[Om min verste dag på jobb. Ever.]

Det var fatalt på alle vis. Jeg hadde tilbragt deler av dagen med å diskutere internasjonal økonomi og utvikling med sjefen min. Jeg hadde lest om Koreakrigen og amerikanske sanksjoner nok til å holde en lengre forelesning. Allikevel, sjeldent har det vært en person i Molde som har vist seg mindre kompetent til å henge opp jakker. Og jeg hadde få gyldige unnskyldninger.

Det begynte med at for første gang i historien var vi for mange oppmøtte bartendere på jobb. Sjefen grep muligheten og plasserte meg i garderoben. Piece of cake, tenkte jeg. Enhver idiot kan jo henge opp jakker. Noe jeg også tillot meg å fortelle til samtlige som kom inn. De lo og sa at egentlig var jeg heldig som slapp å stresse rundt. Jeg nikket og sa meg hjertelig enig. Kjente siste ord.

Alt gikk forsåvidt greit i starten. Tjue kroner i boksen. Veksel tilbake. Lapp på henger. Kvittering til kunde, og så jakken opp på hengeren. Halvveis ut i kvelden oppdaget jeg at noen polakker hadde stjålet nesten all tipsen min. Frustrende, men for all del, jeg utførte jo en idiotjobb alle klarer. Tips burde nesten ikke være fortjent en gang, så basic var jobben. Underveis oppdaget jeg også at jeg hadde klart å knekke fire negler. Det gjorde meg litt forbannet, men det har vært verre yrkesskader før. Intet rom til å klage.

Problemene begynte i midlertidig å oppstå en time før stenging. Det var i ferd med å oppstå en plassproblem. Det var altfor mange jakker og absolutt ingen plass igjen. Jeg har aldri vært noen veldig systematisk og organisert person. Jeg har orden på rotet mitt, og en særlig systematikk i bilder, notater og skolebøker, men egentlig ikke så mye annet. Så jeg dyttet plass på hengerekken, og håpet at det var musikken som raste rundt meg, og ikke lyden av jakker som skled ned fra sine respektive hengere. Plutselig ble jeg dessuten vár lapper som lå strødd på gulvet rundt meg og ikke på hengerne, hvor de skulle være. Pytt, det ordnet seg, tenkte jeg da. Folk husket vel hvordan jakkene deres så ut.

Klokken 2 stenger utesteder i Molde. Det var da kaoset virkelig begynte. Og, for å si det mildt, det var et sant helvete. Ingen av lappene passet. Ingen husket hvordan jakkene deres så ut. Og det lå jakker som ikke stemte med lappene over alt. Akkurat da kvelden var som mørkest forsvant dessuten lyset i garderoben, og jeg var gråten nær, i det jeg ble utskjelt av oversminkede brunetter som plutselig kunne navnet mitt. Plutselig kom en av ryddeguttene og hjalp meg, noe som gjorde fadesen bare enda tydeligere. Tydeligst ble det da også sjefen min sto og hjalp til.

Kaoset vedvarte i tre kvarter. I tre kvarter ble jeg utskjelt, fløy det jakkelapper alle veier, og jeg plukket opp skjerf fra gulvet. Jeg hikstet et stille "Dette kan vi snakke om senere" til sjefen min, hvor han bare lo, og fant det fantastisk at jeg kunne være så udugelig i min selverklærte idiotjobb.

Da alle de resterende gjestene hadde fått jakkene sine, grep jeg tak i en tilfeldig søppelsekk og bar den ut på vei mot trappen ned til søppelontaineren. Det jeg ikke var klar over, var at trappen selvsagt var totalnedsnødd. Og etter noen dager med varmegrader før plutselig frost, blitt omformet til en ishaug. Jeg tok et skritt før jeg fløy nedover bakken i rekordfart. Søppelsekken full av knust glass og brukte limebåter raste etter meg, og det var mirakuløse tilstander som gjorde at jeg ikke slo meg fordervet. Min teori på det siste er at jeg tror høyere makter ville jeg skulle gjennomleve skammen.

Om noen skulle lure så gikk jeg hjem og gråt, vel vitende om at det bare er en jobb. Dessverre var jeg nemlig pinlig klar over at omtrent samtlige av de som var innom jobben min ville være også på skolen min, mandag morgen.