Jeg elsker kineserne i Molde. Jeg elsker, elsker, elsker dem, og dess flere jeg møter, jo mer forelsket blir jeg.
På lørdag feiret vi sekstiårsdagen til Moderlandet, og jeg var selvsagt invitert. Kinesiske fester er stas, da enhver kineser har spising som yndlingsbeskjeftigelse, og disse kineserne var intet unntak. Vi møttes derfor på en av byens to Kina-restauranter, som var stengt for anledningen, til et etegilde uten sidestykke. Da vi kom var bordet spekket av mat, og for hver gang en rett var spist opp, forsvant en av kineserne inn på kjøkkenet for å lage mer. Halvveis i risbolle nummer tre, ringte plutselig bjellene i døren. De førti kineserne i rommet la ned spisepinnene sine og stirret på pakistaneren som kom inn. Karaokemaskinen stanset, og det ble så stille at man hadde hørt riskorn falle på bakken. Stemningen i rommet var av typen du kun får på amerikanske filmer når den hvite idioten går feil og havner midt i China-town. Pakistaneren kremtet og så seg rundt i lokalet, peilet meg inn, og travet forbi alle bordene til han kom frem til meg, som satt helt innerst. Han kremtet igjen. Det knirket i noen stoler. Så spurte han forsiktig om det var stengt. Han holdt øyekontakt med meg som om det var jeg som var eieren av China House. Jeg nikket bekreftende.
Da løp pakistaneren ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar