[Om en ikke fremtidig treningsnarkoman.]

Jeg hadde vært på G-sport og ikke en gang giddet legge skjul på at joggeskoene kun ble innkjøpt fordi jeg ga etter for treningspresset jentene mine hadde utsatt seg for. Jeg kjøpte de fineste skoene i hele butikken, mest for å imponere de som spise sekkevis med potetgull, popcorn, og sjokolade på en daglig basis, men allikevel så ut som vandrende tran-reklamer hele gjengen. Nå sto jeg der, utenfor Moldehallen, og følte meg som den minst kule personen i verden. Klagesangen min over at jeg allerede hadde fått gnagsår, at t-skjorten var for liten, og sokkene våte av sludd-dammen jeg hadde tråkket i, ble glatt overhørt. Nå skulle vi jo kose oss og ha det gøy. Som Frk. Harstad sa mellom to tygg av en snickersis, vi ska jo på træning, før hælvete.

La meg forklare saken en gang for alle. Det er mange år siden trening sto som et høydepunkt på timeplanen min. Jeg er glad i å lese, se på film, drikke te, og spille kort. Jeg tar buss eller t-bane når jeg er på ferie og går langt. Backpacking og speidertur skjer med koffert. Trening er forbeholdt byturer, og etter at jeg flyttet hjem fra Kina, er det blitt kuttet drastisk ned på det også. På fredag hadde det derfor gått så langt at jeg var stiv i beina etter fem timer på jobb. Da jeg skrev under treningssenterets kontrakt på det jeg ser godt vil bli Moldehallens beste støtteordning for deres del, spurte jeg derfor om de solgte treningsglede også. Mannen bak kassen så totalt uforstående på meg. Han hadde tydeligvis gått tom for femten år siden.

Så gikk vi inn i garderoben. Det slo meg at treningssentere i grunn er noe av det dummeste og mest geniale oppfunnet i hele verden. Det er ondeste av alle sirkler, og så altfor mange sjebnehistorier forbundet til at det faktisk burde være lovlig. Der sto vi, nesten førti damer i våre beste aldre (15-60) og skulle svette oss halvt fordervede fordi vi led av samme sykdom: lyst på sjokolade. Hadde vi bare droppet å sponse Freia-eierne så jevnlig hadde vi nok ikke stått der, noen av oss. Det var så forbannet teit at det ga meg lyst til å forsvinne ut døren før vi i det hele tatt hadde begynt.

Da jeg kom inn i treningssalen sto en smekker liten, og altfor solbrun sak foran oss og messet om at vi som var nye, ikke burde bruke mer enn én kilosvekter, da vi sannsynligvis ikke kom til å kunne gå i morgen uansett. Body Pump var ikke for pyser. Jeg fnøs, og satte selvsagt på to kilo, kun på trass. Pokerjenta ga meg et fortvilet blikk for å advare. Jeg la vektene forsiktig tilbake igjen.

Etter fire minutter innså jeg at det var noe galt med klokken. Det hadde da strengt tatt gått en halvtime.
Etter et kvarter lurte jeg på om Robbie Williams "Let me entertain you" faktisk varte så lenge da jeg hørte den i forrige uke også. Noe hadde skjedd på veien.
Etter en halvtime bannet jeg for meg selv over at jeg hadde glemt å ta av sølvarmbåndet mitt. Det hadde vært deilig å kunne lette femti gram til.
Etter tre kvarter klarte jeg faktisk ikke bøye meg ned i skihopper-stilling. Det gikk ikke. Dessuten var det mistenkelig glatt på gulvet, og jeg lurte på hvem som hadde vært så ekkel at de hadde svettet så mye.
Da vi var ferdige med timen sa treneren vår, fortsatt uten en svettedråpe i pannen, at vi kunne legge oss ned på gulvet. Jeg kollapset som en potetsekk, vel vitende om at jeg sannsynligvis kom til å bli liggende der i hele natt.

Jeg tror det er en grunn til at tran-jentene mine ba meg skrive under på kontrakten først. Jeg skulle selvsagt tøffe meg, og sa det hørtes helt rimelig ut med en (bundet) nybegynnerkontrakt på seks måneder.

Fint og ambisiøst skal det være. Idiot. Om det vil bli en lang vinter? Utvilsomt.