26. januar 2010

[Om min verste dag på jobb. Forsettelsen.]

Å returnere jakker levert i garderoben er om mulig, enda lettere. Få lappen. Finn jakken. Kast lapp. Ny lapp. Det er faktisk ikke verre.

Men i kaoset som oppstod på lørdag, presterte jeg å gjøre motsatt, få lapp, kast lapp. Jeg så ned i bøtten med brukte lapper (antall cirka 100) og innså at den lappen var tapt for alltid. Heldigvis hadde jeg kastet lappen til en venn av en venn. Karen var real, beskrev jakken, og sa han kunne hente den dagen etterpå i stedet.

Til slutt hang det mot all formodning kun én jakke igjen. Den matchet beskrivelsen han hadde gitt, og jeg tok den med lettelse med meg til Mann I dagen derpå, slik at vedkommende kunne komme og hente jakken.

I går satt vi og så på film hos Mann I, som også bor i naboblokken min. Jeg skulle bare en kjapp tur hjem til meg selv, da jeg møtte førstnevnte utenfor. Jeg ble vill av panikk, friskt i minne gårsdagens flaue opplevelse, og hostet opp en lynkjapp beskrivelse av hvor Mann I bor, før jeg forklarte at jeg skulle i et viktig møte, før jeg beinet ute av syne.

Jeg brukte lang tid hjemme. Sjekket mail, gredde håret, og flippet gjennom ulike tv-kanaler, før jeg tenkte at kysten var klar.

Da jeg kom inn i oppgangen til Mann I viste antagelsen seg å være feil. For å unngå enda et pinlig øyeblikk snek jeg meg videre forbi trappen og inn i en gang som leder inn til et bomberom. Karen skulle ut andre vei, jeg var sikker. Men så kom jeg på hvorfor jeg egentlig ikke var det allikevel. Alle som har vært i nettopp denne oppgangen vet nemlig at ALLE går feil på vei ut første gangen. Exit-skiltet peker i feil retning. Det var jo derfor jeg visste om bomberomsgangen. Et raskt desperat søk etter åpne dører viste at samtlige dører var låst. Det var ingen annen utvei enn den veien jeg kom inn. I søkets hete hadde jeg helt glemt årsaken til hvorfor jeg gjemte meg, og jeg rakk akkurat å snu meg i det karen kom inn. Jeg satte i Moldes største panoramaskrik. Han gjorde tilsvarende. Slik ble vi stående nesten et halvt minutt. Og så kom jeg til å si de mest fatale ord uttalt i løpet av hele helgen.

"Å, jeg skulle bare skremme deg. Alle går nemlig feil. Men så skvatt jeg så mye selv."

Seriøst og alvorlig talt. Pinligst. Jeg gleder meg til alt dette en gang i tiden blir en god historie.

8 kommentarer:

Ghost of Goldwater sa...

Du er bare helt fantastisk. Jeg ler så jeg griner. Keep up the good work!

Sonja Dadam! sa...

Det er rart hvordan man tenker i panikksituasjoner som det der, man skulle tro at hjernen var mer på lag med en når sånt skjer. (og ingen bekymringer - dette er allerede en god historie)

Lise sa...

Jeg har kommet inn på skole i Taiwan!!:D ikke det at det har noe å si for deg, men måtte bare si det!

Siri sa...

Haha, det er allerede en god historie. For oss andre, iallfall!

Tine sa...

Lise: Kult! Hvor da?

Lise sa...

I Taipei, på National Taipei Normal University:) Mamma ville ha meg i en by nær en internasjonal flyplass:P

Tine sa...

Hahahaha... Alt er jo i grunn nærme i Taiwan da. Heldiggris, håper du får det fint!

Lise sa...

Ja, ikke sant. Det jeg og sa:P Men er litt glad valget falt på Taipei uansett, håper bare ikke så alt for mange skjønner engelsk:P