[Om hvorfor Kina aldri blir helt hjemme.]

Ikke misforstå. Jeg liker Kina, men det blir aldri hjemme. Det er helt greit. Sannheten er at det er nok det jeg faktisk liker best ved Kina. Kina er inntrykk. Her er noen tilfeldige bilder fra de siste ukene.

De fleste matbutikker i Kina har omtrent akkurat det samme. Kina er fortsatt kommunistisk på overraskende mye. Oreo har allikevel gjort det stort, og selges på hver minste kiosk og største varehus. Selvsagt med en liten twist. Her er for eksempel Oreo med grønn te-iskrem smak.

Dette er nok den spenstigste potetgullserien jeg har vært borti. At Lay's kun selger den i Kina overrasker lite. Av gamle smaksslagere kan jeg nevne mango og chili, blåbær, og den særeste hittil, agurk. Siden i fjor har de kommet med en ny smak, kiwi.

I forbindelse med expoen er det kommet en hel del nye lover og regulasjoner. Den loven jeg har minst tiltro til at vil bli fulgt er den som sier at det er ulovlig å røyke på offentlige steder, ute som inne. Det er ingen overdrivelse om jeg sier at det kinesiske samfunn er drevet av tobakk. Sannsynligvis ble nok også denne loven nedfelt i en sky av sigarettrøyk. Her skal de faktisk ikke en gang ha for forsøket.

Det var først etter å ha sett denne plakaten noen ganger at jeg skjønte dette ikke var et forsøk fra den kinesiske stat om være multikulturell. I boksen hvor det står "Take care of your belongings" er det ikke et bilde av en hijab. Men vi kan selvsagt godt late som.

I Kina jobbes det desperat for at det ikke skal være et land kjent for piratkopier. Offisielt er alt av piratvirksomhet strengt forbudt. I praksis er denne loven i svært lite virke. Jeg kan ikke så mye om bil. Sannheten er at jeg kan nada, men allikevel var det jeg som påpekte at Mercedes sannsynligvis aldri har hatt en modell som heter "Ssangyoung." Please correct me if I'm wrong.

Her er et bilde av Shanghai skyline om dagen. Shanghai er kjent for å være asias New York, og det er vel fortjent, om du spør meg.

Shanghai er nemlig helt enormt. Rett ved der vi bor er det for eksempel en tre etasjes rundkjøring. Bildet er tatt mens jeg kjører i den. Hundre meter borte ser du den andre siden. I midten av rundkjøringen er det en park. Stativet du ser er et klatrestativ omlag femten meter over bakken. Det er intet sikkerhetsnett. Jeg har en følelse av at det er få kinesiske mødre som lar deres små keisere klatre i monkeybars så høyt over bakken.

Jeg tror ikke jeg kan formidle hvor mange sikkerhetstiltak det er i Shanghai i forbindelse med expoen. Sikkerhetsklareringer og scanning av alle medbragte eiendeler ble raskt en vane, siden vi må gjennom dem så og si uansett hvor du er. Jeg tror jeg ligger på et snitt på fire ganger om dagen. Som regel mer. I forrige uke var vi ute og gikk da det plutselig kom hundre kinesiske soldater masjerende. De var så mange at for å komme over veien mens det fortsatt var grønt lys, satte de i gang med en felles sprint for å komme over til den andre siden.

På én side er det veldig fint at den kinesiske stat er så flinke til å passe på oss. På den andre siden, har det som regel en tendens til å bli litt mye. Hver fredag er det et muslimsk marked utenfor Huxi moskeen. Her samles byens Xinjiang muslimer for å sladre, selge varer og kjøpe andre ting. Det er selvsagt bønn, og det er selvsagt et utall politimenn som går rundt og passer på, såpass mye at det overskygget (i det minste for oss) store deler av opplevelsen. Om du klarer å overse det, er det allikevel et veldig eksotisk blaff. De selger fårekjøtt hvor hele sauen er hengt opp på store kroker og du peker på hvilke deler du vil ha, arabiske dvder, granatepler, nanbrød, og en hel del andre Xinjiang-kuriositeter. Overalt går det tiggere som peker på hva de liker og ikke liker å spise, og de fleste selgerne ser sitt snitt i å få oss andre til å kjøpe noe å gi til dem. Vi tenkte da at det nok var den troende muslimen i dem som sørget for at det ble gitt noe også til de fattige, mens sannheten nok heller var det at de på denne måten ville få solgt enda mer en de ville gjort hvis ikke.