, så er Japan veldig i nyhetsbildet for tiden. Et annet tegn på valgkampanjen er at disse valgplakatene henger dessuten overalt. Vi hadde husmøte og fikk beskjed om at det ikke var lov å tagge på de. Da ville vi komme i fengsel. Naturligvis var det ingen som hadde tenkt på dette på forhånd, men etter at de nevnte det... Vel, det er faktisk ganske fristende.



Ellers har jeg vært ute og tatt klistremerkebilder. Vi valgte maskinen som lovet oss de største øynene. Over ser du skjønnhetsidealet japanere går for. Av og til er jeg i tvil om de virkelig er klar over hvor asiatiske de faktisk er.



Maskinen gjorde at mer eller mindre ser ut som Barbie, bare betydelig mye tyngre. Her er det nok passende å introdusere mine nye venninne fra Australia. Den første uken var vi de eneste to vestlige jentene her, i tillegg til noe som later til å være de to dårligste i japansk. Det er veldig fint å være to.



Når det kommer til shopping, sa den japanske hjelperen min meg allerede første dagen at hun ikke handlet klær i Oita. Det er jo bare et sted, ingen by. Oita er omtrent på størrelse med Oslo, men jeg hadde ikke lyst til å si det akkurat da. Japanerne i Oita har allikevel mulighet til å handle det viktigste på Sanrio-butikken.



De har klær for kanskje ikke alles smak, men ingen skal i det minste trenge gå nakne. Det er jo fint.

3 kommentarer:

Camilla sa...

Hvor lenge skal du bli i japan?

ohingrid sa...

Hvor er liker-knappen?

Tine sa...

Camilla: Et år.

Ingz: Du som nå er blitt kjendisblogger, burde egentlig gjøre en feature om min blogg for å få opp leserskaren.