Hørt på gangen min tidlig en søndag morgen:
"Når du snorker så mye at du pådrar deg selv tinitus, da burde du kanskje vurdere å få gjort noe med deg."
31. oktober 2009
30. oktober 2009
[Om TRHM III.]
De siste bildene.
Uka er Norges største kulturfestival, og dermed også en av de store it-tingene å gjøre denne høsten. Med andre ord: det var kjentfolk overalt. Det lot til at siste slump av Bærumsfolk som enda ikke har flyttet til Trondhjem (jeg visste ikke at det fortsatt eksisterte flere av oss) også hadde tatt turen. Ærlig talt, det skal ikke være meningen at jeg går inn i en helt tilfeldig domkirke, og støter på hele seks stykker jeg kjenner fra før.
Det skjedde så mye, og jeg var helt utslitt da vi kjørte hjemover igjen, ganske så fornøyd med at jeg faktisk ikke har postadresse Trondhjem. Helt ærlig, slike helger er jeg blitt for gammel til. Helgen gjorde meg utbrent. Vi var på Uka-revy og Postgirobygget-konsert, kafébesøk (i flertall), amokkhandling på Gina Tricot, Day of Fun på Ikea, lo av En Løkring eller Tre og Friday Fahrenheit, så Svidd Neger, kjørte handlevogner, var på Trønderfest og annen fest, drakk titalls kanner med te og spiste oss helt fordervet på alt for mange egg. Dessuten gjorde vi ganske mye annet, men det egner seg ikke på trykk. Modern er fortsatt min mest trofaste leser. Gådd dæm.
Mann 1 og jeg slet først med å finne parkering, men så, ut av intet, fant vi plutselig en hel parkeringsplass hvor det ikke sto noen andre biler! Lett å finne på kartet var det også, og alle visste hvor det var.
Her bor: Jan.
Dette er bilder fra Trønderfesten, selvfølgelig. For første gang i mitt liv hadde jeg på meg tennissokker. Det var en sjokkfølelse å kjenne hvordan det strammet seg i skoene av for tykke sokker, og hvordan det varmet rundt leggene av å ikke gå med halvsokker lenger. Tennissokker er fortsatt det mest harry jeg kan tenke meg, men nå har jeg tatt første skritt for å motkjempe min egen fremmedfrykt.
Det skjedde så mye, og jeg var helt utslitt da vi kjørte hjemover igjen, ganske så fornøyd med at jeg faktisk ikke har postadresse Trondhjem. Helt ærlig, slike helger er jeg blitt for gammel til. Helgen gjorde meg utbrent. Vi var på Uka-revy og Postgirobygget-konsert, kafébesøk (i flertall), amokkhandling på Gina Tricot, Day of Fun på Ikea, lo av En Løkring eller Tre og Friday Fahrenheit, så Svidd Neger, kjørte handlevogner, var på Trønderfest og annen fest, drakk titalls kanner med te og spiste oss helt fordervet på alt for mange egg. Dessuten gjorde vi ganske mye annet, men det egner seg ikke på trykk. Modern er fortsatt min mest trofaste leser. Gådd dæm.
Mann 1 og jeg slet først med å finne parkering, men så, ut av intet, fant vi plutselig en hel parkeringsplass hvor det ikke sto noen andre biler! Lett å finne på kartet var det også, og alle visste hvor det var.
Her bor: Jan.
Dette er bilder fra Trønderfesten, selvfølgelig. For første gang i mitt liv hadde jeg på meg tennissokker. Det var en sjokkfølelse å kjenne hvordan det strammet seg i skoene av for tykke sokker, og hvordan det varmet rundt leggene av å ikke gå med halvsokker lenger. Tennissokker er fortsatt det mest harry jeg kan tenke meg, men nå har jeg tatt første skritt for å motkjempe min egen fremmedfrykt.
Av alle ting jeg savner fra Beijing, er Lille Bergen en av de soleklare toppene. Nå bor hun heldigvis i Trondhjem, og hun er like fantastisk som før. Som alle gangene før, endte hun også denne helgen med å kle seg ut som gutt, og da hun sto og kjemmet barten foran speilet kunne jeg ikke annet enn å le da hun ettertenksomt sa at "Du Tine, jeg kler jo faktisk bart." Jeg så bort på henne. Placebo-lillesøsteren min var på magisk vis blitt forvandlet til Super Mario.
Det skal ikke sies mye mer om sminkevorset, annet enn at mine venner eier et betydelig høyere antall skinnvester, lisseslips, flanellskjorter, og mokkasiner enn det jeg var klar over. Enkelte ting er greit at folk holder for seg selv.
Det skal ikke sies mye mer om sminkevorset, annet enn at mine venner eier et betydelig høyere antall skinnvester, lisseslips, flanellskjorter, og mokkasiner enn det jeg var klar over. Enkelte ting er greit at folk holder for seg selv.
Etter at jeg hadde kommet over det de verste pustevanskene klessjokket hadde gitt meg, dro vi på Åge Aleksandersen-konsert i Dødens Dal. Vi sang "Levva livet", "Fire pils og en pizza", og "Min dag" til filtbartene revnet og vi ikke hadde stemmer igjen, og så dro vi videre til Samfundet.
I køen for å komme inn ble jeg atter en gang kveldens dronning da jeg dro opp bartelimet fra vesken og delte rundhåndet til alle som hadde behov. Da vi kom inn, beinet vi ned trappen og rett ut på dansegulvet.
Aldri i mitt liv (kanskje med unntak av da vi var i Korea, men det er fortsatt en drøm jeg sliter med å tro at faktisk skjedde på ordentlig) har jeg blitt sjekket opp så mange ganger på en kveld som den gangen jeg dro med bart på byen, og ikke jentene mine heller. Til tross for at jeg var den eneste av trioen som ikke har kjæreste, we like.
Det ironiske forøvrig er jo selvsagt at om Lille Bergen kledde barten aldri så mye, det gjør ikke en Venås. Jeg har endelig forstått til hvilken grad Modern gremmes bilder av Pappa fra den tiden før hun fikk tvunget den av han, og hvorfor vi feiret den dagen at barten til Pappa ble klippet av da jeg var fire. Jeg antar det kan kalles en slags closure.
Det ironiske forøvrig er jo selvsagt at om Lille Bergen kledde barten aldri så mye, det gjør ikke en Venås. Jeg har endelig forstått til hvilken grad Modern gremmes bilder av Pappa fra den tiden før hun fikk tvunget den av han, og hvorfor vi feiret den dagen at barten til Pappa ble klippet av da jeg var fire. Jeg antar det kan kalles en slags closure.
Enkelte innflyttere integreres lettere enn andre.
Dette bildet er fra et mindre rølpete øyeblikk. Planen om å ikke dusje før søndag gikk litt skeis på lørdagen. Kanskje like greit, ved nærmere ettertanke.
Venninnene mine dro på innflyttningsfest med 48 doruller som innflyttningsgave. De var mildt sagt rimelig skuffet da de ankom stedet og oppdaget at ikke bare var det noen andre som hadde tenkt på samme geniale gave, de hadde kjøpt dobbelt så mange.
24. oktober 2009
[Om tap av uskyld.]
I går hadde jeg tre av Moldes kinesere på middag. Fiskeboller, en overraskende stor hit, bortsett fra den raspede guleroten, men det var i grunn forventet. Kinesere spiser jo ikke rå mat.
Etter på dro vi på disco-bowling. Det hadde ingen av de prøvd før, men den lengste av den kunne fortelle at moren hans hadde gjort det en gang.
Det var flere av vennene mine som var med også. I starten sto kineserne litt keitete på siden. Det er vanskelig å plutselig skulle forstå den norske sosial-kulturen, og spesielt for de tre guttene min, som er akademikere og liker å sette alt i system for å forstå det. De kommer fra toppskoler i Kina, og har tvilsomt gjort noe annet enn å henge over bøkene sine siden de var store nok til å kunne stå. Jeg lot det stå til, og løp mellom de to klikkene, helt til den ene kineseren plutselig fortalte at han ikke kunne noe norsk. To år i Norge, og det eneste han hadde lært var "Jeg kan ikke norsk".
Det ene ledet til det andre, og før jeg egentlig var klar over hva som foregikk, hadde de norske kameratene mine lært kineserne hvordan de skulle få seg noe på byen her i landet. De var med tungt hjerte at jeg hørte Xu stotre frem:
"Du var jævlig søt. Du må værra' med meg hjem, jævla hæstkuk."
Etter på dro vi på disco-bowling. Det hadde ingen av de prøvd før, men den lengste av den kunne fortelle at moren hans hadde gjort det en gang.
Det var flere av vennene mine som var med også. I starten sto kineserne litt keitete på siden. Det er vanskelig å plutselig skulle forstå den norske sosial-kulturen, og spesielt for de tre guttene min, som er akademikere og liker å sette alt i system for å forstå det. De kommer fra toppskoler i Kina, og har tvilsomt gjort noe annet enn å henge over bøkene sine siden de var store nok til å kunne stå. Jeg lot det stå til, og løp mellom de to klikkene, helt til den ene kineseren plutselig fortalte at han ikke kunne noe norsk. To år i Norge, og det eneste han hadde lært var "Jeg kan ikke norsk".
Det ene ledet til det andre, og før jeg egentlig var klar over hva som foregikk, hadde de norske kameratene mine lært kineserne hvordan de skulle få seg noe på byen her i landet. De var med tungt hjerte at jeg hørte Xu stotre frem:
"Du var jævlig søt. Du må værra' med meg hjem, jævla hæstkuk."
16. oktober 2009
[Om Trønderfest. TRHM II]
I går kjøpte jeg fire barter og et hendig bartelim man kunne putte i vesken når man var på fest. De var utsolgte for typen "Trønderbart," så det ble to av typen "Casanova" og to av typen "Partyboy." Tennissokker og flanellskjorter er ordnet, -byen er dessverre utsolgt for skinnvester og lisseslips.
Da Lille Gulli hadde dratt på seg kveldens outfit (Skjorte fra Gina Tricot til 279 kroner, silkevest fra Brukthandelen til 45 kroner, Levis 501 fra Brukthandelen til 55 kroner) og spurte om det kom til å bli noe på henne i dag, begynte vi andre bare å le. Jeg hadde ikke hjerte til å si til henne at selv om glasset skal alltid være halvfullt, men noen ganger må man faktisk fylle på litt ekstra selv.
Hurra for moteblogging, den mest givende av alle bloggsjangre. Nå venter jeg bare på at besøkstallene mine skal ganges med ti.
Da Lille Gulli hadde dratt på seg kveldens outfit (Skjorte fra Gina Tricot til 279 kroner, silkevest fra Brukthandelen til 45 kroner, Levis 501 fra Brukthandelen til 55 kroner) og spurte om det kom til å bli noe på henne i dag, begynte vi andre bare å le. Jeg hadde ikke hjerte til å si til henne at selv om glasset skal alltid være halvfullt, men noen ganger må man faktisk fylle på litt ekstra selv.
Hurra for moteblogging, den mest givende av alle bloggsjangre. Nå venter jeg bare på at besøkstallene mine skal ganges med ti.
15. oktober 2009
[Om kulturforskjeller - TRHM I.]
Jeg er i Trondhjem. Det er Studenthelg i UKA. Jeg kom i går kveld, slik at Verstevennen og jeg kunne slite hverandre ut før de andre rølpejentene mine inntar byen i dag.
Bærums mest harry skapråner, også kjent som Mann I i Molde, og jeg, kjørte opp i går. Da Mann I ikke er like innført i lokalkulturen som det jeg er, har jeg forlengst innsett at det nok er mitt ansvar å hjelpe han med. Man er da ikke halvt romsdaling og halvt sunnmøring for ingenting. At han da velger å si seg enig i at jeg bare later som jeg kommer fra Bærum, er noe jeg bare må ta. At akkurat det ikke gir så mye status i Molde uansett, er noe jeg resonnerte meg ganske tidlig frem til. Derfor, da vi sto i kafeterian på fergen og Mann I ikke ville ha noe når de ikke hadde vafler, brøt jeg gjennom og sa at vi måtte kjøpe sveler.
-Mann I, dette er jo kultur!
Man kan si så mangt om Mann I, men han er ganske ålreit når det kommer til stykket. Med det mener jeg at han som oftest medgir at jeg har rett. Dessuten var jo sveler ganske digg, bare han fikk tenkt seg om. Et par timer senere kjørte vi inn i Sør-Trønderlag. Jeg hadde gjort grundig background-research, og da vi stoppet igjen, kjøpte vi biffsnadder med bernaise. Biffsnadder med bernaise er et fenomen som nesten er å regne som høykultur for de innvidde kretser, og for resten av oss er det ganske så eksotisk. Hadde jeg ikke vært så gudsjammerlig kald og sulten hadde jeg nok klart å grave frem kameraet mitt, men dere får bare ta meg på ordet.
I Trondhjem er ting akkurat som det skal være, ting er riktig så stas. Det vil si, om man ser bort i fra at jeg er endt opp i en leilighet med Trondhjems tregeste nettverk, og norges kaldeste parkett. Det er i grunn helt greit, for ferie for meg har som minstekrav at man skal gjøre alt i sin makt for å være nettløs, og dessuten så har jeg bøffet ullsokkene til Verstevennen. Det er et par jeg akter å beholde, om ikke annet, så kun for å være slem. Sannheten er at jeg prøver å rydde opp i forholdet vårt. Verstevennen er ikke like spiss som hun pleier å være. Det var, (dette må ingen si til henne, hun blir cocky av mindre) regelrett hyggelig å se henne, etter at vi kun såvidt rakk å se hverandre én dag i sommer. Det er nok ikke bare jeg som synes det er lenge siden februardagene våre i Beijing, for da hun hentet meg, tilbød hun seg faktisk å bære den tyngste bagen min, og i dag lagde hun te nok til at jeg kunne drikke tre kopper. Det går seg nok til.
Jepp, jepp. Nå skal jeg sminke meg, og så skal jeg ut og se på alle menneskene. Mann I og jeg fikk nemlig nesten kultursjokk i går. Molde er jo veldig, veldig lite, og da blir Trondhjem veldig, veldig stort. Uttrykk som "ikke den gaten, men den" og "hvilket utested skal vi gå på?" føltes rart i munnen. Men, jeg er jo heldigvis temmelig tilpasningsdyktig av meg. Innstilling er alltid det viktigste, og om vi bare passer på å posjonere ut alle de nye inntrykkene, skulle nok den delen gå forholdsvis greit.
Bærums mest harry skapråner, også kjent som Mann I i Molde, og jeg, kjørte opp i går. Da Mann I ikke er like innført i lokalkulturen som det jeg er, har jeg forlengst innsett at det nok er mitt ansvar å hjelpe han med. Man er da ikke halvt romsdaling og halvt sunnmøring for ingenting. At han da velger å si seg enig i at jeg bare later som jeg kommer fra Bærum, er noe jeg bare må ta. At akkurat det ikke gir så mye status i Molde uansett, er noe jeg resonnerte meg ganske tidlig frem til. Derfor, da vi sto i kafeterian på fergen og Mann I ikke ville ha noe når de ikke hadde vafler, brøt jeg gjennom og sa at vi måtte kjøpe sveler.
-Mann I, dette er jo kultur!
Man kan si så mangt om Mann I, men han er ganske ålreit når det kommer til stykket. Med det mener jeg at han som oftest medgir at jeg har rett. Dessuten var jo sveler ganske digg, bare han fikk tenkt seg om. Et par timer senere kjørte vi inn i Sør-Trønderlag. Jeg hadde gjort grundig background-research, og da vi stoppet igjen, kjøpte vi biffsnadder med bernaise. Biffsnadder med bernaise er et fenomen som nesten er å regne som høykultur for de innvidde kretser, og for resten av oss er det ganske så eksotisk. Hadde jeg ikke vært så gudsjammerlig kald og sulten hadde jeg nok klart å grave frem kameraet mitt, men dere får bare ta meg på ordet.
I Trondhjem er ting akkurat som det skal være, ting er riktig så stas. Det vil si, om man ser bort i fra at jeg er endt opp i en leilighet med Trondhjems tregeste nettverk, og norges kaldeste parkett. Det er i grunn helt greit, for ferie for meg har som minstekrav at man skal gjøre alt i sin makt for å være nettløs, og dessuten så har jeg bøffet ullsokkene til Verstevennen. Det er et par jeg akter å beholde, om ikke annet, så kun for å være slem. Sannheten er at jeg prøver å rydde opp i forholdet vårt. Verstevennen er ikke like spiss som hun pleier å være. Det var, (dette må ingen si til henne, hun blir cocky av mindre) regelrett hyggelig å se henne, etter at vi kun såvidt rakk å se hverandre én dag i sommer. Det er nok ikke bare jeg som synes det er lenge siden februardagene våre i Beijing, for da hun hentet meg, tilbød hun seg faktisk å bære den tyngste bagen min, og i dag lagde hun te nok til at jeg kunne drikke tre kopper. Det går seg nok til.
Jepp, jepp. Nå skal jeg sminke meg, og så skal jeg ut og se på alle menneskene. Mann I og jeg fikk nemlig nesten kultursjokk i går. Molde er jo veldig, veldig lite, og da blir Trondhjem veldig, veldig stort. Uttrykk som "ikke den gaten, men den" og "hvilket utested skal vi gå på?" føltes rart i munnen. Men, jeg er jo heldigvis temmelig tilpasningsdyktig av meg. Innstilling er alltid det viktigste, og om vi bare passer på å posjonere ut alle de nye inntrykkene, skulle nok den delen gå forholdsvis greit.
12. oktober 2009
[Om når klokken er blitt for mange.]
Jeg skriver oppgave om politikk og sånn. Klokken er alt for mange, og en plutselig tolv timers utsettelse på innleveringen fra lærerens hold hjalp da strengt tatt ikke skippertaks-dronningen Tine. Så nå sitter jeg og leter meg febrilsk gjennom politiske ideologier og valgrapporter. Resultatet er lite, men jeg har i det minste funnet ut at jeg er svært like imponert over nett-butikken til Høyre, at jeg ønsker meg FrP vaffeljernet som lager FrP-epler, og at Rødt kanskje har den mest uinformative nettsiden i norsk politikk-historie.
Og oppi alt dette tok jeg meg selv i å tenke at det var da ergerlig at jeg ikke kjenner noen kommunister. Det var da jeg skjønte at det kanskje var blitt for sent selv for meg.
Og oppi alt dette tok jeg meg selv i å tenke at det var da ergerlig at jeg ikke kjenner noen kommunister. Det var da jeg skjønte at det kanskje var blitt for sent selv for meg.
10. oktober 2009
[Om hvor fint det faktisk skal være.]
Noe av det morsomste med å stå i bar, er de guttene som prøver å sjekke meg opp. Om ikke de er så søppelfulle at den eneste jenta som liksom skulle ville snakke til dem er hun som står gjerdet inne, så pleier jeg faktisk å la dem forsøke.
Forrige helg kom det to gutter inn klokken halv elve på en fredag. Det er fint lite som skjer i Molde på en fredag, og de eneste andre som var i lokalet var fire russere og enn sliten kar som vi sendte hjem da han var så full at han prøvde seg på dørvakten. Det er faktisk så lite som skjer på fredager at det er blitt sagt det eneste som duger er tequila-fylla, da man helst vil glemme det som skjedde den dagen uansett. At de to førstnevnte guttene ikke bodde i byen var derfor opplagt.
De bestilte øl, og sto og kjeklet med hver sin 500-lapp om hvem som skulle betale så lenge at de rakk å bestille en runde til før de hadde blitt enige.
Scenarioet gjentok seg til det kjedsommelige. Til slutt kom en av dem bort til meg og lurte på om jeg ikke ville bli med å drikke med dem. De var tross alt fra Bærum, skulle bestille champis, og betale for hele kvelden min. Jeg var sikkert ikke vant til det, men det var standard prosedyre der de kom fra. Hadde jeg forresten hørt om hvor fint det var å bo i Bærum? Kort vei til fjorden, Oslo, og, som jeg kanskje hadde lagt merke til, så var folk fra Bærum svært spandable. Det var deilig å slippe økonomiske bekymringer, for å si det slik. Jeg hevet det ene øyenbrynet, uten at vedkommende tilsynelatende lot merke til det. Han avsluttet det hele med å spørre om jeg i det hele tatt hadde vært der.
Så fortalte jeg hvor jeg var fra, og da han endelig hadde fått samlet seg etter det mentale fallet fra himmelen, spurte han nøyaktig hvor i Bærum jeg var fra. Jeg sendte det samme tilbake akkurat i det den andre karen også kom bort.
Litt rødere i ansiktene enn tidligere svarte de "Rykkinn", og resten av kvelden så jeg i grunn ikke så mye mer til dem.
Forrige helg kom det to gutter inn klokken halv elve på en fredag. Det er fint lite som skjer i Molde på en fredag, og de eneste andre som var i lokalet var fire russere og enn sliten kar som vi sendte hjem da han var så full at han prøvde seg på dørvakten. Det er faktisk så lite som skjer på fredager at det er blitt sagt det eneste som duger er tequila-fylla, da man helst vil glemme det som skjedde den dagen uansett. At de to førstnevnte guttene ikke bodde i byen var derfor opplagt.
De bestilte øl, og sto og kjeklet med hver sin 500-lapp om hvem som skulle betale så lenge at de rakk å bestille en runde til før de hadde blitt enige.
Scenarioet gjentok seg til det kjedsommelige. Til slutt kom en av dem bort til meg og lurte på om jeg ikke ville bli med å drikke med dem. De var tross alt fra Bærum, skulle bestille champis, og betale for hele kvelden min. Jeg var sikkert ikke vant til det, men det var standard prosedyre der de kom fra. Hadde jeg forresten hørt om hvor fint det var å bo i Bærum? Kort vei til fjorden, Oslo, og, som jeg kanskje hadde lagt merke til, så var folk fra Bærum svært spandable. Det var deilig å slippe økonomiske bekymringer, for å si det slik. Jeg hevet det ene øyenbrynet, uten at vedkommende tilsynelatende lot merke til det. Han avsluttet det hele med å spørre om jeg i det hele tatt hadde vært der.
Så fortalte jeg hvor jeg var fra, og da han endelig hadde fått samlet seg etter det mentale fallet fra himmelen, spurte han nøyaktig hvor i Bærum jeg var fra. Jeg sendte det samme tilbake akkurat i det den andre karen også kom bort.
Litt rødere i ansiktene enn tidligere svarte de "Rykkinn", og resten av kvelden så jeg i grunn ikke så mye mer til dem.
8. oktober 2009
[Om Han Kjekke III.]
Det var internasjonal dag på skolen, og alle de internasjonale studentene hadde laget stands, underholdning, og ymse annet. Jeg hadde funnet meg fem kinesiske jenter jeg ikke kjente fra før, og gleden var så ekstatisk at vi nesten hoppet av glede.
De afrikanske jentene sang Zulu-sanger da en av de kinesiske jentene plutselig gjorde meg oppmerksom på at Han Kjekke sto bak oss. Vi snakket lenge om nøyaktig hvor kjekk han var, jeg fortalte om luftvaffelen, og de fortalte om hjerneteppene som medfulgte å gå i klasse med han. Vi snakket høyere og fortere, og kniste mer enn tiåringer etter fem godteposer da dette skjedde:
Kineser 1: Tine, han ser på deg.
Kineser 2: Han stirrer på deg.
Kineser 3: Han er så kjekk.
Kineser 4: Hva tror du han tenker?
Kineser 5: Han er sikkert kjempekeen.
Kineser 1: Han kremter. Jeg tror han vil si noe.
Kineser 2: Å herreguuuuuuuuud, han skal si noe. Han er sikkert bare så imponert over kinesisken din.
Kineser 3: Hva tror du han vil si?
Han Kjekke: Kan dere dempe dere? Dere snakker faktisk helt sinnsykt høyt. Ingen av oss hører noen ting som helst på grunn av dere.
Vi ble signalrøde alle sammen, og jeg holdt på å begynne å grine.
De afrikanske jentene sang Zulu-sanger da en av de kinesiske jentene plutselig gjorde meg oppmerksom på at Han Kjekke sto bak oss. Vi snakket lenge om nøyaktig hvor kjekk han var, jeg fortalte om luftvaffelen, og de fortalte om hjerneteppene som medfulgte å gå i klasse med han. Vi snakket høyere og fortere, og kniste mer enn tiåringer etter fem godteposer da dette skjedde:
Kineser 1: Tine, han ser på deg.
Kineser 2: Han stirrer på deg.
Kineser 3: Han er så kjekk.
Kineser 4: Hva tror du han tenker?
Kineser 5: Han er sikkert kjempekeen.
Kineser 1: Han kremter. Jeg tror han vil si noe.
Kineser 2: Å herreguuuuuuuuud, han skal si noe. Han er sikkert bare så imponert over kinesisken din.
Kineser 3: Hva tror du han vil si?
Han Kjekke: Kan dere dempe dere? Dere snakker faktisk helt sinnsykt høyt. Ingen av oss hører noen ting som helst på grunn av dere.
Vi ble signalrøde alle sammen, og jeg holdt på å begynne å grine.
6. oktober 2009
[Om en ikke fremtidig treningsnarkoman.]
Jeg hadde vært på G-sport og ikke en gang giddet legge skjul på at joggeskoene kun ble innkjøpt fordi jeg ga etter for treningspresset jentene mine hadde utsatt seg for. Jeg kjøpte de fineste skoene i hele butikken, mest for å imponere de som spise sekkevis med potetgull, popcorn, og sjokolade på en daglig basis, men allikevel så ut som vandrende tran-reklamer hele gjengen. Nå sto jeg der, utenfor Moldehallen, og følte meg som den minst kule personen i verden. Klagesangen min over at jeg allerede hadde fått gnagsår, at t-skjorten var for liten, og sokkene våte av sludd-dammen jeg hadde tråkket i, ble glatt overhørt. Nå skulle vi jo kose oss og ha det gøy. Som Frk. Harstad sa mellom to tygg av en snickersis, vi ska jo på træning, før hælvete.
La meg forklare saken en gang for alle. Det er mange år siden trening sto som et høydepunkt på timeplanen min. Jeg er glad i å lese, se på film, drikke te, og spille kort. Jeg tar buss eller t-bane når jeg er på ferie og går langt. Backpacking og speidertur skjer med koffert. Trening er forbeholdt byturer, og etter at jeg flyttet hjem fra Kina, er det blitt kuttet drastisk ned på det også. På fredag hadde det derfor gått så langt at jeg var stiv i beina etter fem timer på jobb. Da jeg skrev under treningssenterets kontrakt på det jeg ser godt vil bli Moldehallens beste støtteordning for deres del, spurte jeg derfor om de solgte treningsglede også. Mannen bak kassen så totalt uforstående på meg. Han hadde tydeligvis gått tom for femten år siden.
Så gikk vi inn i garderoben. Det slo meg at treningssentere i grunn er noe av det dummeste og mest geniale oppfunnet i hele verden. Det er ondeste av alle sirkler, og så altfor mange sjebnehistorier forbundet til at det faktisk burde være lovlig. Der sto vi, nesten førti damer i våre beste aldre (15-60) og skulle svette oss halvt fordervede fordi vi led av samme sykdom: lyst på sjokolade. Hadde vi bare droppet å sponse Freia-eierne så jevnlig hadde vi nok ikke stått der, noen av oss. Det var så forbannet teit at det ga meg lyst til å forsvinne ut døren før vi i det hele tatt hadde begynt.
Da jeg kom inn i treningssalen sto en smekker liten, og altfor solbrun sak foran oss og messet om at vi som var nye, ikke burde bruke mer enn én kilosvekter, da vi sannsynligvis ikke kom til å kunne gå i morgen uansett. Body Pump var ikke for pyser. Jeg fnøs, og satte selvsagt på to kilo, kun på trass. Pokerjenta ga meg et fortvilet blikk for å advare. Jeg la vektene forsiktig tilbake igjen.
Etter fire minutter innså jeg at det var noe galt med klokken. Det hadde da strengt tatt gått en halvtime.
Etter et kvarter lurte jeg på om Robbie Williams "Let me entertain you" faktisk varte så lenge da jeg hørte den i forrige uke også. Noe hadde skjedd på veien.
Etter en halvtime bannet jeg for meg selv over at jeg hadde glemt å ta av sølvarmbåndet mitt. Det hadde vært deilig å kunne lette femti gram til.
Etter tre kvarter klarte jeg faktisk ikke bøye meg ned i skihopper-stilling. Det gikk ikke. Dessuten var det mistenkelig glatt på gulvet, og jeg lurte på hvem som hadde vært så ekkel at de hadde svettet så mye.
Da vi var ferdige med timen sa treneren vår, fortsatt uten en svettedråpe i pannen, at vi kunne legge oss ned på gulvet. Jeg kollapset som en potetsekk, vel vitende om at jeg sannsynligvis kom til å bli liggende der i hele natt.
Jeg tror det er en grunn til at tran-jentene mine ba meg skrive under på kontrakten først. Jeg skulle selvsagt tøffe meg, og sa det hørtes helt rimelig ut med en (bundet) nybegynnerkontrakt på seks måneder.
Fint og ambisiøst skal det være. Idiot. Om det vil bli en lang vinter? Utvilsomt.
La meg forklare saken en gang for alle. Det er mange år siden trening sto som et høydepunkt på timeplanen min. Jeg er glad i å lese, se på film, drikke te, og spille kort. Jeg tar buss eller t-bane når jeg er på ferie og går langt. Backpacking og speidertur skjer med koffert. Trening er forbeholdt byturer, og etter at jeg flyttet hjem fra Kina, er det blitt kuttet drastisk ned på det også. På fredag hadde det derfor gått så langt at jeg var stiv i beina etter fem timer på jobb. Da jeg skrev under treningssenterets kontrakt på det jeg ser godt vil bli Moldehallens beste støtteordning for deres del, spurte jeg derfor om de solgte treningsglede også. Mannen bak kassen så totalt uforstående på meg. Han hadde tydeligvis gått tom for femten år siden.
Så gikk vi inn i garderoben. Det slo meg at treningssentere i grunn er noe av det dummeste og mest geniale oppfunnet i hele verden. Det er ondeste av alle sirkler, og så altfor mange sjebnehistorier forbundet til at det faktisk burde være lovlig. Der sto vi, nesten førti damer i våre beste aldre (15-60) og skulle svette oss halvt fordervede fordi vi led av samme sykdom: lyst på sjokolade. Hadde vi bare droppet å sponse Freia-eierne så jevnlig hadde vi nok ikke stått der, noen av oss. Det var så forbannet teit at det ga meg lyst til å forsvinne ut døren før vi i det hele tatt hadde begynt.
Da jeg kom inn i treningssalen sto en smekker liten, og altfor solbrun sak foran oss og messet om at vi som var nye, ikke burde bruke mer enn én kilosvekter, da vi sannsynligvis ikke kom til å kunne gå i morgen uansett. Body Pump var ikke for pyser. Jeg fnøs, og satte selvsagt på to kilo, kun på trass. Pokerjenta ga meg et fortvilet blikk for å advare. Jeg la vektene forsiktig tilbake igjen.
Etter fire minutter innså jeg at det var noe galt med klokken. Det hadde da strengt tatt gått en halvtime.
Etter et kvarter lurte jeg på om Robbie Williams "Let me entertain you" faktisk varte så lenge da jeg hørte den i forrige uke også. Noe hadde skjedd på veien.
Etter en halvtime bannet jeg for meg selv over at jeg hadde glemt å ta av sølvarmbåndet mitt. Det hadde vært deilig å kunne lette femti gram til.
Etter tre kvarter klarte jeg faktisk ikke bøye meg ned i skihopper-stilling. Det gikk ikke. Dessuten var det mistenkelig glatt på gulvet, og jeg lurte på hvem som hadde vært så ekkel at de hadde svettet så mye.
Da vi var ferdige med timen sa treneren vår, fortsatt uten en svettedråpe i pannen, at vi kunne legge oss ned på gulvet. Jeg kollapset som en potetsekk, vel vitende om at jeg sannsynligvis kom til å bli liggende der i hele natt.
Jeg tror det er en grunn til at tran-jentene mine ba meg skrive under på kontrakten først. Jeg skulle selvsagt tøffe meg, og sa det hørtes helt rimelig ut med en (bundet) nybegynnerkontrakt på seks måneder.
Fint og ambisiøst skal det være. Idiot. Om det vil bli en lang vinter? Utvilsomt.
5. oktober 2009
[Om å være litt kineser.]
Jeg elsker kineserne i Molde. Jeg elsker, elsker, elsker dem, og dess flere jeg møter, jo mer forelsket blir jeg.
På lørdag feiret vi sekstiårsdagen til Moderlandet, og jeg var selvsagt invitert. Kinesiske fester er stas, da enhver kineser har spising som yndlingsbeskjeftigelse, og disse kineserne var intet unntak. Vi møttes derfor på en av byens to Kina-restauranter, som var stengt for anledningen, til et etegilde uten sidestykke. Da vi kom var bordet spekket av mat, og for hver gang en rett var spist opp, forsvant en av kineserne inn på kjøkkenet for å lage mer. Halvveis i risbolle nummer tre, ringte plutselig bjellene i døren. De førti kineserne i rommet la ned spisepinnene sine og stirret på pakistaneren som kom inn. Karaokemaskinen stanset, og det ble så stille at man hadde hørt riskorn falle på bakken. Stemningen i rommet var av typen du kun får på amerikanske filmer når den hvite idioten går feil og havner midt i China-town. Pakistaneren kremtet og så seg rundt i lokalet, peilet meg inn, og travet forbi alle bordene til han kom frem til meg, som satt helt innerst. Han kremtet igjen. Det knirket i noen stoler. Så spurte han forsiktig om det var stengt. Han holdt øyekontakt med meg som om det var jeg som var eieren av China House. Jeg nikket bekreftende.
Da løp pakistaneren ut.
På lørdag feiret vi sekstiårsdagen til Moderlandet, og jeg var selvsagt invitert. Kinesiske fester er stas, da enhver kineser har spising som yndlingsbeskjeftigelse, og disse kineserne var intet unntak. Vi møttes derfor på en av byens to Kina-restauranter, som var stengt for anledningen, til et etegilde uten sidestykke. Da vi kom var bordet spekket av mat, og for hver gang en rett var spist opp, forsvant en av kineserne inn på kjøkkenet for å lage mer. Halvveis i risbolle nummer tre, ringte plutselig bjellene i døren. De førti kineserne i rommet la ned spisepinnene sine og stirret på pakistaneren som kom inn. Karaokemaskinen stanset, og det ble så stille at man hadde hørt riskorn falle på bakken. Stemningen i rommet var av typen du kun får på amerikanske filmer når den hvite idioten går feil og havner midt i China-town. Pakistaneren kremtet og så seg rundt i lokalet, peilet meg inn, og travet forbi alle bordene til han kom frem til meg, som satt helt innerst. Han kremtet igjen. Det knirket i noen stoler. Så spurte han forsiktig om det var stengt. Han holdt øyekontakt med meg som om det var jeg som var eieren av China House. Jeg nikket bekreftende.
Da løp pakistaneren ut.
Abonner på:
Innlegg (Atom)