Du kjenner oss igjen. Vi på flyplassen med fire gensere på oss, en jakke tilfeldig hengende over armen, en tykkere på oss. Fenomenet oppstår uavhengig av sesongen, noe som gjør at vi i sommermånedene derfor gjør vi oss spesielt godt bemerket. Tilsynelatende verdens sterkeste jenter, spankulerende rundt med berg av håndbagasjer som om trillekofferten, sekken, vesken og pc-vesken alle inneholder kun luft og sukkerspinn. Svetten siler, men det synes ikke. De mange lagene med klær, i tillegg til den noe ufordelaktige bieffekten av å gi deg forholdsvis uproposjonal kropp, dekker til gjengjeld all utsondring av kroppsvæsker. Vi lurer allikevel ingen. Den dagen jeg blir rik nok til å ikke bekymre meg over overvekt på fly, da skal jeg hate klubben jeg har gullkort i. Vi er jo ganske tåpelige.
Frem til den tid vil jeg altså si at i det store og det hele har jeg kun en stressfaktor i verden. Én. Alt annet klarer jeg overbevise meg selv om at går seg til, men overvektskrekken, den er svært ødeleggende for min indre zenbalanse. Det begynner gjerne med mareritt en uke før avreise. Pakkingen tar ofte litt tid. Det er en kunst som bygger på mange års erfaring. Jeg pakker ned og opp. Og veier. Igjen og igjen. Jeg prioriterer bøker, sko, og klær i håndbagasjen. Lurer meg selv ved å planlegge å bekle min smekre kropp tunge klær på flyturen. Jeg har for eksempel aldri flydd i tights. En prestasjon, for jeg går egentlig alltid i tights.
Nytt på denne flyturen var min nye north face bag, nå også japansk guleste. Den er kjempetøff og enorm. Skulle noe skje og jeg plutselig står uten hus en dag, kan jeg flytte inn i den, for den er vanntett. Da jeg før alltid har pakket i koffert, ble det plutselig mange ekstra kilo ting jeg kunne ta med meg. Ren luksus. Jeg la ned i flere og flere ting. Baggen ble jo aldri full! Til et kvarter før jeg skulle dra, hvor vekten min viste at baggen veide hele 28 kilo. Det var litt mye. Jeg skulle sjekke inn kofferten på nytt i Tokyo, og for det var jeg redd det var for mye. Japanere er veldig strenge på ting, og jeg visste med meg selv at etter en 17 timers lang reise, da kunne man ikke satse på at jeg ville ta det på sjarmen heller.
Ny panikkoppakk og nedpakk. Omplassering. Macen fikk selskap av en joggebukse og to par tøysko i PC-vesken. Den ble så polstret at jeg nesten kunne spilt volleyball med den. Etter mye styr og god hjelp fra søsteren hadde jeg kuttet net til 25 kilo. Pulsen på høygir. Jeg svettet selv før jeg skulle ta på meg alle de overflødige lagene med klær.
I bilen på vei til flyplassen var jeg nesten bilsyk av angst. I køen før innsjekk hadde jeg lyst til å stå med lukkede øyne. I stedet skar neglene mine seg inn i håndflatene mine. Det er helt forferdelig å ha det sånn. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å unngå denne tilstanden. Da det var min tur, lempet pappa baggen opp på rullebåndet, mens jeg fant frem passet mitt. Jeg snakket høyt om vær og flyttinger og bytting av flyplass mens jeg stjal meg til et lite blikk på vektskjermen. Hjertet mitt hoppet over fire slag.
20,1 kilo.
Det var et mirakel. Jeg flenget av meg blaseren og fikk dyttet den neddi. Det var fristende å i hvert fall legge tre av skoene i baggen også, men jeg lot det være. Man skal ikke tulle med magi.
Jeg var blitt bønnhørt.
Da vi var kommet på god nok avstand fra innsjekkingsskranken, spurte jeg familien om det var noen andre enn jeg som kunne bevitne det som nettopp hadde skjedd. Pappa gliste av entusiasmen min.
-Tine, så du ikke at jeg hadde satt halve baggen utenfor?
Jeg har verdens beste pappa. Jeg har verdens største og guleste bag, og nå, nå har jeg flyttet til Japan.
Skulle du kunne tenke deg å sende meg et postkort, er dette min nye adresse:
#301 International House
1-7-36 Nishiki-machi
Oita-City
870-0024
JAPAN
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar