[Om hvor fint det faktisk skal være.]

Noe av det morsomste med å stå i bar, er de guttene som prøver å sjekke meg opp. Om ikke de er så søppelfulle at den eneste jenta som liksom skulle ville snakke til dem er hun som står gjerdet inne, så pleier jeg faktisk å la dem forsøke.

Forrige helg kom det to gutter inn klokken halv elve på en fredag. Det er fint lite som skjer i Molde på en fredag, og de eneste andre som var i lokalet var fire russere og enn sliten kar som vi sendte hjem da han var så full at han prøvde seg på dørvakten. Det er faktisk så lite som skjer på fredager at det er blitt sagt det eneste som duger er tequila-fylla, da man helst vil glemme det som skjedde den dagen uansett. At de to førstnevnte guttene ikke bodde i byen var derfor opplagt.

De bestilte øl, og sto og kjeklet med hver sin 500-lapp om hvem som skulle betale så lenge at de rakk å bestille en runde til før de hadde blitt enige.

Scenarioet gjentok seg til det kjedsommelige. Til slutt kom en av dem bort til meg og lurte på om jeg ikke ville bli med å drikke med dem. De var tross alt fra Bærum, skulle bestille champis, og betale for hele kvelden min. Jeg var sikkert ikke vant til det, men det var standard prosedyre der de kom fra. Hadde jeg forresten hørt om hvor fint det var å bo i Bærum? Kort vei til fjorden, Oslo, og, som jeg kanskje hadde lagt merke til, så var folk fra Bærum svært spandable. Det var deilig å slippe økonomiske bekymringer, for å si det slik. Jeg hevet det ene øyenbrynet, uten at vedkommende tilsynelatende lot merke til det. Han avsluttet det hele med å spørre om jeg i det hele tatt hadde vært der.

Så fortalte jeg hvor jeg var fra, og da han endelig hadde fått samlet seg etter det mentale fallet fra himmelen, spurte han nøyaktig hvor i Bærum jeg var fra. Jeg sendte det samme tilbake akkurat i det den andre karen også kom bort.

Litt rødere i ansiktene enn tidligere svarte de "Rykkinn", og resten av kvelden så jeg i grunn ikke så mye mer til dem.